For å få et innblikk i helsepersonell og pasienters erfaringer med ernæringsarbeid i norske sykehus har vi søkt etter fagartikler publisert i tidsrommet 2010-2023. Vi fant 18 aktuelle artikler, hvorav to beskrev pasientenes perspektiv. Artiklene inneholdt både kvalitative og kvantitative data. Tidsrommet for gjennomføringen av datainnsamlingen strekker seg fra 2010 til 2019. Undersøkelsene er gjort på sykehus i alle helseregioner. I tillegg er det en nasjonal spørreundersøkelse med i materialet.
Det ble ekstrahert 213 meningsbærende sitater fra de inkluderte artiklene (se vedlegg 6.2). Sitatene ble sortert etter hovedtema basert på spørsmål listet opp i en sjekkliste om vurdering og evaluering av arbeidet med forebygging og behandling av underernæring fra Nasjonal faglig retningslinje for forebygging og behandling av underernæring (5) (Tabell 4). Videre ble sitatene sortert på undertema basert på en skjønnsmessig vurdering av funnene innenfor hvert hovedtema. For hvert undertema ble det konstruert en setning eller et kort sammendrag (Tabell 4). Til slutt ble det skrevet en oppsummering av funnene i hvert hovedtema (se “Hovedfunn” i Tabell 4).
Hovedfunn fra litteraturgjennomgangen for norske sykehus er at:
- Dokumentasjonen av ernæringsarbeidet er ofte mangelfull, uklar og usystematisk. Når dokumentasjon på ernæringsarbeidet foreligger, fremmer dette samarbeid og rutiner som sikrer godt ernæringsarbeid. Dokumentasjonssystemene legger ikke til rette for å få et samlet bilde av ernæringsrelevant informasjon.
- Ansvar- og oppgavefordeling innen ernæringsarbeid fremstår som uklart. Å prioritere ernæringsarbeid fremstår til dels som valgfritt.
- Det er svak ledelsesforankring av ernæringsarbeidet i øverste del av ledelsen i helseforetakene.
- Retningslinjer og prosedyrer for ernæring er lite kjent blant helsepersonell, men kan bedre ernæringsarbeid og samarbeid når de blir implementert.
- Kunnskapen om ernæring, ernæringstiltak og ernæringsdokumentasjon er ikke tilstrekkelig blant helsepersonell. Kliniske ernæringsfysiologer er en nyttig ressurs, men med begrenset tilgjengelighet.
- Det er ikke systematikk i risikovurdering for underernæring, ernæringsbehandling, oppfølgning av ernæringsbehandling eller veiing. Ernæringsbehandling er ikke en integrert del av den medisinske behandlingen.
Hovedtema | Undertema | Hovedfunn |
|---|---|---|
Dokumenteres ernæringsarbeidet i tråd med faglige og lovpålagte krav? | Sykepleierne mener at de er yrkesgruppen som i størst grad dokumenterer ernæringsrelevant informasjon. | Dokumentasjonen av ernæringsarbeidet er ofte mangelfull, uklar og usystematisk. Når dokumentasjon på ernæringsarbeidet foreligger, fremmer dette samarbeid og rutiner som sikrer godt ernæringsarbeid. Dokumentasjonssystemene legger ikke til rette for å få et samlet bilde av ernæringsrelevant informasjon. |
Sykepleierne opplever at det er lite interesse for og oppmerksomhet rundt ernæringsdokumentasjon, og relaterer det til holdninger, hektiske arbeidsdager, kort liggetid og fokus på medisinsk diagnose. | ||
Ernæringsdokumentasjon fremmer samhandling rundt ernæring. | ||
Vekten blir av og til dokumentert, og oftest for tynne pasienter. Vekt dokumenteres ikke systematisk på samme sted i journal/kurve, og er dermed vanskelig å finne igjen. | ||
Ernæringsbehandling og målene for ernæringsbehandlingen var svært sjelden beskrevet i journal. I den grad målene ble beskrevet var de uspesifikke, og dokumentasjonen viste ikke noen retning for hva som skulle gjøres. Det var uklart hvor i journal mål for ernæringsbehandling skulle dokumenteres. | ||
Ernæringskartlegging var til en viss grad dokumentert, men gjennomgående mangelfull. | ||
Ernæringsdokumentasjon er mangelfull, uklar og ikke systematisk. | ||
Sykepleierne ved både sykehus og sykehjem synes de var ganske gode til å videreformidle ernæringsrelevant informasjon til andre når pasienten ble skrevet ut, men samtidig savner sykepleierne på begge tjenestenivå ernæringsrelevant informasjon fra den andre part. | ||
Dokumentasjonssystemene legger ikke til rette for å få et samlet bilde av ernæringsrelevant informasjon. Ernæringsrelevant informasjon blir dokumentert ulike steder, er vanskelig å finne igjen, er ustrukturert, og det er vanskelig å få et helhetlig bilde av pasientens ernæringssituasjon og -behandling. | ||
Sykepleierne ønsker seg elektronisk kostregistrering. | ||
Når klinisk ernæringsfysiolog er involvert er ernæringsdokumentasjonen bedre. | ||
Er organisering, fordeling av ansvar og oppgaver tydelig og kjent for ansatte? | Ernæringsarbeid framstår som valgfritt, og om det gjennomføres eller prioriteres er avhengig av helsepersonellets motivasjon og engasjement. | Ansvar- og oppgavefordeling innen ernæringsarbeid fremstår som uklart. Å prioritere ernæringsarbeid fremstår til dels som valgfritt. Det er svak ledelsesforankring av ernæringsarbeidet i øverste del av ledelsen i helseforetakene. |
Ledelsesforankring og engasjement er viktig for gode ernæringsrutiner, men mangler ofte. | ||
Sykepleierne står for mye av ernæringsarbeidet, føler ansvar for det, og opplever at legene ikke følger opp ernæring selv om de har det formelle ansvaret. | ||
Det er uklarheter innen oppgavefordeling og ansvarsfordeling innen ernæringsarbeid mellom ulike helseprofesjoner. Det er behov for tydeliggjøring av oppgaver og ansvar. | ||
Tverrfaglig samarbeid fungerer godt når det er på plass. Ernæringsarbeidet oppleves tungt når man er alene om det. | ||
Foreligger retningslinjer og prosedyrer, og blir disse fulgt? | Innføring av rutiner bedrer ernæringspraksis. | Retningslinjer og prosedyrer for ernæring er lite kjent blant helsepersonell, men kan bedre ernæringsarbeid og samarbeid når de blir implementert.
|
Det er en positiv sammenheng mellom ernæringsrutiner og samarbeid med klinisk ernæringsfysiolog. | ||
Helsepersonell kjenner ikke til om det finnes retningslinjer eller prosedyrer innen ernæring. | ||
Helsepersonell savner retningslinjer eller prosedyrer om ernæring. | ||
Finnes riktig og nødvendig kompetanse? | Klinisk ernæringsfysiolog er involvert i få pasienter, kan være vanskelig å få tak i, men givende å samarbeide med. Samarbeid med klinisk ernæringsfysiolog økte sykepleiernes kompetanse om ernæringsbehandling. | Kunnskapen om ernæring, ernæringstiltak og ernæringsdokumentasjon er ikke tilstrekkelig blant helsepersonell. Kliniske ernæringsfysiologer er en nyttig ressurs, men med begrenset tilgjengelighet.
|
Kunnskapen om ernæring er ikke god nok, men har økt blant leger og sykepleiere. | ||
Noen ernæringstiltak settes i gang, men det er mangelfull kunnskap om systematisk og individualisert ernæringskartlegging og -behandling. | ||
Sykepleiere ønsker mer opplæring innen ernæring og rapporterer om god effekt av opplæringen som gis. | ||
Det er manglende kompetanse blant leger og sykepleiere i å identifisere og diagnostisere underernæring - med noen unntak. | ||
Det er mangelfull kompetanse i ernæringsdokumentasjon blant sykepleiere. | ||
Blir personer i risiko for underernæring identifisert, kartlagt og fulgt opp? | Fremmere av risikovurdering for underernæring er: Engasjement og menneskelige ressurser, tidsfrister, tilgjengelig utstyr og erfaring av at det tar kort tid. Å skulle veie pasienten er en barriere for risikovurdering. | Det er ikke systematikk i risikovurdering for underernæring, ernæringsbehandling, oppfølgning av ernæringsbehandling eller veiing. Ernæringsbehandling er ikke en integrert del av den medisinske behandlingen.
|
Det er vanskelig å prioritere ernæringsbehandling i sykehushverdagen, pga. kort liggetid, fokus på den aktuelle medisinske tilstanden og hektiske arbeidsdager. | ||
Ernæringsbehandling er ikke en integrert del av den medisinske behandlingen, på tross av at helsepersonell mener det er viktig i pasientens sykdomsforløp. | ||
Det gjøres ikke systematisk risikovurdering for underernæring. | ||
Det er mangelfull oppfølging av igangsatte ernæringstiltak. | ||
Ernæringsbehandlingen blir tilpasset pasientens og pårørendes egen etterspørsel. Få etterspør. | ||
Lite fleksible matserveringssystem og bestillingssystem begrenser ernæringsbehandlingen. | ||
Det er hverken systematisk eller konsekvent hvem som får ernæringsbehandling. | ||
Det er manglende rutiner for veiing og få pasienter blir veid. | ||
Ernæringsbehandling blir sjelden igangsatt. | ||
De vanligste ernæringstiltakene er tilpasninger av vanlig mat og drikke, og næringsdrikker. | ||
Pasient, pårørende, lege og sykepleier har ulike oppfatninger om når intravenøs ernærings skal avsluttes i livets sluttfase. | ||
Ved bruk av intravenøs ernæring mangler det klare planer med tydelige målsetninger og forventninger. | ||
Pasienter ønsker seg mer informasjon om ernæring, mens helsepersonell føler de maser om mat. | ||
Blir tiltakene systematisk vurdert? | [ingen funn] |
|
Andre meningsbærende resultater | Pasient- og pårørenderapporterte data kan fungere for å vurdere risiko for underernæring (unntak: ved kognitiv svikt). |
|
Motivasjon og engasjement er viktig for at ernæringsarbeid prioriteres. Spesielt er legenes engasjement viktig for sykepleiernes ernæringsarbeid. | ||
Flere avdelinger mangler vekter eller egnede vekter til å veie pasientene. | ||
Meldes det avvik om nødvendig, og blir disse benyttet i kvalitetsforbedrende arbeid? | [ingen funn] | |