Sammensetning
Helsedirektoratet legger som nevnt til grunn at formålet med en helsekartlegging utvides med å sikre helsehjelp der det avdekkes behov. Det er samtidig viktig å avgrense hva en helsekartlegging kan og bør omfatte og tydeliggjøre de begrensningene som ligger i hva som kan gjennomføres og utledes av en kartlegging. Eksisterende helseopplysninger vil være sentrale, sammen med samtale med barnet og foreldre/omsorgspersoner og ev undersøkelser.
Kartleggingsteamet må inneha kompetanse som kan ivareta de områdene som anses som sentrale.
I kommuner som har opprettet Flexible Assertive Community Treatment for barn og unge (FACT- Ung) kan representanter fra dette teamet inngå i kartleggingsteamet. FACT- Ung følger opp ungdom mellom 12-24 år. Målgruppe for FACT- Ung er ungdom som har behov for langvarige og sammensatte tjenester fra spesialisthelsetjenesten og kommunen. Ikke alle barn vil være i målgruppen, men teamet kan trekkes inn i aktuelle helsekartlegginger.
Helsedirektoratet anbefaler at det organiseres kartleggingsteam med tverrfaglig kompetanse som kan bidra til å sikre et helhetlig bilde av barnets helsetilstand.
Kjernekompetansen i et kartleggingsteam bør bestå av barnesykepleier/sykepleier med sosialpediatrisk kompetanse, barnelege med sosialpediatrisk kompetanse, psykolog og psykologspesialist, ev. barne- og ungdomspsykiater, tannlege med utvidet pediatrisk kompetanse/spesialist i pedodonti og minimum èn med barnevernfaglig kompetanse.
Alle som utgjør kjernekompetansen i teamet bør ha kompetanse om/erfaring med barn som har vært utsatt for vold og seksuelle overgrep, og ha bred erfaring fra tjenesten, herunder også arbeid med barn og unge med selvskading og selvmordsatferd. Videre bør det sikres at hvert team har minst èn fagperson med sexologisk kompetanse. I tilfeller hvor det er vanskelig å rekruttere slik kompetanse bør det etableres samarbeid mellom teamene, ev benytte eksterne fagpersoner med sexologisk kompetanse.
Ved helsekartlegging av eldre barn og ungdom bør rusfaglig kompetanse være en del av kjernekompetansen, også mht. differensialdiagnostikk. Barn i barnevernet har generelt flere helseutfordringer, bl.a. også rusmiddelproblemer. Dette fremkommer også i Actis i sitt høringsinnspill, som påpeker et behov for styrking av ruskompetanse i barnevernet og i kartleggingsteamene.
I tillegg til en kjernekompetanse vil det i mange tilfeller være behov for annen og supplerende kompetanse, f.eks. barnefysioterapeut, rus- og sosialfaglig kompetanse, spesialpedagogisk kompetanse, habiliteringstjeneste mm. Teamet kan også ha behov for nevropsykologisk kompetanse og testkompetanse, noe det kan tilrettelegges for ved forankring i spesialisthelsetjenesten.
Vold, seksuelle overgrep, og problematisk og skadelig seksuell atferd kan fordre spesialisert kompetanse og erfaring, utover kjernekompetansen i teamet. Det bør derfor vurderes nærmere hvordan kompetansen ved Statens barnehus og andre kompetansemiljø kan benyttes inn i dette arbeidet.
For noen særlige grupper, som barn med sjeldne diagnoser, kan det ikke forventes av kartleggingsteamene har tilstrekkelig kompetanse. Kartleggingsteamet kan da kontakte Nasjonalt kompetansesenter for sjeldne diagnoser (NKSD). Dersom de ikke har kompetanse på barnets tilstand, kan de ev vise til andre fag-/kompetansemiljø.
For å sikre mengdetrening og tilknytning til et større fagmiljø for faglig oppdatering, anbefales det at psykolog og psykologspesialist er tilknyttet psykisk helsevern for barn og unge.
Helsedirektoratet anbefaler videre at det etableres faste team for å sikre mengdetrening, og at teamene skal bli samkjørte. Teamene vil etter hvert opparbeide seg erfaringer som blir viktige å ta med i evalueringen, samt inn i et mulig etterutdanningstilbud for personell som ønsker å jobbe i kartleggingsteam.
Evaluering av Care-prosjektet anbefalte at deltakerne i teamene jobbet 50% og ikke 100% i teamene, for å sikre variasjon i oppgaver, mengdetrening, sammenligningsgrunnlag og at fagpersonene opplever at de får tilstrekkelig klinisk erfaring og del av et større fagmiljø. Delte stillinger kan imidlertid være krevende og kan medføre noe mindre fleksibilitet. Utover en anbefaling om faste team, bør det tilrettelegges for å sikre stabilitet og kontinuitet.
I kapittelet om Ressursbruk omtales bruk av allerede knappe ressurser, bl.a. barneleger med sosialpediatrisk kompetanse, psykologspesialister og barne- og ungdomspsykiatere. Helsedirektoratet er godt kjent med denne problemstillingen og anbefaler derfor at sykepleier og psykolog gjennomgår helseopplysninger og sammenstiller disse. Deretter kan barnelege/sosialpediater og psykologspesialist gjøre en vurdering på bakgrunn av sammenstillingen, ev en gjennomgang av grunnlagsmaterialet. Dette medfører mindre bruk av spesialistkompetanse, men bidrar likevel til kvalitetssikring. Tannlege i kartleggingsteamet vil vurdere tannhelsedata og bør sikres tilgang til barnets fylkeskommunale EPJ.
Helsedirektoratets anbefaling er i samsvar med flere høringsinnspill, som ser utfordringer med rekruttering og bruk av spesialister til kartlegging, jf. også vår anbefaling om utsatt oppstart til 2022.
Kompetansekrav
Å vurdere funn i lys av barnets aktuelle omsorgssituasjon er vesentlig, men det er komplekst og krever høyspesialisert kompetanse. Å skille symptomer på relasjonstraumer og nevrobiologiske forstyrrelser, krever psykologkompetanse på spesialistnivå. Videre er det behov for spesialistkompetanse i pediatri, primært sosialpediatri, for å fortolke fysiske tegn og symptomer på vold, overgrep og omsorgssvikt. Som beskrevet i NOU 2017:12, er det vesentlig å sikre kompetanse på hvordan atferdsuttrykk og psykologisk fungering kan skyldes underliggende, traumerelaterte reguleringsvansker.
For å ivareta målgruppens behov best mulig, anbefaler Helsedirektoratet at samtlige medlemmer i kartleggingstemaet har spesialkompetanse på traumer. Manglende kompetanse kan innebære en risiko for at helsebehov ikke avdekkes hos de barna som trenger videre helsehjelp, f.eks. barn med fravær av typiske symptomer (overflatefungering). Kjernekompetansen i kartleggingsteamet forutsettes derfor også å ha kunnskap og erfaring med arbeid med barn som har vært utsatt for vold og overgrep.
For å sikre riktig og tilstrekkelig kompetanse til å gjennomføre helsekartlegginger, anbefaler Helsedirektoratet at det bør etableres et etterutdanningstilbud og ev en godkjenningsordning, som dekker dette kompetansebehovet. Felles opplæring sikrer felles kompetanse og gir gode muligheter for nettverksbygging og robuste fagmiljøer, og kan bidra til å sikre videre rekruttering. Dette kan også ses i sammenheng med NOU 2017:12 "Svikt og svik". Her var utvalgets vurdering: "Alle yrkesutøvere som kommer i kontakt med barn bør få en basiskunnskap fra grunnutdanningen slik at de er i stand til å hjelpe barn som trenger det". Utvalget anbefaler "å vurdere og prøve ut et fellesfag om vold mot barn for alle studenter på relevante utdanninger. Slik sikrer man at alle lærer det samme. Det kan i tillegg føre til en felles forståelse for arbeidet og for hverandres arbeidsoppgaver, og det vil kunne fremme det tverrfaglige arbeidet".
Tema som belyses i en helsekartlegging, samt de helsefaglige anbefalingene som følger av helsekartleggingen, skal ha en tilnærming som også barnevernet kan nyttiggjøre seg. Derfor er kjennskap til barnevernet, inklusive de særlige lovreguleringene, viktig. Dette kan og bør vektlegges i opplæring av de som skal gjennomføre helsekartlegginger.
Innen medisin har Helsedirektoratet foreslått etablering av kompetanseområder. Et kompetanseområde er karakterisert ved at spesialister med en særlig interesse og kompetanse arbeider innenfor et område som griper inn i tre eller flere spesialiteter. Det kan også vurderes om helsekartlegging kan være aktuelt som et kompetanseområde.