I høringsnotatet fremkommer det at " Statlig bistandsplikt vil innebære at det er kommunen alene som avgjør hvilke barn innenfor målgruppen som skal kartlegges, og dermed også hvor stort omfanget av det statlige tilbudet skal være. En statlig bistandsplikt for kartlegging vil kunne føre til et uklart ansvarsforhold, med risiko for at Bufetat oppfattes å overta kommunens ansvar for undersøkelser av barn i målgruppen".
I høringsinnspillet fra Helsedirektoratet konkluderte vi ikke mht. om barneverntjenesten bør ha plikt til å vurdere eller plikt til å tilby helsekartlegging. Høringsnotatet legger til grunn en plikt til å vurdere. Helsedirektoratet har i arbeidet med oppdraget vurdert spørsmålet nærmere og konkludert med at barneverntjenesten bør ha en plikt til å tilby helsekartlegging, for å sikre et likeverdig tilbud om at barns helseutfordringer og funksjonsvansker blir fanget opp. Samt å sikre at det ikke er økonomiske vurderinger som blir førende for hvem som innvilges helsekartlegging fra Bufetat.
Dette er også i samsvar med Barneombudets høringsinnspill, hvor det påpekes at varierende kompetanse i barneverntjenesten, samt liten sannsynlighet for å bruke tid og ressurser på dette etter Barneverns- og helsenemnda, tilsier at helsekartleggingen bør gjøres rutinemessig for alle barna i målgruppen. Barneombudet sier videre at bakgrunnen for å innføre helsekartlegging er å sikre barnevernet mer kunnskap for bedre tiltak.
Dersom verken barneverntjenesten eller Bufetat har en plikt til å tilby og gjennomføre en tverrfaglig helsekartlegging, kan dette medføre at aktuelle barn i målgruppen ikke får nødvendig helsekartlegging. Helsedirektoratets vurdering er derfor at alle barn som plasseres utenfor hjemmet bør tilbys helsekartlegging. Men det kan variere hvor omfattende en helsekartlegging skal være, f.eks. der barnet allerede har et tilbud/følges opp av spesialisthelsetjenesten, jf. forløpsmodeller i kapittel om Helsekartlegging. For barn som allerede følges opp av helsetjenesten, må helsekartleggingen tilpasses og avklares med oppfølgende helsetjenester.
Barneverntjenestens ansvar
Høringsnotatet legger til grunn at barneverntjenesten vurderer behovet for en helsekartlegging og anmoder Bufetat om en slik kartlegging. Helsedirektoratet ser at en rekke høringsinstanser stiller spørsmål ved om dette er en hensiktsmessig modell.
Barneverntjenesten er nærmest barnet og familien. Dersom de skal ha plikt til å vurdere behovet for og ev anmode om en helsekartlegging, er Helsedirektoratets vurdering at barneverntjenesten bør sikres kompetansehevende tiltak som gir dem opplæring i hva de bør være oppmerksomme på, og dermed bidra til å sikre målgruppen et likeverdig tilbud. Dette er i samsvar med Stillasbyggerne sitt innspill om helseansvarlige, jf. kapittelet Helsekartlegging og sammenheng med Pakkeforløpet.
Tiltak som kompetanseheving, etablering av helseansvarlig eller rutiner hvor helsetjenesten bistår barneverntjenesten med vurderinger av helseopplysninger, kan tilsi at det er tilstrekkelig at barneverntjenesten har plikt til å vurdere behov for helsekartlegging og at vurderingen dokumenteres.
Gitt de helseutfordringene disse barna har, er imidlertid Helsedirektoratets vurdering at det er en risiko for at målgruppens helseutfordringer ikke blir tilstrekkelig ivaretatt, jf. vår vurdering av Stillasbyggernes forslag. Helsedirektoratet anbefaler derfor at barneverntjenesten får en plikt til å tilby helsekartlegging til barn som plasseres utenfor hjemmet.
Bufetats ansvar
Helsedirektoratets vurdering er at Bufetat ikke bør ha anledning til å overprøve barneverntjenestens vurdering. Bufetat bør ha en bistandsplikt og legge til rette for å bistå i barneverntjenestens anmodninger.
Slik kan utfordringer knyttet til at økonomiske vurderinger legges til grunn fremfor forsvarlighet og barnets beste unngås.
Helsetjenestens ansvar
Ved anmodning om helsekartlegging, er Helsedirektoratets anbefaling at helsetjenesten på tilsvarende måte som Bufetat bør ha en plikt til å bistå med gjennomføring av helsekartlegging.
Det er særlig behov for å avklare spesialisthelsetjenestens rolle og ansvar for å sikre tilstrekkelig kompetanse og kapasitet til å bistå med gjennomføring av helsekartlegginger. Det er i høringsnotatet forutsatt at spesialisthelsetjenesten skal forpliktes gjennom helseforetakenes styringslinje. Helsedirektoratet mener det kan være grunn til at oppgaven bør fastsettes ved regelendring, slik at ansvaret og forpliktelsen blir tydelig forankret. Det forutsettes at dette vurderes i forbindelse med aktuelt arbeid i BFD med lovproposisjon.
Sakkyndig oppdrag?
I høringsnotatet fremkommer det: "Departementet legger til grunn at tverrfaglige helsekartlegginger har et vesentlig annet formål enn bruk av sakkyndige i undersøkelsen etter barnevernloven § 4-3 fjerde ledd. Den sakkyndiges oppgave i undersøkelser etter barnevernloven er å utrede et saksforhold eller et begrenset tema, og den sakkyndige gis et mandat for oppdraget fra oppdragsgiver. I barnevernssaker gjelder det særlig psykologiske eller sosiale forhold som saken reiser. Instansene kan også benytte sakkyndige for å foreta personlighetsvurderinger, vurdere foreldre/omsorgspersoners omsorgsevne og barnas omsorgsbehov. Sakkyndigutredninger i undersøkelser etter barnevernloven innebærer ikke en bred kartlegging av barnets somatiske og psykiske helse". Det fremgår imidlertid av høringsnotatet at " Departementet legger til grunn at undersøkelsene og vurderingene som gjøres av helsepersonell i kartleggingsteamene er å betrakte som en sakkyndigvurdering".
Helsedirektoratets vurdering er at det fortsatt er behov for en avklaring av hva som skal være formålet med undersøkelsen i helsekartleggingen og helsepersonells rolle, sett i forhold til å yte helsehjelp og utføre et sakkyndig oppdrag. Det er viktig at dette klargjøres. Det vises i denne sammenheng til Faglige råd om medisinske undersøkelser i Statens barnehus, hvor forholdet mellom helsehjelp og sakkyndig oppdrag er beskrevet.
Dersom helsekartlegging defineres som sakkyndig oppdrag, må den også ha et formål om helsehjelp for å sikre god oppfølging og formidling av nødvendig og relevant informasjon til helse- og tannhelsetjenesten. Det er også viktig at forhold knyttet til bruk av journalsystemer tilpasses formålet, slik at en ikke risikerer at en ev sakkyndig helsekartlegging skrives i ett system, og henvisninger og helsehjelp i et annet.
Dette samsvarer med flere høringsinnspill, bl.a. fra Helse Bergen, som etterlyser avklaring av utfordringer med systemer for journalføring og hvordan helseopplysninger skal deles videre i helsetjenesten, dersom kartleggingsteamene kun skal gjøre et sakkyndig arbeid.
Som det fremgår av kapittel om premisser for helsekartlegging, er det helseetiske dilemma ved å avdekke helsebehov, men ikke yte helsehjelp. Det vises i denne forbindelse til «Faglige råd om medisinske undersøkelser ved Statens barnehus», der det understrekes at helseundersøkelse ved barnehuset er å anse som spesialisthelsetjenester og dermed reguleres av Helsepersonelloven: «Alle medisinske undersøkelser som gjennomføres av helsepersonell fra helseforetaket ved Statens barnehus har et helsemessig formål, og anses som helsehjelp, jf. Helsepersonelloven § 3», og videre «Ved avsluttet medisinsk undersøkelse, bør det gjøres en vurdering av hvilket behov det enkelte barn har for videre helsehjelp. Helsepersonellet (…) bør sørge for at barnet, ved behov, henvises til relevante helsetjenester for oppfølging».
I «Faglige råd om medisinske undersøkelser ved Statens barnehus» omtales også innsynsbestemmelser, skjerming av journal mv. Helsedirektoratet mener det kan være grunn til å se hen til dette også for helsekartleggingen, da det er likhetstrekk.
Helsedirektoratet ser også at helsekartlegging som sakkyndig oppdrag vurderes opp mot fagkyndige oppdrag. Sistnevnte er bl.a. oppdrag på foreldre-barn-institusjoner som er en del av hjelpetiltak/kompenserende hjelpetiltak i barneverntjenestens undersøkelsessaker. Disse oppdragene kan bestå av en utredning av barnets helse og fungering, på mandat fra barneverntjenesten. Fagkyndige forstås her som en fagperson som har innsikt i et bestemt fagområde. Rapporter fra disse oppdragene fremlegges ikke for Barnesakkyndig kommisjon. Se også kapittel om Sakkyndig rapport for nærmere vurdering av Barnesakkyndig kommisjons mulige rolle.
Det er også viktig å avklare hvorvidt en helsekartlegging er å betrakte som et sakkyndighetsoppdrag med tanke på hvilke implikasjoner dette ev kan ha dersom helsekartleggingen legges tidligere i barnevernsforløpet og en omsorgsovertakelse kanskje ikke er aktualisert, jf. kapittelet om Helsekartlegging og sammenheng med Pakkeforløp for tidlig kartlegging og utredning av psykisk helse og rus hos barn og unge i barnevernet.
Helsedirektoratets anbefaling er at det på sikt bør vurderes hvordan helsekartlegging og sakkyndig utredning i større grad kan ses i sammenheng. En helsekartlegging kan ikke erstatte en sakkyndig utredning. Men det er et spørsmål om helsekartlegging bør være en del av en sakkyndig utredning, herunder en vurdering av hvordan den samlede informasjonen om barnets situasjon kan ses i sammenheng før det tas beslutning om å fremme sak for Barneverns- og helsenemnda.