Under følger en fremstilling av et mulig felles rammeverk for ulike helsekartleggingsforløp. I figuren under benyttes begrepet "oppfølging inne". Dette innebærer at helsetjenesten allerede følger opp barnet i form av utredning og/eller behandling/oppfølging. Se vedlegg 3 (protokoll) for detaljert beskrivelse av de ulike fasene.
Høringsnotatet og høringsinnspillene reiste mange viktige problemstillinger, bl.a. om skillet mellom kartlegging og utredning. Helsedirektoratet ønsker derfor å understreke at hensikten er en helsekartlegging og ikke en utredning, men det kan være utfordringer med å skille disse.
En utredning gjøres primært på indikasjon, mens en kartlegging kan i større grad gjøres uten indikasjon, ev en screening. En helsekartlegging vil være noe midt mellom kartlegging og utredning, fordi målgruppen er særlig utsatt for helseutfordringer. Det er derfor nødvendig å kartlegge helsetilstand, men også tilstrebe å avdekke helseforhold som kan ha betydning for videre omsorgsbehov og behov for helsehjelp. Det må gjøres en individuell vurdering av behov for undersøkelser utover de helseopplysningene som allerede foreligger. Behov for undersøkelser kan bygge på indikasjoner fra helseopplysninger som foreligger.
Eksisterende helseopplysninger kan være alt fra anamnese (utviklingshistorie) til konsultasjoner hos fastlege eller andre kommunale helsetjenester, helsestasjons-, skolehelse- og tannhelseundersøkelser og utredning og/eller behandling i spesialisthelsetjenesten. Barnehage/skole og PPT kan også være sentral mht. informasjon om barnets språkutvikling og funksjonsnivå på ulike områder.
Fasene i en helsekartlegging
1. Anmodning om helsekartlegging og innhenting av informasjon
Informasjon til barn og foreldre/omsorgspersoner
Før barneverntjenesten anmoder om en helsekartlegging må barnet og foreldre/omsorgspersoner få tydelig og god informasjon om hvorfor en helsekartlegging kan være nyttig for barnet, jf. kapittel om Informasjon og medvirkning. Det er viktig å understreke at hensikten med helsekartleggingen ikke er å finne feil ved barnet eller familien, men skal gi et grunnlag for å gi hjelp til barnet og familien.
Anmodning om helsekartlegging fra barneverntjenesten
Helsedirektoratet legger her til grunn tidligere anbefaling om bistandsplikt for Bufetat ved anmodning fra barneverntjenesten om helsekartlegging.
Anmodningen fra barneverntjenesten sendes til Bufetat og koordinator for helsekartlegging.
Anmodningen bør følge en mal hvor barneverntjenesten kan konkretisere og ev utdype særlige tema de ønsker vurdert. I anmodningen bør det også fremgå hvilke helseopplysninger mv. barneverntjenesten allerede har innhentet, tidspunkt for innhenting. Disse opplysningene bør være vedlagt anmodningen. Maler for Henvisning til Bufetat og Vedlegg til henvisning behandlingsinstitusjon på bufdir.no kan ev tilpasses dette formålet.
I malen for Henvisning til Bufetat kan Helsekartlegging legges til som et alternativ under Ønsket bistand. I Vedlegg til henvisning behandlingsinstitusjon kan denne tilpasses til også å samsvare med vurdering av behov for helsekartlegging. En ev tilpasning bør også ses i sammenheng med mal for innhenting av opplysninger (vedlegg 3).
Anmodningen vurderes deretter av kartleggingsteamets koordinatorer, som bør bestå av helsefaglig og barnevernfaglig kompetanse. Koordinatorene bør tidlig vurdere om det er behov for bistand fra kompetanse utover kjernekompetansen i kartleggingsteamet.
Innhenting av informasjon
En helsekartlegging bør ta utgangspunkt i barnets situasjon og barnet selv og foreldre/omsorgspersoner er viktige informanter. Videre bør informasjonsinnhenting omfatte informasjon som allerede foreligger hos barnevernet, ev. innhente oppdatert informasjon om undersøkelser, utredninger, tester og observasjoner fra helsetjenesten. Aktuelle tjenester er fastlege, helsestasjons- og skolehelsetjeneste, annen kommunal helsetjeneste og spesialisthelsetjeneste, ev Statens barnehus og private behandlere, tannhelsetjeneste, samt barnehage/skole og PPT og ev. fritidsarenaer/annet nettverk. Det bør fremgå tydelig hva som er formålet med innhenting av informasjon, ev oppdatert informasjon, slik at innhenting av informasjon går så raskt som mulig.
For å sikre en effektiv informasjonsinnhenting og at sentrale områder om barnets helse er dekket anbefales en mal for innhenting av informasjon (vedlegg 3). Malen er mer utfyllende enn den barneverntjenesten benytter i undersøkelsessaker, men bør ses i sammenheng med barneverntjenestens innhenting av informasjon i undersøkelsessaker. Det kan vurderes om malen kan benyttes av barneverntjenesten, for å sikre at aktuelle helseopplysninger innhentes allerede i undersøkelsessaken. Det bør ikke innhentes mer informasjon enn nødvendig, men samsvare med et minimum av hvilke helseopplysninger teamet bør ha om barnet for å gi anbefalinger til barneverntjenesten, samt sikre videre helsehjelp ved behov.
I tillegg til skriftlig informasjonsinnhenting bør psykolog eller sykepleier fra kartleggingstemaet følge opp med telefon for supplerende informasjon og avklaring ved behov.
Det må også avklares hvilke selvrapporteringsskjema som ev skal sendes ut til barn og foreldre/omsorgspersoner, som del av informasjonsinnhentingen. Avklaring av aktuelle skjema kan ev gjøres etter en gjennomgang av opplysninger som innhentes. Se protokoll for oversikt over aktuelle kartleggingsskjema.
Informasjonsinnhenting og systematisering av denne er en sentral del av en helsekartlegging, samt en oppsummering av hvordan informasjon om barnets helsetilstand kan og bør benyttes for mer målrettede og tilpassede tiltak for barnet og ivareta ev behov for videre helsehjelp.
Noen familier flytter flere ganger, noe som kan skape en utfordring for informasjonsinnhenting. Det må i samarbeid med barneverntjenesten sikres at det så langt som mulig innhentes oppdatert informasjon fra journaler hos tidligere helsetjenester og ev. andre tjenester. På sikt vil det være hensiktsmessig om det kan tas utgangspunkt i Helseanalyseplattformen eller andre registerdata, som et utgangspunkt for innhenting av informasjon.
Helseopplysningene bør legges i journalsystemet til spesialisthelsetjenesten og tannhelsedata fra barnets tannhelsejournal bør tilgjengeliggjøres for tannlege i kartleggingsteamet. Det bør avklares om koordinator og ev. annen barnevernfaglig kompetanse fra Bufetat som deltar i kartleggingsteamet kan få tilgang til journalsystemet til spesialisthelsetjenesten, jf. vår anbefaling om forankring av kartleggingsteamet i spesialisthelsetjenesten.
2. Helsekartlegging
Vurderingsfase
Når (oppdatert) informasjon foreligger, gjennomgår psykolog og sykepleier de opplysningene som foreligger, i samarbeid med koordinator og ev annen barnevernfaglig kompetanse fra Bufetat og sammenstiller dette i et notat. Det anbefales at psykolog som har erfaring med å vurdere og analysere ulike typer informasjon, ev sykepleier er koordinator for kartleggingsteamet. Dersom det foreligger opplysninger disse ikke har kompetanse til å vurdere, bør relevant kompetanse kobles på for vurdering. Tannlege i kartleggingsteamet gjennomgår tannhelseinformasjon. Kompetansesammensetning i kartleggingsteamet er for øvrig beskrevet nærmere i kapittel om Kartleggingsteam – sammensetning.
For å sikre et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere barnets helsetilstand, bør det foreligge opplysninger om noen sentrale områder som omtalt under. Dersom områdene er mangelfullt dekket i opplysningene som innhentes, bør behovet for ytterligere undersøkelser vurderes. Det bør også vurderes hvem som er best egnet til å gjøre denne kartleggingen. Ved behov for kartlegging av f.eks. intellektuelle ferdigheter og språk, kan f.eks. både PPT og psykisk helsevern for barn og unge være aktuelle.
Når sammenstillingen foreligger, oversendes denne til psykologspesialist og barnelege/sosialpediater, tannlege og ev annen kompetanse for gjennomgang og vurdering. Det gjøres en foreløpig vurdering av behov for ytterligere undersøkelser og det avtales tidspunkt for samtaler med barn og foreldre/omsorgspersoner og ev. undersøkelser. Vurderingen av behov for ytterligere undersøkelser bør dokumenteres og det bør utarbeides tydelige kriterier for vurderingen. Mangelfulle opplysninger om barnets helse kan være en indikasjon på behov for ytterligere kartlegging.
Helsedirektoratet støtter for øvrig Bufdir i deres utkast til rapport om at "Gjennomgang og vurdering av kvaliteten på denne informasjonen vil gi et grunnlag for vurderingene av barnet, og tilrettelegging av kartleggingsdagen, og det vil kunne avdekke behov for ytterligere undersøkelser av konkrete problemstillinger".
En helsekartlegging må vurderes ut fra bestillingen fra barneverntjenesten, men kartleggingsteamet må i tillegg gjøre en selvstendig vurdering av behovet for helsekartlegging for å sikre helsehjelp, ved indikasjon på behov. Innretning av en helsekartlegging bør imidlertid også vurderes ut fra barnets alder. For de minste barna vil informasjon fra omsorgspersoner via samtale eller kartleggingsverktøy være viktig.
Dersom de innhentede helseopplysningene indikerer behov for helsehjelp, må det vurderes om det er behov for akutt utredning/behandling eller om henvisning kan avvente til etter samtaler med barn og foreldre/omsorgspersoner og anbefalinger om videre oppfølging foreligger i rapporten etter helsekartleggingen.
Kartleggingsfase
Helsedirektoratet anbefaler at en helsekartlegging alltid bør inneholde samtaler med barnet og foreldre/omsorgspersoner. Dersom barnet er plassert utenfor hjemmet, møter barnet med omsorgsperson. Det kan i tillegg være aktuelt med en samtale med foreldre, dersom det er mulig. Tema som bl.a. anamnese, rusmiddelbruk mm. bør kartlegges gjennom samtale. Samtaler kan også avdekke ev. endringer i helsetilstand og avklare barnets og/eller foreldre/omsorgspersoners vurdering av de opplysningene som foreligger. Det bør i tillegg vurderes ev indikasjon på behov for videre helsehjelp.
Det bør tas hensyn til at noen tema kan være vanskelige å snakke om med foreldre/omsorgspersoner til stede og tilrettelegges for en samtale med barnet alene. Dette må veies opp mot hensyn til om informasjon er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret.
Samtalene vil sikre at både barn og foreldre/omsorgspersoner får god informasjon om hensikten med kartleggingen, men også innhente oppdatert informasjon fra dem og kartlegge ulike områder, som beskrevet i protokoll (vedlegg 3). Dette er i samsvar med høringsinnspill fra Organisasjonen for barnevernsforeldre og ADHD Norge som påpeker betydningen av å involvere barnet og foreldre/omsorgspersoner fordi disse kan ha viktig informasjon om barnets helseutfordringer, også over tid.
I samtalene med barn og foreldre/omsorgspersoner eller ev undersøkelser, kan det fremkomme opplysninger som indikerer behov for videre utredning. Ved slik indikasjon, bistår kartleggingsteamet med henvisning til aktuell tjeneste, jf. anbefaling om å utvide formålet for helsekartlegging med helsehjelp.
Barn og foreldre/omsorgspersoner har ulike behov og det å gjøre alt på èn dag kan oppleves som belastende. For andre kan det oppleves godt å få gjort alt på kort tid. Det er viktig at helsekartleggingen tilpasses barnets behov og situasjon. Noen barn vil også ha behov for individuell tilrettelegging av kartleggingen.
Noen barn kan ha lite tillit til nye voksenpersoner. Det kan særlig. være tilfelle der barn står i en tydelig lojalitetskonflikt overfor foreldre/omsorgspersoner eller andre. En norsk studie viser at for barn som har vært utsatt for overgrep tar det mange år før de ev forteller om det, bl.a. fordi de opplever skam knyttet til det de har blitt utsatt for. Dette synliggjør betydningen av høy kompetanse i kartleggingsteamet, som kan etablere tillit og legge til rette for å avdekke tegn på vold og overgrep.
Å kartlegge kognitiv og emosjonell fungering mens barn lever under pågående omsorgssvikt, gjør at resultatene må tolkes, og ikke minst brukes med forsiktighet. Det bør vurderes å innføre oppfølgende undersøkelser etter at omsorgssituasjonen er endret og har vært stabil over tid, for å vurdere effekt av tiltaket. Hvorvidt dette skal være en del av helsekartleggingen eller defineres som oppfølgende tiltak, må avklares. Det bør også avklares hvordan resultater fra en helsekartlegging tilbake i tid, kan benyttes ved en ev ny fylkesnemndsak og om en ny sak fordrer en ny helsekartlegging.
Høringsnotatet redegjør ikke for om barneverntjenesten kan be om utvidet kartlegging av barnet ved behov. Helsedirektoratet legger derfor til grunn at dersom det vurderes behov for utvidet kartlegging, skjer dette i form av ordinære tjenester og f.eks. henvisning til psykisk helsevern for barn og unge, ev oppfølging fra fastlege. Ved behov for en ny helsekartlegging på et senere tidspunkt, anbefales det at barneverntjenesten sender ny anmodning til Bufetat.
Kartleggingsfasen kan deles inn på ulike måter.
Jf. modeller for ulike forløp innledningsvis i kapittelet knyttet til ev oppfølging og omstendigheter rundt flytting, kan en kartleggingsfase deles i ulike forløp.
- Forløp A – Ingen (helse)tjenester er koblet på og følger opp barnet.
- Forløp B – (Helse)tjeneste(r) er koblet på og følger/har fulgt opp barnet.
- Forløp C – Hasteflytting – det oppstår en situasjon hvor barnet må flyttes ut av hjemmet på kort varsel. Uavklart om og ev hvilke tjenester som ev. er koblet på.
Undersøkelse av somatisk helse og tannhelse vil i hovedsak være lik uavhengig av barnets alder, men innholdet i forløpene må tilpasses barnets alder.
Når det gjelder kartlegging av psykisk helse og rus, vil det være hensiktsmessig å dele mht. aldersgrupper ettersom tilnærming, herunder kartleggingsverktøy og metoder, vil være ulik for ulike aldersgrupper. Dette gjelder særlig sped- og småbarn, men også for skolebarn og ungdom (f.eks. 0-5 år, 6-12 år og 13-17 år, ev 6-17 år).
Tilnærming og metode for kartlegging kan være lik uavhengig av barnets situasjon, men resultater og vurderinger bør tolkes i lys av barnets situasjon.
Sentrale områder som bør dekkes i en helsekartlegging
- Samtaler med barn og foreldre/omsorgspersoner
- Kartlegging av psykisk helse og rus, herunder selvskading og selvmordsatferd
- Kartlegging av somatisk helse
- Kartlegging av voldsrisiko og tidligere kriminalitet
- Tannhelseundersøkelse
I Bufdirs utkast til rapport står det at "Kartleggingsdagen planlegges slik at teamets medlemmer kan observere barnet over noe tid, i ulike situasjoner og overganger. Teamet gjennomfører tverrfaglig drøfting om barnets styrker og behov, faglige vurderinger og anbefalt oppfølging. På denne måten kan teamet nyttiggjøre seg ulike perspektiv på felles observasjoner. Barnet vil bli vurdert helhetlig og få en god tverrfaglig vurdering som kan inngå som en del av en multisystemisk forståelse av barnets situasjon og behov". Helsedirektoratets vurdering er at det kan stilles spørsmål ved om dette er hensiktsmessig tidsbruk knyttet til kartlegging, eller i større grad gjenspeiler en utredning.
I Bufdirs utkast til rapport er det i hovedsak CARE-modellen som legges til grunn. Helsedirektoratets vurdering er at modellen generelt er god, men at den ikke ivaretar bl.a. somatisk helse i tilstrekkelig grad.
Bufdir viser videre til prinsipper for valg av metodikk og kartleggingsverktøy. Helsedirektoratet støtter at det legges til grunn noen prinsipper, men etterlyser noe utdyping av kunnskapsgrunnlaget for ulike verktøy og hva som menes med anerkjente metoder. Helsedirektoratets vurdering er at metoder og verktøy må ha gode måleegenskaper (måle det de er ment å måle og konsistent), opphavsrettigheter må være avklart og der det ikke foreligger norske normdata, bør det tilstrebes å innhente dette. Se nærmere omtale av metodiske utfordringer i protokoll (vedlegg 3).
Jf. Bufdirs oppdrag om utprøving fra høsten 2021 legges det til grunn at utprøvingen vil gi erfaringer med bruk og effekt av ulike verktøy og at det på bakgrunn av dette kan vurderes alternative verktøy. Helsedirektoratet anbefaler at det avklares nærmere hvordan effekt kan måles og at dette tydelig fremkommer i plan for evaluering.
FHI har vurdert viktige momenter som må tas hensyn til når en endelig kartleggingsmodell blir utformet:
Helsekartlegging må kunne tilpasses ulike omsorgsgivere: Hvis foreldrene ikke bidrar i helsekartleggingen, må modellen ta høyde for at andre kan fungere som primærkilder til informasjon om barnet eller ungdommen.
- Voldsrisiko bør kartlegges:
Ifølge en høring om oppfølging av fosterforeldre som ble utført for noen år siden, var voldsutøvelse hos fosterbarna en av hovedårsakene til at fosterhjem overførte omsorgen av barnet tilbake til barnevernet. - Tidligere kriminalitet bør kartlegges:
Fosterforeldrene trenger kunnskap om ev kriminalitet og/eller rusbruk/narkotikabruk. Denne kunnskapen er nødvendig for å forebygge lignende atferd i nytt miljø. Kartleggingen bør inkludere opplysninger fra kriminalitetsregistre, intervju av foreldre og helsearbeidere, og intervju av ungdommene selv. - Fokus for utredningen bør utvides:
CARE-modellen er fokusert på traumer og psykiske vansker. Fjorårets høring om hvordan man kan bedre situasjonen for fosterforeldre konkluderte med at de trenger mer kunnskap om barnet før det kommer til familien. De trenger ikke bare kunnskap om psykiske vansker, men også mer generell kunnskap om hvordan de best kan ivareta barnet. Vi savner omtale av andre karakteristika som det er viktig å vite noe om, blant annet personlighet, temperament, væremåte, språklige evner, konsentrasjon, atferd, sosial fungering, interesser, skolefungering og akademiske evner. Helsekartlegging bør identifisere sterke sider hos barna og ungdommene, ikke bare vansker. Det er viktig for fosterforeldre å vite hvilke ressurser og interesser barna og ungdommene har, slik at de kan bruke denne kunnskapen til å styrke dem. - En kartleggingsmodell bør være fleksibel:
Det bør legges opp til løsninger hvor man kan begynne med kortversjoner av instrumenter, eller hvor noe kan velges vekk hvis det ikke er behov for det. - Psykomotorisk utvikling bør kartlegges bedre:
CARE-modellen inkluderer evnetest og screening for utviklingsvansker. Vi mener at den også burde inkludert en enkel kartlegging av språk og motorikk. Utviklingsproblemer hos barnet kan medvirke til en utfordrende omsorgssituasjon for fosterforeldrene, så det er viktig å kjenne til dem. - En standardisert modell for hele landet er en fordel:
Standardisering av modellen vil gi grunnlag for erfaringsutveksling mellom utredere og gjøre det lettere å evaluere effektene og bruke data til forskning. Det er et stort behov for bedre kunnskap om denne gruppen av barn og ungdom. - Barn og ungdom med minoritetsbakgrunn må ivaretas:
For disse vil det være viktig å vurdere betydningen av etnisitet, kultur og religion. Det er også viktig å kartlegge morsmål og erfaringer med flukt, både fordi det kan forklare vansker hos barnet og fordi det må tas hensyn til i videre omsorg. - Forholdene ligger ikke alltid til rette for samspillsundersøkelse:
Tolkningen/skåringen av samspillsobservasjon vil avhenge av hvem omsorgspersonen er. Hvis barnet og omsorgsgiveren ikke kjenner hverandre så godt, bør man kanskje avvente? - Symptomer under diagnoseterskel er også relevante:
Hvis det brukes et standardisert instrument for å kartlegge psykiske lidelser, er det viktig at det også formidles informasjon om symptomer som ligger under terskel for å få en diagnose. Slike symptomer kan være av stor betydning.
3. Rapport
Alle anmodninger om helsekartlegging vil resultere i en rapport til barneverntjenesten (vedlegg 4). Rapporten vil komme med ev anbefalinger på bakgrunn av informasjon som er innhentet, ev informasjon fra ytterligere undersøkelser.
Rapporten skal være en beskrivelse og vurdering av de helseopplysninger som er relevante med tanke på videre tiltak i barnevernet. Hva betyr dette for barnets behov nå og på sikt? Hva trenger barnet og hvem kan ivareta dette? Ved utarbeidelse av rapporten bør det vektlegges å benytte språk og fagtermer på en måte som gjør innholdet lett tilgjengelig for de som skal benytte rapporten, ev gi konkrete eksempler. Rapporten skal kunne leses av personer uten helsefaglig utdanning og bør derfor inneholde vurderinger om barnets behov, men være forsiktig med tolkninger. Rapporten bør også inkludere barnets styrker og ressurser i tillegg til behov, for å skape et ressursfokus, jf. FHI.
Helsedirektoratet stiller spørsmål ved Bufdirs vurdering, jf. deres utkast til rapport, om at psykolog ansatt i Bufetat sammenfatter, oversetter og tilpasser resultater fra de andre teammedlemmene til barnevernfaglige rammer. Jf. Helsedirektoratets anbefaling om at en faggruppe ikke bør vitne på vegne av en annen faggruppe under, er vår vurdering at psykolog ikke bør oversette og tilpasse vurderinger fra bl.a. lege eller tannlege. Vi støtter imidlertid Bufdirs anbefalinger om hva rapporten fra en helsekartlegging bør inneholde.
Videre må det utarbeides tydelige anbefalinger knyttet til ev behov for videre helsehjelp. Her må det i rapporten fremgå tydelig hva barnet har behov for av helsehjelp. Psykolog eller lege kan henvise barnet videre til psykisk helsevern for barn og unge eller somatisk spesialisthelsetjeneste. Ved behov for annen helsehjelp, vil det være naturlig at dette oversendes fastlege og/eller tannlege for videre oppfølging. Det kan også være aktuelt med videre oppfølging fra helsestasjons- og skolehelsetjeneste eller annen kommunal helse- og omsorgstjeneste, ev barnehage/skole eller andre.
Jf. Bufdirs vurdering over, støtter Helsedirektoratet at utarbeidelse av anbefalinger om oppfølging bør gjøres i samarbeid med barnevernfaglig kompetanse, for å sikre at de blir nyttige for barnevernet.
Helsedirektoratet vil understreke at det primære formålet med helsekartleggingen ikke er å gi et godt beslutningsgrunnlag for Fylkesnemnda, jf. høringsnotatet. Vi ønsker derfor å kommentere på høringsinnspillet fra Fylkesnemndene om at de anbefaler at kartleggingsteamene organiseres slik at en person har et hovedansvar i hver sak og kan avgi vitnemål om alle aspekter ved rapporten.
Vår vurdering er at dette frarådes. Det forutsettes svært ulik faglig og spesialisert kompetanse for en helsekartlegging som omfatter psykisk helse og rus, somatisk helse, tannhelse og seksuell helse. Helsedirektoratets vurdering er at det ikke er tilrådelig å uttale seg om og vitne om undersøkelser og vurderinger på vegne av annen fagkompetanse.
Sakkyndig rapport?
I høringsnotatet fremkommer det: "Etter departementets vurdering er det derfor behov for et statlig andrelinjetilbud for helsekartlegging i tilfeller hvor barnevernstjenesten beslutter at et barn bør flyttes ut av hjemmet". Videre står det at "Departementet legger til grunn at undersøkelsene og vurderingene som gjøres av helsepersonell i kartleggingsteamene er å betrakte som en sakkyndigvurdering. (…). De sakkyndige teamene skal ikke gi behandling til barnet".
Å definere oppdraget som et sakkyndig oppdrag kan, i tråd med høringen «Regulering av bruk av sakkyndige i barnevernssaker» og anbefalingene fra NOU 2017:12 «Svikt og svik», bidra til å sikre økt kompetanse og kvalitet i arbeidet.
Helsedirektoratets vurdering er at det bør avklares nærmere hva som legges til grunn for et sakkyndig oppdrag, samt om henvisning videre omfattes av å gi behandling til barnet, jf. kapittelet om Sakkyndig vurdering.
Høringsnotatet sier videre: "… Sakkyndige rapporter skal være vurdert av Barnesakkyndig kommisjon før de legges til grunn for vedtak om barnevernstiltak".
Det fremgår ikke tydelig av høringsnotatet hvorvidt det legges til grunn at rapport fra en helsekartlegging skal forelegges Barnesakkyndig kommisjon. Dersom dette er tenkt, reiser det noen problemstillinger knyttet til kompetansen i Barnesakkyndig kommisjon. P.t. er det begrenset medisinskfaglig kompetanse og ingen tannhelsekompetanse i kommisjonen. Det må derfor avklares om kommisjonen kan ivareta/kvalitetssikre vurderinger og anbefalinger knyttet til somatisk helse og tannhelse. Rettsmedisinsk kommisjon har slik kompetanse, men kun for saker som behandles i strafferetten. Innføring av helsekartlegging som et sakkyndig oppdrag og ev kvalitetssikring av rapporter i Barnesakkyndig kommisjon, forutsetter endringer i dagens ordninger.
Barnesakkyndig kommisjon understreker også i sitt høringsinnspill at det er behov for en avklaring hvorvidt rapporten er likestilt med rapport fra en sakkyndig utredning og dermed bør vurderes av dem. De påpeker at dersom rapporten ikke skal vurderes av dem, bør det avklares hvilke kontroll- og tilsynsordninger som ev. skal gjelde for helsekartleggingsrapporter.
Ansvar for videre oppfølging av helsebehov
Helsedirektoratets vurdering er at helsefaglige anbefalinger om ev videre helsehjelp, ikke bør overprøves av barneverntjenesten eller Bufetat. Dette er helsefaglige vurderinger, hvor behovet for videre helsehjelp bør avklares i helsetjenesten. Det er barneverntjenestens ansvar å vurdere barnets omsorgsbehov, men omsorgsbehovet må også ses i lys av ev helseutfordringer hos barnet. Helsetjenesten har ansvar for de helsefaglige vurderingene og anbefalingene. Jf. høringsnotatet er imidlertid formålet med helsekartleggingen å gi anbefalinger om videre tiltak og oppfølging, med utgangspunkt i barnets helsetilstand og hvilke implikasjoner dette kan ha for tiltak som f.eks. ny omsorgsbase. Helsedirektoratet anbefaler derfor at barneverntjenesten, ev Bufetat ved institusjoner, forpliktes til å sikre videre oppfølging av helsehjelp, jf. kapittelet om Barneverntjenestens ansvar.
Med bakgrunn i at barneverntjenesten anmoder om helsekartlegging og høringsnotatet legger til grunn at det er et sakkyndig oppdrag, er Helsedirektoratets vurdering at barneverntjenesten bør ha det overordnede ansvaret for å følge opp anbefalingene i rapporten og ev behov for videre helsehjelp.
Som nevnt anbefaler Helsedirektoratet at kartleggingsteamet henviser videre dersom det avdekkes behov for videre oppfølging. For barn som henvises til spesialisthelsetjenesten vil det være oppfølging i form av utredning og/eller behandling og spesialisthelsetjenesten innkaller barnet. For å sikre kontinuitet i oppfølgingen, er det viktig å sikre informasjonsflyt med epikriser til fastlege og helsestasjons- og skolehelsetjeneste, ev andre som skal følge barnet videre etter avsluttet utredning/behandling i spesialisthelsetjenesten.
Tannhelsetjenesten følger opp barn regelmessig, men det er behov for informasjon om status på behov, og informasjon dersom barnet f.eks. har flyttet.
Der fastlegen skal følge opp videre, må foreldre/omsorgspersoner bestille time selv. For barn som bor hjemme, vil det være foreldre/omsorgspersoner, mens for barn som plasseres vil det være nye omsorgspersoner/institusjon. Barneverntjenesten bør likevel ha det overoverordnede ansvaret for å sikre at videre helsehjelp blir fulgt opp, i tråd med anbefalinger fra helsekartleggingen de har anmodet om.
De fleste foreldre har fortsatt foreldreansvar når en helsekartlegging gjennomføres. Barneverntjenesten må da vurdere om det å sikre videre oppfølging, bør tilbys som et hjelpetiltak.
Helsedirektoratet anbefaler at det for barn som kartlegges i forbindelse med omsorgsovertakelse, bør vurderes å gjenta kartleggingen på et senere tidspunkt. Dette bør vurderes av helsetjenesten som ev følger opp barnet etter helsekartlegging. Dette kan bidra til å sikre en mer objektiv vurdering av tiltakets kvalitet og hensiktsmessighet og gir anledning til å følge med på utvikling av helseutfordringene under barnevernets omsorg.
Tilbakemeldingsmøte med barneverntjenesten og andre
Etter at rapporten fra helsekartleggingen er ferdig utarbeidet, må det settes av tid og ressurser til å gi tilbakemelding om funn og vurderinger både til barnet, foreldre/omsorgspersoner og barneverntjenesten. Helsedirektoratet anbefaler at det avholdes et tilbakemeldingsmøte med barneverntjenesten og barn og foreldre/omsorgspersoner, hvor de kan stille spørsmål og få nødvendige avklaringer om hva resultatene innebærer, hva de kan bidra til, samt få oversikt over hva som bør følges opp for å sikre ev videre helsehjelp. Det kan også være aktuelt med et tilbakemeldingsmøte før rapporten ferdigstilles, særlig i mer akutte saker, jf. forløpsmodell for hasteflytting.
I utkast til rapport mener Bufdir at representant for teamet deltar i tilbakemeldingsmøtet. Jf. tidligere omtale av at en faggruppe ikke bør uttale seg på vegne av andre faggrupper, er Helsedirektoratets vurdering at fagpersoner som har deltatt i kartleggingen også deltar i tilbakemeldingsmøtet.
Det bør også avholdes møter med relevante tjenester som fastlege, helsestasjons- og skolehelsetjeneste, tannhelsetjenesten og aktuelle tjenester dersom det anbefales videre helsehjelp.
I høringsnotatet fremkommer det: "Barnevernet har likevel en vid adgang til å formidle opplysninger til andre forvaltningsorgan dersom dette er nødvendig for å fremme barnevernets oppgaver og ansvar i den enkelte barnevernssak. Dette innebærer at barnevernstjenesten har adgang til å formidle nødvendige taushetsbelagte opplysninger om barnet til Bufetat i forbindelse med en helsekartlegging".
Helsedirektoratet er kjent med Legeforeningen sitt høringsinnspill hvor de påpeker at informasjonsutveksling ikke må gå på bekostning av taushetsplikt og tilliten til tjenesten. De etterlyser en vurdering av hvordan informasjon fra rapporten skal deles og viser til sitat fra høringsnotatet. Legeforeningen understreker at en rapport fra helsekartlegging kan inneholde svært sensitiv informasjon om barnet og barnets familie som det ikke bør være en "vid adgang til å formidle" og dele.
Helsedirektoratets vurdering er at Legeforeningens innspill synliggjør behov for nærmere avklaring mht. hvilken adgang kartleggingsteamet og barneverntjenesten har til å dele opplysninger fra rapporten, ev rapporten i sin helhet. Dette kan bl.a. være aktuelt i saker der barnet motsetter seg at informasjon deles med f.eks. foreldre/omsorgspersoner eller der foreldre/omsorgspersoner ikke samtykker til deling av informasjon.
Mange av barna i målgruppen har liten tillit til hjelpeapparatet. En helsekartlegging må ikke bidra til å svekke tilliten til hjelpeapparatet ytterligere, samt at disse barna må sikres samme rettigheter som andre barn.