Nasjonal faglig retningslinje for forebygging og behandling av underernæring har foreligget siden 2009 og kom i revidert versjon i 2022, men vi finner at den i svært varierende grad er implementert.
Vurdering av risiko for underernæring
Verktøy for risikovurdering for underernæring er integrert i journal- eller kurvesystemene, og er dermed tilgjengelig i alle helseforetak. I mars 2024 hadde 14 av 22 foretak (64 %) integrert verktøyet MST i journalsystemene i følge en kartlegging gjort av NKSU. Med unntak av Helse Vest og noen andre enkeltstående helseforetak, blir det ikke systematisk innhentet tall på andel pasienter som vurderes for risiko for underernæring. I Helse Vest viser deres egen rapportfunksjon at omkring 50 % av inneliggende pasienter blir risikovurdert. Den kjennskapen NKSU har til ernæringsmiljøene tilsier at Helse Vest er det regionale helseforetaket som sannsynligvis har de beste rutinene for risikovurdering.
Kartlegging, ernæringsbehandling og videreformidling av informasjon
Sammenlignet med risikovurdering, vet vi enda mindre om status for implementering av de andre delene av nasjonal faglig retningslinje for forebygging og behandling av underernæring fordi dette heller ikke måles eller rapporteres. De andre delene inkluderer om de i risiko for underernæring kartlegges, får ernæringsbehandling eller om ernæringsrelevant informasjon blir viderformidlet til neste omsorgsledd. Tilgjengelig informasjon fra studier og tilsyn tilsier at det hverken er systematisk eller konsekvent hvem som får ernæringsbehandling, hvem som får diagnosekode for underernæring, og hva som blir videreformidlet til neste omsorgsledd.
Organisering og forankring av ernæringsarbeidet
Ledelsens ansvar for godt ernæringsarbeid er tydelig beskrevet i nasjonal faglig retningslinje for forebygging og behandling av underernæring. Det er imidlertid svak ledelsesforankring av ernæringsarbeidet i øverste del av ledelsen i mange av helseforetakene i følge studiene inkludert i denne rapporten.
Mulige forklaring på dårlig ledelsesforankring er at ledere ikke har noe spesifikt å rapportere eller måle på, eller at ernæringsarbeidet ikke blir prioritert. En annen forklaring på svak ledelsesforankringen er at det kan være uklare ledelseslinjer rundt ernæringsområdet og mangel på personer med overordnet ansvar for ernæringsområdet. Dette til tross for oppdraget gitt i 2013 om at helseforetakene skal ha en overordnet ernæringsstrategi i tråd med anbefalinger i faglige retningslinjer fra Helsedirektoratet og ”Kosthåndboken” der lovforankring av ledelsesansvaret er beskrevet og utdypet. Enkelte helseforetak har ernæringskoordinatorer med kompetanse innen klinisk ernæring. Disse fungerer som bindeledd mellom klinikerne, lederlinjene og IKT-miljøene, og gir en organisatorisk forankring til ernæringsarbeidet.
Kroppsvekt
Et spesielt problematisk område er måling av kroppsvekt. Kroppsvekt er en variabel som brukes i mange ulike sammenhenger i spesialisthelsetjenesten, og dermed dokumenteres mange ulike steder i journal og kurve. I kurvesystemene ligger kroppsvekt ofte kun som nåtidsdata, mens vekthistorie kan registreres i journalsystemene både som fritekst og strukturert variabel, men er vanskelig å gjenfinne.
I ernæringssammenheng er kroppsvekt viktig for å følge med på om pasienter dekker behov for energi og protein, og er grunnlagsdata for å beregne behov for energi og protein. Vi fant at det er manglende rutiner for veiing og få pasienter blir veid. Flere avdelinger mangler vekter eller egnede vekter til å veie pasientene.
Kroppsvekt er derfor en variabel som trenger spesiell oppmerksomhet i journalsystemene for å bli korrekt, og som bør foreligge som én strukturert variabel som kan gjenbrukes flere steder i journal- og kurvesystemene. Ideelt sett burde kroppsvekt ligge som en del av kjernejournalen, og vises derfra til andre deler av journal- og kurvesystemet.