Kapittel 3.5Anbefalte tiltak

For å styrke ernæringsområdet i spesialisthelsetjenesten (innen underernæring) og minimere forskjellene mellom helseforetakene, trengs tydeligere oppdrag fra helsemyndighetene og at disse oppdragene følges opp av myndighetene. Ernæringsarbeidet må være sterkere forankret hos sykehusledelsen. Det trengs tydeligere ansvarsfordeling mellom helseprofesjoner. Det trengs økt kompetanse innen klinisk ernæring hos leger og sykepleiere, samt økt tilgang på kliniske ernæringsfysiologer. I tillegg er det er behov for bedre kliniske dokumentasjonssystemer innen ernæring.

Vi mener de viktigste tiltakene for å heve kvaliteten på ernæringsområdet er:

1. Innføring av nasjonale kvalitetsindikatorer for ernæringsområdet i spesialisthelsetjenesten, herunder sikre at alle helseforetakene har IKT-systemer som muliggjør automatisk rapportering av kvalitetsindikatorene.
2. Sørge for at spesialisthelsetjenesten har tilgjengelig kompetanse innen klinisk ernæring ved å oppfylle minimumsbehovet for kliniske ernæringsfysiologer i spesialisthelsetjenesten.
3. Gjennomføre en helhetlig gjennomgang og tilpasning av dokumentasjonssystemer for ernæring i hele spesialisthelsetjenesten med mål om at ernæringsrelevant informasjon kan dokumenteres tverrfaglig og oversiktlig.

Andre relevante tiltak for å forbedre ernæringsområdet i spesialisthelsetjenesten:

1. Oppfølgning av oppdraget om ernæringsstrategier fra helsemyndighetenes side, inntil det er tilfredsstillende implementert i alle helseforetak.
2. Gjennomføre landsdekkende tilsyn på ernæringsområdet for ulike pasientgrupper. Dette kan gi nyttig informasjon om avvik i ernæringsarbeidet i spesialisthelsetjenesten.
3. Avstemning av ansvars- og oppgavefordeling innen ernæringsarbeid mellom helseprofesjonene opp mot kompetansekrav i helseprofesjonsutdanningene, samt definere minimumskrav for opplæring i klinisk ernæring i grunnutdanningen for sykepleiere og leger, og i LIS-løpene for leger.
4. Oppjustere minimumsbehov for antall kliniske ernæringsfysiologer per sengeplass og definere antall kliniske ernæringsfysiologer per polikliniske pasient i spesialisthelsetjenesten, for å få en hensiktsmessig ressursbruk og oppgavefordeling (helst tilpasset hver pasientgruppe og spesialitet)
5. Tydeliggjøre minimumskrav for hva som skal dokumenteres i journal innen ernæring og av hvem.
6. Vise underernæring og antall kliniske ernæringsfysiologer i sykehus i Helseatlas for å synliggjøre forskjeller i landet når det gjelder tilbud og behandling.