Kapittel 3.2Utdanning og kompetanse

Utviklingen i de kommunale helse- og omsorgstjenestene og befolkningens behov for tjenester bidrar til økt behov for kompetanse på alle utdanningsnivåer. Det er et særlig behov for mer avansert medisinsk kompetanse og breddekompetanse. Personell uten helse- og sosialfaglig utdanning har behov for opplæring, og det er nødvendig med mer fagutdannet helsepersonell med videreutdanninger og spesialkompetanse innen ulike fagområder. Behovene for økt kompetanse kan ikke kun dekkes av nyrekruttering, noe som blant annet betyr at arbeidsgivere må utvikle det personellet de har, og finne gode løsninger for å yte de tjenestene befolkningen har behov for.

Personell uten helse- og sosialfaglig utdanning

I brukerrettede omsorgstjenester var andelen personell uten helse- og sosialfaglig utdanning på 24,1 prosent av alle årsverk og 32,3 prosent av alle sysselsatte i 2023 (jf. tabell A). I de siste årene har det vært en liten reduksjon i andelen av personell uten helse- og sosialfaglig utdanning. I 2023 er det imidlertid en økning på 0,5 prosent, noe som tilsvarer nivået i 2019.

Merknad til tabell: Brukerrettede omsorgstjenester inkluderer ikke stillingskategoriene leger, fysioterapeuter, administrativt personell og servicefunksjoner. Det er en differanse i antallet personell uten helse- og sosialfaglig utdanning i bestillingen til kompetanseløft og det som publiseres av SSB. Differansen skyldes at personer med igangværende helseutdanning plasseres i gruppen Pleiemedhjelpere/pleieassistent (mm) m/annen helseutdanning i statistikken på ssb.no, selv om utdanningen ikke er fullført. Helsedirektoratet mener derimot at det gir et riktigere bilde på tilgjengelig kompetanse ved å ekskludere personell med igangværende utdanning og ikke fullført utdanning i denne kategorien, og i stedet sortere disse som personell uten helse- og sosialfagligutdanning.

Blant personell uten helse- og sosialfaglig utdanning i omsorgstjenesten er det 41,7 prosent som har ungdomsskolenivå eller lavere som sitt høyeste utdanningsnivå (jf. figur B). Veksten i antall årsverk og sysselsatte uten helse- og sosialfaglig utdanning har de siste 5 årene vært høyest i denne gruppen og i gruppen med uoppgitt utdanningsnivå (jf. tabell 21). 

Av personellet uten helse- og sosialfaglig utdanning er det 18 prosent som hadde påbegynt et helsefaglig utdanningsløp i 2023. Dette er en nedgang fra 18,8 prosentpoeng i 2022, men en økning på 0,2 prosentpoeng fra 2019, jf. figur 6. Dette betyr at det blir flere i gruppen personell uten helse- sosialfaglig utdanning i tjenestene, og færre av dem er i et helsefaglig utdanningsløp. 

Andelen personell uten helse- og sosialfaglig utdannelse er ulik i deltjenestene. I de tilrettelagte boligene for personer med utviklingshemming utgjør denne personellgruppen hele 28 prosent av årsverkene. Til sammenligning utgjør personellgruppen 19 prosent i de institusjonsbaserte tjenestene. Den høye andelen ufaglærte i tjenester for utviklingshemmede kan være utfordrende i arbeidet med å yte faglig forsvarlig tjenester[2]. Det er flere tilsynssaker som viser brudd på Helse- og omsorgstjenesteloven. En særlig bekymring om manglende fagkompetanse i tjenestene er relatert til retningslinjer og lovverket om bruk av tvang og makt overfor denne gruppen[3].

I tillegg til at det er stor variasjon i andelen uten helse og sosialfaglig utdanning mellom tjenestene, er det også stor variasjon mellom fylkene, jf. figur 4. Troms og Finnmark og Oslo har høyest andel med henholdsvis 29,2 prosent og 28 prosent av årsverkene utført av denne personellgruppen. I den andre enden av skalaen ligger Rogaland med 19,8 prosent og Agder med 18,1 prosent.

Helsepersonellkommisjonen omtalte personell uten helse- og sosialfaglig utdanning som assistenter, og påpekte at det er en viktig gruppe for å løse personellutfordringene framover[4]. Assistenter er en viktig ressurs som har behov for kompetanseheving i form av kurs eller mer oppgavespesifikk opplæring slik at de kan bidra med sin kompetanse for å dekke tjenestebehovene. Mange kommuner ivaretar dette i dag ved bruk av kursheftet Dette må jeg kunne[5] og andre ABC-kurs[6]. I tillegg har flere kommuner opprettet stillinger som for eksempel matverter som ikke krever formell utdanning, men hvor ansatte får en mer oppgavespesifikk kursing og opplæring. 

Søkning til helsefaglige utdanninger

Statistikken for 2023 fra Database for statistikk om høyere utdanning[7] og Utdanningsdirektoratet[8] viser nedgangen i søkertall til nesten alle de store helsefaglige utdanningene. Dette gjelder både på videregående- og universitetsnivå hvor nedgangen fortsetter fra 2022 til 2023 (jf. tabell 32 og 36). Helse- og oppvekstfag (VG1) har hatt en nedgang i søkertall på 15,9 prosent fra 2019 til 2023, og søkertall til helsearbeiderfag (VG2) har hatt en nedgang på 12,8 prosent i samme periode. 

Når det gjelder fagskole eller høyere yrkesfaglig utdanning, har det vært en tydelig vekst i antall som søker og gjennomfører en fagskoleutdanning (jf. tabell B). Det gjelder blant annet innen rus/psykiatri og geriatri/demens[9]. Helsefagene er at av de to største fagområdene i høyere yrkesfaglig utdanning[10]. Det er variasjon i fagskoleutdanningstilbud for helsefagarbeidere i de ulike delene av landet, men det har vært en økning i studietilbud innen helsefag som tilbyr nettbasert undervisning og nettbasert undervisning med samlinger (Ibid.). Dette kan bidra til mer fleksibilitet og økt tilgang i distriktene.

Det er stor utvikling i fagskolesektoren og undersøkelser viser at fagskoleutdanningene har høy arbeidsmarkedsrelevans og at utdanningstilbudet i stor grad er tilpasset arbeidsmønstrene i sektoren[12]. Det vil si at det i stor grad er deltidsutdanninger innen helse- og velferdsfagene som er tilpasset for deltidsarbeidende studenter.

På universitetsnivå har det vært stor nedgang i søkertallet til sykepleierstudiet. Fra 2019 til 2023 har antall søkere med sykepleierstudiet som førstevalg hatt en nedgang på 30,6 prosent, og var i 2023 det laveste søkertallet på 10 år[13]. Bare fra 2022 til 2023 er søkertallet redusert med 12,7 prosent til sykepleierstudiet. Søkertallene for 2024 viser at det er en økning i antallet som søker til sykepleierutdanningen igjen, men antallet er fortsatt lavere enn i 2022[14].

Barnevernspedagogikk, vernepleie, sosialt arbeid/sosialfag, ergoterapi og medisin har også sett en nedgang i antall søkere med studiet som førstevalg i perioden 2019 til 2023, og i perioden 2022 til 2023 (jf. tabell 36). Søkertallet til alle høyere utdanninger er redusert i denne perioden, men flertallet av de helsefaglige utdanningene har hatt en større nedgang i søkertall enn gjennomsnittet.

Flere statsforvaltere melder også om nedgang i søknader om videreutdanninger. Det virker å være et sammensatt årsaks-bilde til dette. Særlig utfordringer med tilgang på kvalifiserte vikarer hindrer gjennomføring av utdanningsløp. Det er bekymringsfullt dersom denne utviklingen fortsetter, fordi tilbud om etter- og videreutdanning i arbeidsforholdet er viktig for å utvikle og beholde kvalifisert personell.

Helsefaglige utdanninger i et kjønnsperspektiv

Det er tydelige forskjeller mellom kjønnene i opplæring og utdanning på alle nivåer i Norge[15]. Sammenlignet med de andre landene i Europa er Norge blant dem med høyest kvinneandel i høyere utdanning med fordelingen 40 prosent menn og 60 prosent kvinner[16]. Kjønnsforskjellene i utdanningsløpet allerede fra førskolealder påvirker utdanningsvalgene[17], og i videregående skole er det en overvekt av jenter som søker seg til helse og oppvekstfag. Andelen menn som søkte seg til VG1 Helse og oppvekstfag var i 2023 12,9 prosent. Andelen er redusert siden 2020 og nedgangen fortsetter fra 2022 til 2023, med unntak for tannhelsesekretær (jf. figur D). Det samme kjønnsdelte mønsteret er også fremtredende i høyere utdanning hvor andelen kvinner i helse, sosial og idrettsfag er så høyt som 79 prosent[18]. Det gjelder også i helse- og sosialfagutdanninger i fagskolesektoren[19].  For å motvirke fremtidige uheldige effekter av et kjønnsdelt arbeidsmarked bør det igangsettes tiltak på alle nivåer i utdanningsløpet[20].

Menn i helse er et eksempel på et tiltak som har hatt positiv effekt knyttet til å ta fagbrev som helsefagarbeider. Et annet eksempel på et tiltak knyttet til høyere utdanning er forslaget i den nye Opptaksmeldingen til høyere utdanning, om kjønnsnøytrale kvoter i utdanninger der det er store forskjeller mellom kjønnene[21].

Kilde: Utdanningsdirektoratet