Kapittel 2Sammendrag

Smittevern handler om hvordan man forebygger infeksjonssykdommer og begrenser spredning av smittestoffer. Infeksjonssykdommer har til alle tider vært blant de største truslene mot menneskers helse. Helsetjenesteassosierte infeksjoner er infeksjoner som oppstår i kontakt med eller som følge av behandling, undersøkelse og pleie i helsetjenesten. I tillegg til personlige lidelser og helsetap for de som rammes, fører helsetjenesteassosierte infeksjoner til store behandlingskostnader for samfunnet.

Handlingsplan for et bedre smittevern 2019-2023 har to hovedmål fordelt på åtte delmål, samt 37 tiltak. I dette sammendraget refereres et utvalg av de mange målene og tiltakene, samt noen utvalgte anbefalinger fra styringsgruppen. Deretter følger en kortfattet punktvis oppsummering av status for alle handlingsplanens mål og tiltak, før alle mål og tiltak beskrives utfyllende i rapportens øvrige kapitler.

Det første hovedmålet går ut på å redusere forekomsten av helsetjenesteassosierte infeksjoner i norske helseinstitusjoner sammenlignet med 2017. Resultater fra punktprevalens- og insidensundersøkelsene i Norsk overvåkingssystem for antibiotikabruk og helsetjenesteassosierte infeksjoner (NOIS), tyder på at det ikke har vært noen økning i forekomst av vanlige helsetjenesteassosierte infeksjoner[2]. Vi har imidlertid begrensede muligheter til å vurdere måloppnåelsen ettersom et overvåkningssystem hvor helsetjenesteassosierte infeksjoner kan overvåkes i sanntid, så langt ikke er etablert.

Det andre hovedmålet er bedre organisering og struktur av smittevernet i Norge. Det har blitt utført mye godt arbeid i handlingsplanperioden, og mange tiltak er gjennomført eller påbegynt. Et gjennomgående trekk er imidlertid at mange av tiltakene har blitt forsinket. Covid-19-pandemien, som inntraff kort tid etter at handlingsplanen ble lansert, var en viktig bidragende faktor til at en del av arbeidet under handlingsplanen måtte settes på vent. Imidlertid har pandemien ført til bevisstgjøring rundt viktigheten av smittevernarbeid.

Et av de største og viktigste tiltakene i handlingsplanen er å etablere prosjekter for utvikling av et automatisert system for sanntidsovervåkning av helsetjenesteassosierte infeksjoner − NoHAI. Nytteverdien av automatisert overvåking ble bekreftet under pandemien: det var mulig å identifisere helsetjenesteassosiert covid-19 ved å sammenstille data samlet inn for andre formål pga. midlertidig hjemmel for registerkoblinger. En kvalitetsstudie hvor muligheten for å identifisere helsetjenesteassosierte Clostridium difficile- og blodbaneinfeksjoner på tilsvarende måte, vil bli gjennomført høsten 2023. Før NoHAI kan utvikles må juridiske endringer og avklaringer på plass, inkludert om personvernet er ivaretatt ved sekundærbruk av data. Styringsgruppen vurderer at et slikt system vil ha en åpenbar nytte i smittevernarbeid og kvalitetsforbedring. Selv om det er blant de mer ressurskrevende oppgavene i handlingsplanen, er det viktig å ta i betraktning at et slikt system vil frigi betydelige ressurser ute i tjenestene gjennom reduksjon i manuell infeksjonsregistrering pålagt i dagens regelverk. I tillegg vil raskere oppdaging av utbrudd kunne gi sekundære besparelser.

God håndhygiene er effektivt for å forebygge helsetjenesteassosierte infeksjoner. Det finnes dokumentasjon på at håndhygienetiltak er kostnadsbesparende, også i en høyressurssetting. Et viktig tiltak som er gjennomført, er etablering og implementering av Nasjonalt verktøy for observasjon av smitteforebyggende tiltak i helsetjenesten (NOST). Kvalitetsforbedring ifm. håndhygieneetterlevelse er et sentralt element. Erfaringen så langt er at NOST er effektivt og nyttig. Samtidig har flere foretak prioritert tiltaket ned av ressurshensyn. Styringsgruppen støtter at det jobbes videre med implementering og videreutvikling. Tydeligere styringssignaler fra nasjonale myndigheter ville også kunne bidra til økt implementering.

Veiledere er viktige hjelpemidler for helsepersonell og annet klinikknært personale. Et omfattende tiltak i handlingsplanen gikk ut på etablering og oppdatering av en rekke spesifiserte smittevernveiledere. Noen av disse veilederne er kommet på plass, men mange har blitt forsinket eller stoppet opp av ressursmessige hensyn. Eksempler på viktige produkter som så langt ikke er kommet på plass, er veiledere for resistente mikrober, desinfisering og sterilisering av medisinsk utstyr (dekontaminering) og utbruddshåndtering i helseinstitusjoner. Det er viktig å erkjenne at produksjon av veiledere er ressurskrevende arbeid, og står i fare for å bli nedprioritert til fordel for mer "akutte" oppdrag. Ressurser til slike oppgaver vil bidra til å sikre gjennomføring.

Handlingsplanen har flere tiltak om vaksinasjon. Influensavaksinasjon hos helsepersonell er viktig for pasientsikkerheten. Det har vært nedlagt betydelig innsats og kampanjevirksomhet i tjenestene så vel som fra sentrale helsemyndigheter. Likevel er influensavaksinasjonsdekningen, ifølge beredskapsregisteret C19, dessverre en god del lavere enn målsetningen om 75 %. Det har imidlertid vært en jevn økning gjennom flere år. Lett tilgjengelig vaksinasjonstilbud, kombinert med god informasjon og aktiv lederinvolvering, bør kunne øke vaksinasjonsdekningen ytterligere. Befolkningsrettede informasjonstiltak må også antas å være nyttige i denne sammenhengen. På den positive siden er det høy oppslutning om barnevaksinasjonsprogrammet. Dette bidrar til at den norske befolkningen er godt rustet mot smittsomme sykdommer generelt. Det gode arbeidet som gjøres, bør fortsette for å sikre en vedvarende høy oppslutning om vaksinasjon.

En nevneverdig erfaring er at de tiltakene som ikke var ansvarsplassert i planen, heller ikke synes å ha blitt fulgt opp. Det er all grunn til å tro at tydelig ansvarsplassering øker sjansen for at tiltak gjennomføres.

Antimikrobiell resistens innebærer at bakterier og andre mikroorganismer blir motstandsdyktige mot medisiner, og gjør at infeksjoner blir vanskelige eller til og med umulige å behandle. Mesteparten av sykdomsbyrden knyttet til antimikrobiell resistens globalt er helsetjenesteassosiert. Den høye graden av reisevirksomhet og globalisering medvirker til import av (multi)resistens til Norge. Effektivt og godt smitteforebyggende arbeid sammen med riktig antibiotikabruk kan motvirke at multiresistente organismer får fotfeste i Norge. Norge har fortsatt en svært gunstig resistenssituasjon sammenliknet med de fleste andre land, og vi har alt å tjene på å bevare denne situasjonen. Økende resistenstrykk vil medføre at infeksjonsforebygging blir desto viktigere i tiden fremover.

Det er utfordringer knyttet til ressurstilgang i helsetjenestene. Det synes å være generell opplevelse av personellknapphet i forhold til oppgavetrykk. Bidragsytende er også etterslep og slitenhet etter flere år med pandemihåndtering. Det er grunn til å anta at dette også går ut over smittevernet og annet forebyggende arbeid. Ressursmessige utfordringer har rammet flere av tiltakene og intensjonene i denne handlingsplanen, som f.eks. kvalitetsarbeid for god håndhygiene (implementering av NOST). Styringsgruppens medlemmer er også kjent med en opplevelse av tretthet i vaksinasjonsarbeidet etter pandemiinnsatsen, noe som kan ha bidratt til fallende influensavaksinasjonsdekning den siste sesongen. Godt smittevernarbeid forutsetter tilstrekkelige ressurser hva gjelder areal, personell og kompetanse. God lederforankring er viktig på alle nivåer av helsetjenester og nasjonalt.

Covid-19-pandemien synliggjorde et stort og udekket behov for både breddekompetanse og spisskompetanse innen smittevern. For det første bør generell smittevernkompetanse inngå tilstrekkelig i helsefaglige grunnutdanninger, samt gjennom opplæring på arbeidssteder og i videreutdanninger for helsepersonell. For det andre, er det viktig å anerkjenne verdien av spisskompetansen som ligger i smittevernfagmiljøene.

WHO har i sin nylig publiserte globale strategi for smittevern poengtert at infeksjonsforebyggingstiltak er kostnadseffektive og kan også gi høy avkastning i form av besparelser. En nylig publisert systematisk review-artikkel vurderte økonomiske aspekter ved intervensjoner for å forebygge helsetjenesteassosierte infeksjoner[3]. Funnene tydet på at en rekke tiltak er kostnadseffektive, og artikkelen var hovedsakelig basert på studier gjennomført i høyinntektsland. Resistens mot antimikrobielle medisiner forventes å øke kostnadene ved helsetjenesteassosierte infeksjoner fremover. En rapport OECD og ECDC[4] estimerte at en intervensjonspakke til 1,5 € per innbygger ville kunne forebygge ca. 27 000 dødsfall årlig i EU/EØS. I tillegg ville en slik pakke kunne lønne seg økonomisk innen et år og medføre store besparelser, anslagsvis 1,4 milliarder € årlig i EU/EØS.

Til sist ønsker vi å påpeke at god infeksjonsforebygging og godt smittevern kommer inn som en viktig del av vår nasjonale beredskap, så vel som i det kontinuerlige forebyggende arbeidet for god helse på befolknings- og individnivå. I 2022 identifiserte EU de tre største grensekryssende helsetruslene mot unionen: Patogener med pandemisk potensiale, CBRNE-trusler[5] og antimikrobiell resistens. En fellesnevner for alle disse tre er infeksjoner. I tillegg har WHO tidligere definert antimikrobiell resistens blant de ti største helsetruslene globalt. Under covid-19-pandemien opplevde Norge og verden hvordan smittevernberedskapen ble satt på prøve. Godt innarbeidet grunnleggende smittevern må antas å ha vært en viktig medvirkende faktor til at Norge klarte seg bra gjennom pandemien.

Utvalgte prioriterte anbefalinger fra styringsgruppen:

• Det bør jobbes videre med et elektronisk overvåkningssystem for helsetjenesteassosierte infeksjoner (NoHAI, se tiltak 9, 10, 11).
• Arbeidet med smittevernveiledere og faglige råd bør styrkes. Oppdaterte og gjennomarbeidede veiledere bidrar til harmonisering av smitteverntiltak i Norge og utgjør en viktig støtte til tjenestene (se tiltak 8).
• Nasjonalt verktøy for observasjon av smitteforebyggende tiltak i helsetjenesten (NOST) bør implementeres, videreutvikles og brukes aktivt i helsetjenestene (se tiltak 4, 5, 6).
• Det bør sikres grunnleggende breddekompetanse i smittevern gjennom de ulike grunn- og videreutdanninger innen helse. Dedikert smittevernpersonell bør gis mulighet til formalisert utdanning og spisskompetanse (se tiltak 31).

Tabellarisk oppsummering av anbefalinger finnes til slutt i rapporten.