Kapittel 1.1Oppdraget gitt i tildelingsbrevet for 2022

Helsedirektoratet er i tildelingsbrevet for 2022 gitt i oppdrag å utrede ulike modeller som kan føre til spesialistgodkjenning for åtte sykepleiergrupper:

• Anestesisykepleier
• Barnesykepleier
• Intensivsykepleier
• Operasjonssykepleier
• Kreftsykepleier
• Jordmor
• Helsesykepleier
• Sykepleiere i psykisk helse-, rus og avhengighetsarbeid

Utredningen skal omfatte dagens modell som er etablert for avansert klinisk allmennsykepleie samt alternative modeller som legger til rette for mer tjenestenære utdanningsløp som grunnlag for spesialistgodkjenning. Utredningen skal gjøres i samarbeid med relevante aktører.

Introduksjon

Da Helsedirektoratet i 2012 leverte delutredning 1 om vurdering av offentlig spesialistgodkjenning for aktuelle yrkesgrupper, ble det utviklet et sett med generiske kriterier og krav som kunne gjelde for alle nye grupper av spesialistgodkjenninger. Fokuset i 2012 var på psykologer og fysioterapeuter. Helsedirektoratet vurderte også spesialistgodkjenningsordningen for sykepleiere, men dette ble tatt ut av den endelige rapporten fordi det ikke var tilstrekkelig utredet.

Selv om en helsepersonellgruppe oppfyller kriterier for en eventuell spesialistgodkjenning, er ikke dette ensbetydende med at det er et behov for spesialistgodkjenning. En vurdering av behovet for spesialistgodkjenning må inneholde en vurdering av de samfunnsmessige behovene for blant annet: fremtidig helsepersonell og deres kompetanse, tjenestenes nåværende og fremtidige behov for, og tilgang til, helsepersonell, utviklingen i brukerne av tjenestene, demografiske forhold, samt en risikovurdering av økonomiske og administrative konsekvenser av tiltaket.

I henhold til proporsjonalitetsdirektivet må det også gjøres en vurdering av forholdsmessighet og vurdere muligheten for å benytte mindre restriktive midler for å nå målet enn å regulere hvilken aktivitet som forbeholdes det enkelte yrke (Kunnskapsdepartement, 2021, 2. september).

Da det ble bestemt at det skulle gis offentlig spesialistgodkjenning i klinisk allmennsykepleie, var formålet med denne spesialistgodkjenningen og tilhørende mastergrad, å styrke kompetansen i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det er ikke gjort en tilsvarende vurdering av formålet og behovet for spesialistgodkjenning for de åtte nye gruppene av sykepleiere. Dette er påpekt som en mangel ved oppdraget av flere av aktørene.

Avgrensinger

Helsedirektoratet har gjort følgende avgrensninger i oppdraget:

Vurdering av formålet med spesialistgodkjenningene:

Ettersom oppdraget er veldig tydelig på at det skal utredes ulike modeller som kan føre til spesialistgodkjenning av sykepleiere, anses det å ligge utenfor oppdragets mandat å utrede formålet med å innføre spesialistgodkjenning for de åtte gruppene av sykepleiere. Spesialistkompetanse har imidlertid vært en del av diskusjonen i utredningen. Utredningen drøfter modellene opp mot hverandre, men inneholder ikke anbefalinger om en bestemt modell.

Innholdet i utdanningene:

Det vil ikke bli gjort noen vurdering av innholdet i de åtte aktuelle utdanningene. De aktuelle utdanninger er innlemmet i RETHOS 3 som innebærer at utdanningene er standardiserte gjennom nasjonale faglige retningslinjer som definerer sluttkompetansen for hver utdanning. RETHOS 3 er nylig iverksatt, og Helsedirektoratet mener det vil være uheldig å gjøre store endringer i disse strukturene nå.  Det er lagt opp til at revidering av retningslinjene skal skje med intervall på omtrent fire år.

Kostnadene ved de ulike utdanningsmodellene:

Det er uklart hvilke behov en spesialistgodkjenning skal dekke. Dette gjør det vanskelig å vurdere de positive effektene av spesialistgodkjenningen og samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Det er gjennomført en avgrenset kostnadsanalyse. Det vi har sett på, inkluderer helsemyndighetenes kostnader ved selve godkjenningsordningen for de tre ulike hovedmodellene, helsemyndighetenes kostnader ved en evt. overgangsordning for sykepleiere med lang klinisk erfaring, samt eksamenskostander knyttet til eventuell nasjonal eksamen. Det er gjort et grovt anslag for kostnader knyttet til anskaffelse, etablering, utvikling og drift av digitale systemer. Det er ikke gjort kostnadsberegninger for eventuelle økte kostnader i tjenestene.

Nasjonalt register:

Helsepersonellregisteret (HPR) er helsemyndighetenes register over helsepersonell med norsk autorisasjon og spesialistgodkjenning. Registeret viser kompetansen til helsepersonellet den dagen en autorisasjon eller spesialistgodkjenning blir gitt, men inneholder ingen informasjon om vedlikehold av kompetanse[1] (livslæring læring) eller arbeidssted. Så lenge helsepersonellet ikke har mistet spesialistgodkjenningen, eller autorisasjonen, vil vedkommende være oppført i HPR frem til vedkommende er 80 år.

Involvering av aktørene

I arbeidet med oppdraget har Helsedirektoratet gjennomført to digitale innspillsmøter. I forkant av hvert innspillsmøte er det sendt ut forberedelsesmateriale til deltakerne som grunnlag for innspill. Aktørene har blitt oppfordret til å sende skriftlige innspill, noe de fleste har valgt å benytte seg av. Vedlegg 5 og 6 viser forberedelsesmateriale for innspillsmøtene. Alle skriftlige innspill fra aktørene er vedlagt rapporten, se vedlegg 8. Følgende aktører har bidratt i arbeidet:

• Norsk sykepleierforbund (NSF) med alle aktuelle faggrupper
• De regionale helseforetakene (RHF) med ulike helseforetak (HF)
• Kommunesektorens organisasjon (KS)
• Fagforbundet
• Utdanningsinstitusjoner; Universitet og høgskoler (UH)
• Statsforvalterne (SF)

Den norske legeforeningen (DNLF) har fulgt prosessen som observatører. I tillegg er Norsk Fysioterapiforbund, Norske psykologforening, Helsetilsynet og Spekter informert om oppdraget og er invitert til å komme med skriftlige innspill.

Det har vært avholdt egne møter med KS og RHF og løpende dialog med øvrige aktører som har ønsket dette. Innspillene fra møtene er tatt inn i kapittel 2.

Fotnoter