Kapittel 1.2Helsepersonellovens formål med offentlige godkjenninger

Spesialistgodkjenning for helsepersonell er knyttet til autorisasjonsordningen, regulert i helsepersonelloven, og har samme formål: «bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten samt tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten» (hpl. § 1).

Spesialistgodkjenning og autorisasjonsordningen skal gi et ensartet innhold til en beskyttet yrkestittel. Det er kun personer med autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning som kan benytte seg av den aktuelle yrkestittelen, jf. helsepersonelloven § 74. Ordningene skal gi en forutsigbarhet både for pasient og helsetjeneste om helsepersonellets kompetanse og samtidig være et grunnlag for kontroll og tilsyn. I et samfunnsperspektiv har det stor betydning at allmennheten har tillit til utøverne i helsetjenesten, og at offentlig godkjent helsepersonell fyller de krav som myndighetene stiller til utøvelsen av virksomheten.

Etter helsepersonelloven § 51 kan departementet gi forskrifter om spesialistgodkjenning for helsepersonell og om etterutdanning for spesialister. Av de 32[2] helsepersonellgruppene som er innlemmet i autorisasjonsordningen, er det kun leger, tannleger og sykepleiere som i dag har offentlig spesialistgodkjenning. Norsk autorisasjon er en forutsetning for å kunne søke om spesialistgodkjenning. Helsedirektoratet har myndighet til å behandle søknader om autorisasjon og offentlig spesialistgodkjenning for helsepersonell.

En ny modell for spesialistgodkjenning av sykepleiere må være forenlig med det juridiske formålet med autorisasjon og godkjenningsordninger og kravet til ensartet innhold og forutsigbarhet, som igjen skal gi grunnlag for å føre kontroll og tilsyn.

Fotnoter