I dette kapitlet diskuteres innslagspunktet for spesialistkompetanse.
Spesialistutdanning og spesialistgodkjenning hører sammen, men har likevel noe ulike formål.
Spesialistgodkjenning skal sikre:
- Kvalitet i helse- og omsorgstjenestene
- Pasientsikkerhet
- Tillit
Spesialistutdanning skal sikre:
- Tjenestenes behov for spesialisert kompetanse
Gjennom spesialistutdanningen skal det sikres at det utdannes helsepersonell med rett kompetanse til å utføre de oppgaver som er forventet av en spesialist innenfor eget fagområde.
En god spesialistutdanning bør legge til rette for at det blir lettere for tjenestene å rekruttere og beholde helsepersonell gjennom gode kliniske utdanningsløp, der helsepersonellet, arbeidsgiver og utdanningssektor samarbeider om å gjøre utdanningen relevant, og der sykepleierens ressurser brukes og utvikles på en måte som kommer samfunnet til gode.
ABIOK-sykepleiere og jordmor er veletablerte utdanninger med stor betydning for driften av spesialavdelinger i sykehusene. Likeledes er helsesykepleier, jordmor og sykepleiere innen psykisk helse, rus og avhengighet sentrale sykepleierfunksjoner i hhv. både kommunehelsetjenesten og/eller i spesialisthelsetjenesten.
Felles for alle er at deres utdanninger kvalifiserer for at sykepleierne etter endt utdanning skal kunne jobbe i særlige selvstendige roller i tjenestene. Det er ingen tvil om at spesialsykepleiere utøver faget sitt til en vesensforskjell fra sykepleiere med kun grunnutdanningene. Høyspesialisert sykepleierkompetanse i selvstendige funksjoner bidrar til effektive tjenester og legger til rette for fordeling av oppgaver på en god måte.
I forskrift om spesialistgodkjenning for sykepleiere er det i dag ikke et krav om klinisk yrkeserfaring for å kunne søke om spesialistgodkjenning. Dette betyr at søkere med mastergrad i avansert klinisk allmennsykepleie (AKS) kan få spesialistgodkjenning basert på vitnemål. Alle de aktuelle utdanningene er standardisert gjennom RETHOS som skal sikre lik sluttkompetanse.
Noe variasjon i sluttkompetanse må man regne med. Muligheter for lokale tilpasninger og ulikheter knyttet til opptakskrav ved studiesteder og studentens akademiske resultater, vil alltid være et grunnlag til variasjon. Den viktigste variasjonen vil uansett komme av at hvert enkelt helsepersonell vil ha sine iboende forutsetninger for å tilegne seg, prosessere og utvikle seg til spesialist i sitt fagområde.
Tidsperspektivet kan knyttes til tanken om modning i faget som kan gjenfinnes i teorien fra novise til ekspert. Her beskrives utviklingen av sykepleierens handlingsberedskap frem til handlingskompetanse gjennom ulike nivåer[14] (etter avsluttet utdanning). Det er først når sykepleieren har nådd trinn 5, at man iht. teorien har oppnådd ekspertnivå (Benner, 1995).
Et sentralt diskusjonspunkt ifb. spesialistutdanningen og spesialistgodkjenning har derfor vært knyttet til spesialistkompetanse og å definere hvor innslagspunktet for spesialistkompetansen bør befinne seg. Kan spesialistgodkjenning gis rett etter avsluttet mastergrad, eller bør det i tillegg kreves et visst antall års klinisk yrkeserfaring etter avsluttet masterutdanning?
Blant flere av aktørene i innspillsmøtene og internt i Helsedirektoratet har det vært fremhevet at spesialistkompetanse krever lang klinisk yrkeserfaring innen aktuelt fagområde. Dersom man velger en modell som inneholder lang klinisk yrkeserfaring for de åtte nye gruppene, kan det bli nødvendig å revidere spesialistregelverket for AKS.
Fotnoter
[14] Trinn 1: Novisen kjennetegnes av at hen ha lite erfaring å bygge på og vil være avhengig av regler og prosedyrer for å kunne utføre ferdigheter på en tilfredsstillende måte. Når man begynner på et nytt sted, vil alle gjennom novisetrinnet for en kortere eller lengre periode.
Trinn 2: Avansert nybegynner vil fremdeles være avhengig av retningslinjer og veiledning for å kunne prioritere det viktigste i de situasjonene man er i. Men man vil gjenkjenne tilbakevendende faktorer som meningsfulle etter hvert som man utfører oppgaver og er i situasjoner gjentatte ganger.
Trinn 3: Etter to-tre år med noenlunde samme arbeid kvalifiserer en som kompetent utøver. Man kan planlegge mål og tiltak frem i tid og begrunne dette ut fra en bevisst, abstrakt og analytisk vurdering av situasjonen eller problemet. Sykepleieren Personen har opparbeidet seg en mer effektiv arbeidsmetode enn tidligere og kan ta på seg mer lederansvar gitt forutsigbare omstendigheter.
Trinn 4: Kyndig utøver er mindre bundet av spesifikke teorier eller regler. Ser helheten i situasjonen og kan raskt fokusere på det viktigste og ta beslutninger ut fra en nyansert og helhetlig forståelse. Erfaringer fra tidligere gjør at en vet hva som er forventet forløp, og raskt kan se og forstå når forløpet avviker fra det normale. Intuisjon og antagelser vil være med på å styre observasjoner og handlinger før de synlige tegnene kan vise seg hos pasienten. Kyndigheten i praksis utvikler seg gjerne hos sykepleiere som har hatt omtrent den samme jobben i tre-fem år.
Trinn 5: Eksperten har en dyp, intuitiv, forståelse av situasjonen, slik at passende tiltak raskt kan velges. Stor erfaringsbakgrunn gjør at sykepleieren er selvstendig, rask og sikker på sin vurdering. Det tar omtrent fem år med analytisk jobbing innenfor samme område for å fungere på ekspertnivå.