I dette kapittelet er det skissert kostnader knyttet til etablering og drift av spesialistgodkjenningsordning for åtte nye sykepleiergrupper. Det er også pekt på noen kostnadselementer knyttet til selve spesialistutdanningen uten at disse er forsøkt beregnet. I kapittel 5.1 beskrives investeringskostnader og kostnader til drift av digitale verktøy i Helsedirektoratet. Kapittel 5.2 viser kostnadselementene i modellene. De årlige kostnadene knyttet til de tre modellene er vist i kapittel 5.3 og kapittel 5.4 omtaler overgangsordninger. EØS-rettslige konsekvenser er omtalt i kapittel 5.5.
Samlet sett er det vanskelig å anslå hvor mye ekstra ressurser som vil brukes på kompetanseheving ved innføring av en eventuell spesialistgodkjenning for de åtte nye sykepleiergruppene, og det er vanskelig å anslå den samfunnsøkonomiske verdien av denne kompetansehevingen. Dette må gjøres i mer omfattende utredning der også behovet for spesialistgodkjenning bør utredes, jf. proporsjonalitetsdirektivet.
Kostnadene for helseforetakene og kommunene kan være betydelig, særlig når det gjelder årsverk til veiledning, supervisjon og dokumentasjon dersom man velger modeller der det kreves at mer av utdanningen skal foregå i tjenestene. Økte kostnader knyttet til eventuell forsterket veiledning i spesialenhetene på sykehusene i etterkant av videreutdanning, kan bli aktuelt dersom det fremover ikke vil være krav om yrkeserfaring før opptak på videreutdanningene.
De ulike modellene for spesialistgodkjenning kan også gi en vridningseffekt for hvem som bærer kostnadene av sykepleiernes spesialistutdanning. Dersom spesialistutdanningen i større grad skjer i helsesektoren og i mindre grad i universitetssektoren, kan ressursbruken mellom disse sektorene forskyves noe. Modell 3 (SIS) vil være den modellen der forskyving av ressurser fra UH-sektoren til helse- og omsorgstjenestene vil være størst. Hvor mye ressurser som må beregnes inn i denne modellen, er det for tidlig å anslå, men erfaring fra legenes spesialistutdanning viser at disse kan bli betydelig. Dette vil igjen avhenge av hvor mange som påbegynner spesialistutdanning og hvor omfattende man ønsker at utdanningen skal være.
En stor usikkerhet i kostnadsberegningene vil knytte seg opptakstall, uteksaminerte studenter, studietilbud og tilgang på utdanningsstillinger. Kunnskapsdepartementet har frem til nå fastsatt kandidatmåltall for antall uteksaminerte studenter, men har signalisert at man fremover vil vektlegge andre styringsparameter i større grad. Blant annet institusjonenes utviklingsplaner, arbeidsmarkedets behov og studentenes ønsker. I forbindelse med arbeidet med Utsynsmeldingen, planlagt publisert april 2023, er det satt ned en arbeidsgruppe som skal innhente råd og innspill om dimensjoneringsarbeidet ved universiteter og høgskoler. Det er rimelig å anta at resultater fra dette arbeidet kan komme til å spille inn på fremtidens dimensjonering i utdanningssektoren. [19] [20]
Etablering av nye utdanningsstillinger gjøres p.t. primært av helseforetakene selv etter lokale behov. I tillegg har Helse- og omsorgsdepartementet stilt krav om økning de siste årene via oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene. Eventuelle endringer her vil også kunne påvirke fremtidige kostnader knyttet til spesialistutdanning og -godkjenning