Forskrift om spesialistgodkjenning for sykepleiere trådte i kraft 1. februar 2020 (Forskrift om spesialistgodkjenning for sykepleiere, 2019). Forskriften gir sykepleiere med mastergrad i avansert klinisk allmennsykepleie rett til offentlig spesialistgodkjenning. Det i dag ikke et krav om klinisk yrkeserfaring for å kunne søke om spesialistgodkjenning.
Formålet med offentlig spesialistgodkjenning i klinisk allmennsykepleie, var å styrke kompetansen i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det er lagt til rette for at sykepleiere med denne utdanningen kan få en utvidet og definert rolle i tjenesten. For de åtte gruppene av sykepleiere som nå skal vurderes for spesialistgodkjenning, er det ikke formulert en konkret formålsvurdering. Dette er påpekt som en mangel ved oppdraget av flere av aktørene.
Spesialsykepleier er en stillingskategori som kan tilbys sykepleiere med etter- og videreutdanning. Spesialsykepleiere jobber på avansert nivå og har stor grad av selvstendighet i yrkesutøvelsen både i HF og kommune. Alle sykepleiergruppene i oppdraget (ABIOK, jordmor, helsesykepleier og sykepleiere i psykisk helse-, rus og avhengighetsarbeid) har i dag videreutdanninger på universitets- og høyskolenivå. I tillegg til hele mastergrader på 120 studiepoeng tilbys mulighet for avstigning ved 90 studiepoeng.
I arbeidet med oppdraget har Helsedirektoratet involvert relevante aktører. Det har vært avholdt to digitale innspillsmøter og gitt mulighet for skriftlige innspill. I etterkant er det utarbeidet skisser til tre ulike modeller for spesialistgodkjenning av sykepleiere. I tillegg er det foreslått overgangsordninger, bl.a. for sykepleiere med lang klinisk erfaring som allerede er i spesialsykepleierstillinger.
Et sentralt diskusjonspunkt ifb. spesialistutdanningen og spesialistgodkjenning har vært knyttet til spesialistkompetanse og å definere hvor innslagspunktet for spesialistkompetansen befinner seg. Kan spesialistgodkjenning gis rett etter avsluttet mastergrad, eller bør det i tillegg kreves et visst antall års klinisk yrkeserfaring?
Spesialistgodkjenning basert på mastergrad, vil sikre at sykepleierne har grunnleggende forskningskompetanse. Dette er viktig for å utvikle faget og utdanne sykepleiere som kan drive med forskning på feltet.
Personale med masterkompetanse er også viktig for arbeidsgiver og vil kunne bidra med faglig utvikling, forskningsprosjekter og kunnskapsbasert pasientbehandling.
Blant flere av aktørene i innspillsmøtene og internt i Helsedirektoratet har det vært fremhevet at spesialistkompetanse krever lang klinisk yrkeserfaring innen aktuelt fagområde.
Foreslåtte modeller:
- Modell 1 er å gi spesialistgodkjenning etter fullført mastergrad ved universitet eller høgskole. Dette tilsvarer dagens ordning for spesialistgodkjenning av klinisk allmennsykepleiere (AKS)
- Modell 2 innebærer at det i tillegg til mastergrad må gjennomføres noen år med klinisk yrkesutøvelse i etterkant, før spesialistgodkjenning kan innvilges.
- Modell 3 skisseres det et utdanningsløp inspirert av legenes, der spesialistutdanningen foregår underveis i praktisk yrkesutøvelse, mens sykepleieren er i jobb.
Spesialistgodkjenning basert kun på en fullverdig mastergrad (modell 1), vil være enkel å forvalte da strukturene for utdanningene allerede er etablerte i UH-sektoren, tjenestene og Helsedirektoratet. Spesialistgodkjenningen kan tilnærmet tildeles automatisk ved vitnemål fra godkjent utdanningsinstitusjon via Vitnemålsportalen. En modell for spesialistgodkjenning som tar utgangspunkt i fullført mastergrad på 120 studiepoeng, vil oppfylle kravene i nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk. Det samsvarer med Bologna-prosessen og europeisk samstemming av nivå på høyere utdanning i tråd med våre internasjonale forpliktelser.
Modell 2 og 3 vil være de modellene som ivaretar hensynet til klinisk yrkesutøvelse best. Det kan også føre til større engasjement for å bidra til utdanning når selve utdanningen skjer i tjenestene med kolleger man jobber tett sammen med. Modell 2 og 3 er ressurskrevende modeller og vil kreve utvikling hos alle aktørene.
En av de viktigste faktorene for å beholde helsepersonell i tjenestene, er at det finnes gode fagmiljøer der de jobber og at man opplever at kompetansen man har ervervet blir tatt i bruk. Gode utdanningsløp kan bidra til gode fagmiljø og være med på å utvikle karriereveier. En av fordelene ved modell 2 og 3 er at arbeidsgiver og annet samarbeidende helsepersonell vil ha mulighet til å bli bedre kjent med kompetansen sykepleieren har ervervet gjennom utdanningen, og sammen kan utvikle rollen (rolleavklaring) og ansvarsområdet. Dette kan være med på å skape tillit både mellom leder og sykepleier, men også mellom de andre helseprofesjonene i teamet/avdelingen.
Som overgangsordning foreslås en realkompetansevurdering av sykepleiere med lang klinisk erfaring der kompetansen vurderes opp mot de kravene som stilles til spesialistgodkjenning.
Et alternativ er en nasjonal eksamen som kan teste både den teoretiske kompetansen og den kliniske vurderingskompetansen. Dette kan enten være en ren teoretisk eksamen eller en kombinasjon av både teoretisk og praktisk eksamen.
Det er gjort en foreløpig beregning av kostnadene for forvaltning av de ulike modellene i Helsedirektoratet. De totale kostnadene avhenger av hvilken modell som blir valgt og hvordan man innretter en evt. overgangsordning. Det er også en stor risiko knyttet til antall søkere med utenlandsk utdanning. Overgangsordningene samt modell 2 og 3 anses som de ordningene som vil kreve mest ressurser. En forutsetning for oppstart er at alle digitale systemer er på plass.