Kapittel 5.1Kommunale helse- og omsorgstjenester blant barn 0–17 år

Dette kapittelet viser mottak av kommunale helse- og omsorgstjenester blant befolkningen under 18 år, og viser i tillegg på hvor stor andel av tjenestemottakerne som er habiliteringspasienter.

Figur 5.1 viser antall mottakere av kommunale helse- og omsorgstjenester per 1 000 innbyggere i 2022 blant alle i alderen 0–17 år, og prosentandelen av disse som er habiliteringspasienter i vårt utvalg.[35]

Det var 19 600 personer under 18 år som mottok én eller flere kommunale helse- og omsorgstjenester i 2022. Av dette var 11 085 habiliteringspasienter etter definisjonen i denne rapporten, noe som utgjør 57 prosent av tjenestemottakerne totalt. Tjenestene med flest mottakere totalt var avlastning (8 308) og støttekontakt (7 235). Henholdsvis 75 prosent og 63 prosent av disse mottakerne var habiliteringspasienter.

Antall mottakere av kommunale tjenester per innbygger økte etter alder. Totalt mottok 8,6 per 1 000 innbyggere i alderen 0–5 år kommunale tjenester, sammenlignet med 27,6 per 1 000 innbyggere blant barna i alderen 16–17 år. Blant barna i 6–9-årsalderen var 68 prosent av tjenestemottakerne habiliteringspasienter. I eldre aldersgrupper varierte denne andelen mellom 55 og 58 prosent. Andelen var litt lavere blant de yngste (0–5 år). Dette skyldes at habiliteringspasientene utgjorde en mindre andel av mottakerne av helsetjenester i hjemmet for denne aldersgruppen.

Blant barn og unge i alderen 6–17 år var det totalt flest mottakere per innbygger av tjenestene støttekontakt og avlastning[36], etterfulgt av omsorgsstønad og helsetjenester i hjemmet. Blant barna i yngste aldersgruppe (0–5 år) var helsetjenester i hjemmet den vanligste tjenestetypen. Hvor stor andel habiliteringspasientene utgjorde av tjenestemottakerne varierte etter tjenestetype. Rundt 9 av 10 av mottakerne av brukerstyrt personlig assistanse (BPA) var habiliteringspasienter, mens det var lavest andel habiliteringspasienter blant mottakerne av helsetjenester i hjemmet. [37]

Antall per innbygger med individuell plan økte etter alder. Totalt hadde 7,1 per 1 000 innbyggere i alderen 16–17 år en individuell plan i 2022. 81 prosent av mottakerne av individuell plan i alderen 13–17 år var habiliteringspasienter, og andelen var enda høyere av mottakerne i yngre aldersgrupper. Antall per innbygger med oppnevnt koordinator var litt høyere enn antallet med individuell plan. Denne raten økte etter alderen til 10,9 per 1 000 innbyggere blant 16- og 17-åringene. Habiliteringspasientene omfattet en høy andel av barn og unge med oppnevnt koordinator, fra nesten alle i yngste aldersgruppe til om lag 3 av 4 av mottakerne som var 13 år eller eldre.

Tabell 5.1 viser antall mottakere i alderen 0–17 år som mottok helse- og omsorgstjenester totalt og utvalgte enkelttjenester i 2018 og 2022. Dette omfatter alle mottakere under 18 år, både de som inngår i vårt utvalg med habiliteringspasienter og øvrige mottakere. Totalt økte antall tjenestemottakere per 1 000 innbyggere fra 15,2 i 2018 til 17,6 i 2022. Dette skyldes blant annet en sterk økning i antall mottakere av helsetjenester i hjemmet (fra 2 til 4,9 per 1 000 innbyggere). Økningen i denne raten var 145 prosent fra 2018 til 2022, men var konsentrert i et fåtall kommuner.[38] Dette henger sammen med at flere kommuner har blitt bedre på rapportering av helsetjenester som omhandler fysioterapi, ergoterapi, samt psykisk helse og rus. For øvrige tjenester var det også en økning i raten fra 2018 til 2022 for samtlige, bortsett fra dagaktivitetstilbud og bolig som kommunen disponerer for helse- og omsorgsformål.

I 2018 ble re-/habilitering utenfor institusjon rapportert som en mottatt tjeneste, uten omfang. Omfang skulle rapporteres på tjenestene som inngikk i re-/habiliteringsprosessen som for eksempel helsetjeneste i hjemmet og/eller praktisk bistand. Fra 2019 skulle re-/habilitering utenfor institusjon ikke lenger rapporteres som en egen tjeneste, og er derfor ikke inkludert i tabell 5.1, men inngår i totalen i tilfeller der dette likevel er rapportert som tjeneste. I stedet skulle man fra 2019 rapportere hvilke tjenester som inngår i rehabilitering- og habiliteringsprosessen, mens opplysningen om personen mottok re-/habilitering utenfor institusjon registreres under personopplysninger og ikke som en tjeneste. Dette kan påvirke rapporteringen av mottatte tjenester, noe som er viktig å ta i betraktning når man ser på utvikling i tjenestebruk over tid. Det jobbes med en bedre rapportering av rehabilitering og habilitering i KPR helse og omsorg. 

Figur 5.2 viser antall mottakere i alderen 0–17 år per 1 000 innbyggere av helse- og omsorgstjenester i kommunene totalt, og av ulike enkelttjenester i 2022. Dette omfatter alle mottakere under 18 år, både de som inngår i vårt utvalg med habiliteringspasienter og øvrige mottakere. Det vises samlede resultater for kommunene som inngår i ulike regioner og helsefellesskap.

Blant regionene var det totalt sett Helse Nord og Helse Vest som hadde høyest antall mottakere av kommunale helse- og omsorgstjenester per 1 000 innbyggere, henholdsvis 19,9 og 19,6, mens raten var lavest i Helse Sør-Øst (16,5). I de ulike helsefellesskapene var antall tjenestemottakere per 1 000 innbyggere høyest i Sør-Rogaland (25,0), etterfulgt av Finnmark (22,8) og Vest-Viken (22,0). Dette var nesten dobbelt så mange som i Oslo og Ahus og kommunene, som var områdene med lavest antall.

For mange av enkelttjenestene var det store forskjeller mellom de ulike helsefellesskapene.  Antall mottakere av helsetjenester i hjemmet per 1 000 innbyggere varierte fra 0,7 i Helse Bergen til 16,3 i Sør-Rogaland og 10,2 i Finnmark. Praktisk bistand (ekskl. BPA) ble mottatt av veldig få i Helse Fonna (0,1 per 1 000 innbyggere), sammenlignet med 4,9 i Troms og Ofoten. Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) per innbygger var mest utbredt i Finnmark og minst utbredt i Sogn og Fjordane. Finnmark hadde også flest mottakere av omsorgsstønad (7,1 per 1 000 innbyggere). Dette var mer enn 3 ganger så mange som i Sør-Rogaland der raten var lavest. For tjenesten støttekontakt var det 8,2 mottakere per 1 000 innbyggere i Nordre Trøndelag, noe som var nesten dobbelt så mange som i området med færrest (Troms og Ofoten). Tjenesten avlastning ble mottatt av 10,6 per 1 000 innbyggere i Vestfold, også dette rundt dobbelt så mange som i området med lavest rate (Sogn og Fjordane).

Det var ingen forskjeller etter kommunestørrelse i antall mottakere per innbygger av tjenester totalt. Det var også små forskjeller i mottakere av enkelttjenester, men avlastning var noe mer utbredt i de største kommunene.

Vedlegg 4 ser nærmere på graden av ulikhet mellom kommuner når det gjelder mottakere av kommunale helse- og omsorgstjenester. Det var minst kommunale forskjeller i mottak av avlastning, BPA og støttekontakt. For omsorgsstønad var det noe mer ulikhet, men det var størst kommunale forskjeller i registrerte mottakere av praktisk bistand (ekskl. BPA) og helsetjenester i hjemmet.