Utviklingshemming eller psykisk utviklingshemming er en samlebetegnelse for en rekke ulike medfødte eller tidlig ervervede tilstander som medfører en intellektuell funksjonsnedsettelse med tilhørende utfordringer i dagliglivet. Begrepet utviklingshemming beskriver en stor og variert gruppe mennesker med svært ulike behov. Vanskene skal ha oppstått som barn, før fylte 18 år. Årsakene til utviklingshemming er mange og ikke sjelden er det kroppslige eller atferdsmessige tilleggsfaktorer som gir økt behov for helsetjenester. De fleste årsaker er medfødte. Barn og unge uten verbalt språk, som ledd i sin utviklingshemming, har særlig behov for bistand for å avdekke eventuelle smertegivende tilstander (f.eks. i ører, tarm, tenner).
Utviklingshemming er en diagnose som stilles etter tverrfaglig utredning i spesialisthelsetjenesten og graderes fra lett, til moderat, alvorlig og dyp. Psykisk utviklingshemming angis i ICD-10 med kodene F70–F79. Det er vanlig å vente med å stille diagnosen utviklingshemming til etter 5 års alder. I denne gruppen er det derfor også inkludert pasienter med en tilstand som medfører utviklingshemming, hvorav de to største gruppene er pasienter med Downs syndrom (Q90) eller Angelmans syndrom (Q93.5). Enkelte vil i tidlige leveår få en uspesifisert psykisk utviklingshemming som tilleggsdiagnose til en syndromdiagnose, f.eks. ved Angelmans syndrom. Dersom et barn under 5 år har fått diagnosen psykisk utviklingshemming vil sannsynligheten være stor for at graden av utviklingshemming er mer betydelig enn lett psykisk utviklingshemming.