Figur 7.8 viser andelen av pasientene med autismespekterforstyrrelse som har mottatt ulike typer kommunale helse- og omsorgstjenester i 2022, etter aldersgrupper og diagnose. Av de 12 162 habiliteringspasientene med autismespekterforstyrrelse mottok 5 101 én eller flere kommunale tjenester i 2022, noe som tilsvarer 41,9 prosent. Det var flest mottakere av tjenesten avlastning (25 prosent), etterfulgt av støttekontakt (18 prosent) og omsorgsstønad (13 prosent). Til sammen hadde 11 prosent en individuell plan, mens nesten dobbelt så mange hadde en koordinator.
Blant barna i alderen 0–5 år var 25 prosent mottakere av kommunale helse- og omsorgstjenester i 2022. Denne andelen var mellom 44 og 47 prosent blant barna som var eldre. Det var relativt store forskjeller etter diagnosegruppe. Andelen mottakere i gruppene med Aspergers syndrom og uspesifisert gjennomgripende utviklingsforstyrrelse var noenlunde lik, og blant disse barna i alderen 10–17 år fikk 34 prosent kommunale helse- og omsorgstjenester. Dette gjaldt 67 prosent av barn med barneautisme i alderen 10–17 år, mens nivået ved atypisk autisme var 56 prosent.
Avlastning var tjenesten som totalt sett var mest utbredt. 40 prosent av pasientene med barneautisme i alderen 6–17 år mottok tjenesten, sammenlignet med 15 prosent av barna med Aspergers syndrom eller uspesifisert gjennomgripende utviklingsforstyrrelse. At andelen som mottok avlastning totalt var høyest i aldersgruppen 6–9 år, må ses i sammenheng med at det var flere pasienter med Aspergers syndrom og med mindre bistandsbehov i de eldre aldersgruppene.
Støttekontakt ble i størst grad benyttet av barna i alderen 10 og eldre, der ca. en fjerdedel hadde mottatt dette. Andelene var høyere blant barna med atypisk autisme og barneautisme enn Aspergers syndrom. Blant 16- og -17-åringene med barneautisme hadde nesten 4 av 10 en støttekontakt i 2022.
Også omsorgsstønad ble i størst grad mottatt av barn med barneautisme eller atypisk autisme. Andelen blant disse pasientene økte gradvis fra 7 prosent i den yngste aldersgruppen til 25 prosent blant barna i alderen 10–17 år. Ved Aspergers syndrom og uspesifisert ASF ble tjenesten mottatt av under 10 prosent av barna i alle aldersgruppene.
Praktisk bistand (ekskl. BPA) ble mottatt av relativt få, men andelen var høyest blant de eldste barna med barneautisme. I aldersgruppen 0–5 år mottok 1,3 prosent med barneautisme tjenesten, mens prosentandelen var 7,7 blant barna i alderen 16–17 år. Totalt 3,4 prosent av barna i eldste aldersgruppe med Aspergers syndrom eller uspesifisert ASF mottok praktisk bistand (ekskl. BPA). Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) var mindre vanlig, og ble mottatt av 2,9 prosent av barna med barneautisme eller atypisk autisme i alderen 13–17 år. For helsetjenester i hjemmet var andelen mottakere høyest blant barna i alderen 16–17 år (5,4 prosent).
En sterk sammenheng med alder ble observert for andelen barn med individuell plan eller koordinator innenfor samme diagnose. Kun 4 prosent av de yngste barna med barneautisme hadde en individuell plan, sammenlignet med 31 prosent blant de eldste barna. Flere hadde en koordinator, og ved barneautisme økte mottakerandelen fra 10 prosent hos de yngste til 45 prosent hos de eldste. Pasientene med barneautisme var omkring 3 til 4 ganger mer sannsynlig å ha en individuell plan eller koordinator enn barn med Aspergers syndrom eller uspesifisert ASF innenfor samme aldersgruppe.
Figur 7.9 viser andelen med barneautisme som mottok minst én kommunal helse og omsorgstjeneste, samt avlastning, omsorgsstønad og støttekontakt. Vi viser resultater for gruppen med barneautisme fordi denne gruppen er mest sammenlignbar på tvers av helsefellesskap med hensyn til diagnosepraksis. Det er også gruppen med høyest andel tjenestemottakere og størst antatt bistandsbehov.
I tillegg til mottak av tjenester viser figur 7.9 også andelen registrert med en diagnose som indikerer utviklingshemming. Til sammen var 20 prosent diagnostisert med utviklingshemming. I Helse Midt-Norge og Helse Sør-Øst var andelene henholdsvis 24 og 22 prosent, mens andelen var 13 prosent i Helse Vest. Agder (31 prosent), Oslo (29 prosent) og Vest-Viken (27 prosent) var de tre helsefellesskapene hvor flest var registrert med utviklingshemming, mens Sør-Rogaland (8 prosent) og Vestfold (9 prosent) hadde lavest nivå. Resultatene tyder på at det er betydelig praksisvariasjon mellom regioner og helsefellesskap om utviklingshemming registreres ved barneautisme. Helsefelleskap hvor en høyere andel av barneautisme-pasientene var diagnostisert med psykisk utviklingshemming, hadde typisk en høyere andel som mottok kommunale helse- og omsorgstjenester totalt (korrelasjon = 0,56) og avlastning (korrelasjon = 0,62).
Til sammen mottok 51 prosent av barna med barneautisme en kommunal helse- og omsorgstjeneste i 2022. Andelen var høyest i Helse Midt-Norge med 57 prosent, mens nivået i de andre regionene varierte mellom 48 og 52 prosent. Forskjellene var større for tjenesten avlastning. Både Helse Nord og Helse Vest hadde en lavere mottakerandel enn landet for øvrig, og var som nevnt også regionene med hvor andelen med diagnostisert utviklingshemming var lavest. Sammenlignet med de andre regionene hadde Helse Vest også færre mottakere av omsorgsstønad, men det høyeste nivået for støttekontakt.
I de ulike helsefellesskapene var det høyest andel tjenestemottakere blant barna med barneautisme i Agder (66 prosent). Det var også Agder som hadde høyest andel mottakere av avlastning (51 prosent), samt den høyeste andelen diagnostisert med utviklingshemming. Ut over Agder, var Møre og Romsdal det eneste helsefellesskapet med statistisk signifikant (p < 0,01) høyere mottakerandel enn landet for øvrig. Helsefellesskapene med en signifikant lavere mottakerandel (p < 0,01) enn resten av landet var Sør-Rogaland, Oslo, samt Ahus og kommunene.
Figur 7.10 viser timer per uke for ulike tjenester blant barn med autismespekterforstyrrelse som mottok tjenestene per 31.12.2022.
Antall mottatte timer med avlastning økte etter barnas alder, fra 10,5 timer i snitt for barna i alderen 0–5 år til 21,9 timer i snitt for 16- og -17-åringene. Det var også flest timer med omsorgsstønad for 16- og -17-åringene (10,2), mens snittet for yngste aldersgruppe var 6,8 timer. Median antall timer med støttekontakt var 3 på tvers av alder, og omfanget varierte lite mellom mottakerne.
Mottakere av brukerstyrt personlig assistanse (BPA) hadde i gjennomsnitt omkring 30 timer per uke. Mottakere av praktisk bistand i alderen 13–17 år hadde i gjennomsnitt ca. 24 timer, men variasjonen var sterk, og mer enn halvparten hadde færre enn fem timer. Aller størst variasjon var det i antall vedtatte timer med helsetjenester i hjemmet. I gjennomsnitt hadde mottakere i underkant av 8 timer, men flertallet var registrert med mindre enn én.