Riksrevisjonen konkluderte med at det var «betydelig variasjon mellom kommunene med hensyn til hvor stor andel av barna under 18 år som mottar tjenester». Nedenfor vil vi søke å tallfeste graden av kommunal variasjon ved å beregne Gini-koeffisienter, et mål på statistisk spredning, og gjennom simuleringer undersøke hvor mye av forskjellene som kan tilskrives tilfeldig variasjon. Ved perfekt likhet har Gini en verdi på 0, og ved størst mulig ulikhet er verdien 1. Den vanligste bruken av Gini er for måling av økonomiske forskjeller, og for eksempel var Gini-koeffisienten for inntektsfordelingen i Norge på 0,279 i 2021[58].
I figuren nedenfor har vi tegnet Lorenz-kurver som viser fordelingen for mottakere av kommunale helse- og omsorgstjenester totalt og utvalgte enkelttjenester. Kommunene sorteres fra lavest til høyest mottakerrate, og langs x-aksen vises den kumulative prosentandelen av befolkningen, mens y-aksen viser den kumulative andelen tjenestemottakere. Dersom alle kommunene har like mange tjenestemottakere per innbygger, får man en 45-graders linje (se stiplet linje). Desto større forskjeller det er mellom kommunene, desto nærmere vil kurven ligge det nedre høyre hjørnet.
Det er tegnet to Lorenz-kurver for hver tjenestekategori: Den blå kurven illustrerer de observerte forskjellene, mens den rosa viser forskjellene i 100 simuleringer. Simuleringene er gjort under antagelse om lik sannsynlighet for å få en tjeneste, gitt samme alder og kjønn. For hver av kurvene er den beregnede Gini-koeffisienten også vist. Tjenestene er sortert fra lavest til høyest differanse mellom observert og simulert Gini. Det betyr at den første tjenesten, er den med minst forskjeller, etter kontroll for tilfeldig variasjon (avlastning).
Den halvparten av befolkningen under 18 år som bodde i kommunene med lavest mottakerrate, utgjorde 35 prosent av tjenestemottakerne (Gini = 0,23). I de 100 simuleringene med antagelse om likt tjenestetilbud, var denne andelen i gjennomsnitt 46 prosent (Gini = 0,07). Tilfeldig variasjon alene var altså forventet å gi nokså moderat skjevfordeling av tjenestemottakere totalt, men det var ikke tilfelle for enkelttjenester med få mottakere. Tilfeldig variasjon førte for eksempel til at Gini var 0,32 i tilsvarende simuleringer av fordeling i BPA-mottakere.
Differansen mellom observert og simulert Gini var minst for tjenestene avlastning, brukerstyrt personlig assistanse og støttekontakt – og var lavere enn for tjenestemottakere totalt. Ved omsorgsstønad var det noe større avvik mellom kommunene, men de aller største forskjellene var ved praktisk bistand (ekskl. BPA) og helsetjenester i hjemmet. Dette er tjenester hvor en forholdsvis stor andel av mottakerne er registrert med få timer, og for helsetjenester i hjemmet var det eksempler på at antall mottakere mer enn tidoblet seg i noen (større) kommuner fra ett år til det neste. Dette kan indikere praksisvariasjon i hvordan disse tjenestene er registrert.
For alle tjenester ble flere kommuner observert å ha ingen mottakere enn i simuleringene. 39 kommuner hadde eksempelvis ingen avlastningsmottakere, mot et gjennomsnitt på 21 kommuner i simuleringene. Antall kommuner uten mottakere av omsorgsstønad var 72, mens gjennomsnittet var 43 i simuleringene. Brukerstyrt personlig assistanse var den tjenesten færrest mottok, og 192 kommuner hadde ingen mottakere. I simuleringene var det i gjennomsnitt 167 kommuner uten BPA-mottakere. Differansen gir en indikasjon på hvor mange kommuner som er uten mottakere, fordi tjenestetilbudet er ulikt (eller registrert forskjellig).
[59] Se tabell 09114 i SSBs statistikkbank.