Det følger av tannhelsetjenesteloven § 2-1 første ledd (lovdata.no) og § 1-3 første ledd bokstav c (lovdata.no), at eldre, langtidssyke og uføre har rett til nødvendig tannhelsehjelp i det fylket hvor de oppholder seg. Denne gruppens rett til tannhelsehjelp har sammenheng med at den enkelte oppholder seg i institusjon eller mottar hjemmesykepleie. Individuelle forhold som diagnose, behov eller alder har ikke betydning for retten til tannhelsehjelp.
Tjenestene som gir rett til nødvendig tannhelsehjelp
Opphold i institusjon
Eldre, langtidssyke og uføre som er innlagt i institusjon har rett til nødvendig tannhelsehjelp fra den offentlige tannhelsetjenesten. Institusjonsbegrepet i tannhelsetjenesteloven omfatter helseinstitusjoner innenfor både kommunen og spesialisthelsetjenesten, i tillegg til private helseinstitusjoner som har avtale med kommune eller regionalt helseforetak.
Behandlingssteder som verken har avtale med kommune eller regionalt helseforetak, regnes ikke som institusjon i denne sammenhengen. Det gjør heller ikke et poliklinisk behandlingssted, hvor behandling ikke medfører innleggelse i institusjon.
Hjemmesykepleie
Eldre, landtidssyke og uføre som mottar hjemmesykepleie, har rett til nødvendig tannhelsehjelp fra den offentlige tannhelsetjenesten. Med uttrykket hjemmesykepleie, menes helsetjenester i hjemmet etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nummer 6 bokstav a (lovdata.no).
Helsetjenester i hjemmet omfatter både hjemmesykepleie og andre typer helsetjenester som ytes hjemme hos pasienten. Det er typen hjelp som gis, som avgjør om tjenesten regnes for å være hjemmesykepleie. Det er derfor ikke nødvendig at tjenesten ytes av en sykepleier eller annet helsepersonell. Eksempler på helsetjenester i hjemmet som regnes for å være hjemmesykepleie, er sårbehandling, legemiddelhåndtering og psykiatrisk sykepleie. Personer som har vedtak fra kommunen om helsetjenester i hjemmet, har derfor rett til nødvendig tannhelsehjelp fra den offentlige tannhelsetjenesten, når helsetjenestene som ytes regnes for å være hjemmesykepleie.
Helsetjenester i hjemmet er beskrevet under punkt 1.3.1 i Helsedirektoratets veileder for saksbehandling av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven.
Når det gjelder rett til tannhelsehjelp, må hjemmesykepleie skilles fra andre typer tjenester som ytes i hjemmet. Personlig assistanse i form av praktisk bistand, kan for eksempel ytes i hjemmet. Dette omfatter ulike typer hjelp og bistand til dagliglivets gjøremål, som for eksempel hjelp til matlaging, dusj og å gå i butikken. Slike tjenester er ikke hjemmesykepleie og gir derfor ikke rett til nødvendig tannhelsehjelp etter tannhelsetjenesteloven.
Det har i denne sammenhengen ikke betydning om praktisk bistand eller liknende tjenestene er organisert som helsetjenester i hjemmet. Dersom en person mottar både hjemmesykepleie og for eksempel praktisk bistand, er det hjemmesykepleietjenesten som utløser pasientens rett til nødvendig tannhelsehjelp fra den offentlige tannhelsetjenesten.
Hva menes med tjenester "i hjemmet"?
Utgangspunktet er at tjenestene ytes i den enkeltes hjem. Begrepet hjem omfatter den enkeltes private hjem, men også omsorgsbolig, bofellesskap og andre private eller kommunale tilpassede boliger som ikke er en institusjon. Det er ikke et krav at tjenesten ytes innendørs i hjemmet, men tjenesten må knyttes til hjemmet.
Tjenester som tilbys utenfor den enkeltes hjem og tjenester som den enkelte oppsøker selv, omfattes ikke. Dette innebærer at tjenester som ytes ved hjelp av ACT/FACT-team og liknende ambulerende tjenester alene ikke gir rettigheter til tannbehandling i den offentlige tannhelsetjenesten.
Vilkår for gratis tannhelsehjelp
Utgangspunktet etter tannhelsetjenesteloven § 2-2 andre ledd (lovdata.no), er at tannbehandlingen til denne gruppen er gratis. Det er likevel noen vilkår, etter forskrift om vederlag for tannhelsetjenester § 2 (lovdata.no).
Tannbehandlingen er gratis når institusjonsoppholdet eller hjemmesykepleietilbudet, sammenhengende har vart eller er ment å vare i 3 måneder eller lenger. Det kan likevel ytes tannhelsehjelp før tjenestetilbudet har vart i 3 måneder, så lenge tjenesten er ment å vare i 3 måneder eller lenger. Ved tildeling av kommunale helse- og omsorgstjenester, slik som helsetjenester i hjemmet eller opphold i en kommunal helseinstitusjon, vil tjenestens varighet fremgå av tildelingsvedtaket.
Dersom tjenesten ikke forventes å vare i mer enn 3 måneder, kan det ytes tannhelsetjenester mot betaling. Det er et unntak fra dette, dersom tannbehandlingen har sammenheng med eller påvirker bakgrunnen for institusjonsoppholdet eller hjemmesykepleien. I slike tilfeller skal tannbehandlingen være gratis, selv om tjenestens varighet er kortere enn 3 måneder.
De kommunale tjenestene til eldre, langtidssyke og uføre må ytes sammenhengende eller regelmessig for å gi den enkelte rett til nødvendig tannhelsehjelp. Ved innleggelse i institusjon anses tjenesten å ytes sammenhengende. Hjemmesykepleie må ytes minst én gang i uken for å anses som regelmessig. Dersom hjemmesykepleien ytes ved bruk av velferdsteknologi, som for eksempel en elektronisk medisindispenser, er regelmessighetskravet oppfylt om tjenesten på tradisjonelt vis ville tilsvart et besøk minst én gang i uken.
Nødvendig og forsvarlig tannhelsehjelp
Det følger av tannhelsetjenesteloven § 2-1 første ledd (lovdata.no) at alle gruppene som er nevnt i tannhelsetjenesteloven § 1-3 første ledd (lovdata.no), har rett til nødvendig tannhelsehjelp fra den offentlige tannhelsetjenesten. Hva som er nødvendig tannhelsehjelp er en odontologfaglig vurdering, og det er behandlingsstedet som vurderer dette. Omfanget og kvaliteten på tannhelsetjenestens tilbud bør fastsettes i samsvar med anbefalinger gitt i nasjonale veiledere og retningslinjer, som for eksempel Helsedirektoratets veileder til god klinisk praksis i tannhelsetjenesten. Tannhelsepersonell skal derfor vurdere hva som er nødvendig og forsvarlig tannhelsehjelp for den enkelte pasienten.