Det ligger ingen føringer for sykehus og kommuner om å inngå økonomiske forpliktende samarbeid om digital hjemmeoppfølging. Digital hjemmeoppfølging har potensiale til å skape gevinster for begge parter som synliggjort i case fra Agder (se kapittel 7.4) og i flere andre gevinstrapporter. Ulike finansieringsmåter i helseforetak og kommuner skaper barrierer og stimulerer ikke til felles ansvar og løsninger.
I utprøvingsprosjektene har kommunene mottatt tilskudd fra Helsedirektoratet. Dette har dekket prosjektleder, samt frikjøp av fastlege og sykepleier fra spesialisthelsetjenesten, i tillegg til noe ressurser ved oppfølgingstjeneste. Det har også vært krav om egenfinansiering, særlig kostnadene med anskaffelse og etablering av oppfølgingstjeneste og drift av DHO. For nye prosjekt vil dette medfører en pukkelkostnad som det tar tid å tjene inn.
I Agder hvor det er etablert en regional TMS, er det laget en betalingsordning for kommuner som bruker utstyr til å følge opp egen pasienter, eller som benytter tjenesten fra TMS i Arendal. Dette er beregnet ut fra lisens og utstyrskostnader og andel personellressurs i oppfølging for de som benytter TMS. I tillegg jobber Agder med en felles logistikkløsning av utstyr i 2022.
Rammebetingelsene rundt finansiering skaper utfordringer med å få på plass et helhetlig og koordinert helsetilbud, med samarbeid mellom sykehus, kommuner og fastleger. Det er per nå ikke noe incentiv for kommuner til å ta i bruk digital hjemmeoppfølging selv om det er sett som et viktig tiltak for å møte framtidens bærekraftutfordringer. Digital hjemmeoppfølging skaper nye måter å yte tjenester på, og dette utfordrer finansieringssystemene hos fastlege og i sykehus. Takstene premierer fysisk oppmøte og ikke i tilstrekkelig grad bruk av digitale verktøy og digital oppfølging av pasient i DHO.
Det er planlagt oppstart av spredning av DHO fra 2022. Flere kommuner har startet i det små allerede, og det er mye aktivitet i spesialisthelsetjenesten. Men det er så langt en liten del av aktiviteten som er felles på tvers av omsorgsnivå. Finansieringssystemet oppleves også som en barriere med tanke på forebyggende innsats og fordeling av kostnader og gevinster mellom kommuner og sykehus.
Det vil også være hensiktsmessig å bruke koder/ registre for å registrere aktiviteter. Dette gjør at det blir mer enhetlig fremstilling av hva aktiviteten har vært og enklere å finansiere. Eksempelvis å bruke IPLOS, kommunalt pasient- og brukerregister (KPR), innsatsstyrt finansiering (ISF) for de regionale helseforetakene og modeller for fastlegefinansiering og takster. Nasjonalt velferdsteknologiprogram jobber for å innføre en registreringsmulighet i IPLOS/KPR.
Finansiering må stimulere til å tilby helhetlige tjenester for pasientene. Vi anbefaler at det inngås avtaler i Helsefellesskapet om samarbeid der både anskaffelser, logistikk og deling av kostnader inngår. I en driftssituasjon bør det foreligge en samfinansiering av aktiviteter som går på tvers av tjenester.