Kapittel 9Barrierer og utfordringer

Utprøving av digital hjemmeoppfølging skal lede til anbefalinger til bruk i spredningsarbeidet. Gjennom prosjektperioden har prosjektene erfart ulike barrierer og utfordringer som også kan møtes i oppstart av spredning av digital hjemmeoppfølging i nye prosjekt og samarbeidskonstellasjoner. Prosessveiledning, støtte og erfaringsdeling i nettverk, samt oppfølging av ledere og prosjektledere har vært viktige tiltak for å jobbe med disse utfordringene og vil være det også i et spredningsprosjekt. Barrierene som er listet opp videre i kapittelet må ses på som områder som kan gi utfordringer. Barrierene er identifisert ut fra erfaringer i utprøvingsprosjektene, men også fra utfordringer man se i andre prosjekter innen DHO støttet av Innomed. Kultur og forutsetninger i de ulike prosjektene kan også være ulikt.

Organisatoriske barrierer

1. Mangel på etablert styringsstruktur for tjenester hvor både Helseforetak og kommune inngår: Til tross for anbefaling om Helsefelleskap, er det i dag svært få Helsefellesskap som opererer på et nivå hvor de oppleves som en etablert styringsstruktur for DHO-prosjekter som foregår mellom kommuner og sykehus. Dette fører til manglende felles styring,  utviklingsporteføljer mellom kommuner og sykehus og manglende evne til å rydde i overgripende barrierer som går på tvers av omsorgsnivå.
2. Uklare roller og ansvar i helhetlig tjenestemodell: Pasientforløp som går på tvers av Helseforetak og kommuner krever en tydelig organisering hvor sektorovergripende oppgaver løses gjennom definerte roller og ansvarsområder. Mange oppgaver skal løses både med tanke på pasientbehandlingen, vedlikehold av tjenesten, support, utstyr, IT-drift og avtaleforvaltning. DHO kan eksempelvis føre til at pasienten sendes hjem, mens behandlingsansvaret fortsatt er spesialisthelsetjenestens, samtidig som pasienten kanskje også mottar kommunale tjenester. Dette skaper stor forvirring rundt roller og ansvar mellom kommuner og sykehus.
3. Uklar rolle for fastlegen: Mange fastleger opplever økt oppgaveomfang, og er bekymret for at DHO tilfører merarbeid. Ofte mangler tydelige samarbeidsavtaler knyttet til DHO, og fastlegen opplever heller ikke alltid at DHO-oppfølging blir kompensert gjennom takstsystemet (se barrierer om finansiering).
4. Skifte i sentrale posisjoner. Den organisatoriske forankringen kan bli utfordret ved utskifting av ledere og sentrale roller  i organisasjonen

Kulturelle barrierer

1. Ulik faglig tilnærming i kommuner og på sykehus: På generelt grunnlag kan en si at Helsepersonell på sykehus er spesialisert på behandling av spesifikke diagnoser. Helsepersonell i kommuner fokuserer ikke utelukkende på diagnose, men mer på pasientens funksjoner og evne til mestring. Dette gjør det utfordrende å samarbeide om felles behandlingsplaner for pasienter, da man kan ha ulikt syn på hva man skal følge opp, og hva man skal måle.
2. Manglende erfaring med faglig samarbeid: På mange nivå er det nytt for kommuner og Helseforetak å samarbeide tett faglig. Dette skaper ofte stor friksjon i starten når de to partene skal skape tjenester sammen.
3. Manglende tiltro til bruk av teknologi: Det er nytt for helsepersonell (både på sykehus og i kommune) å stole på at rapporterte verdier fra pasient i hjemmet er riktig, og at informasjonsoverføring er sikker. Dette fører til at det tar lang til å ta i bruk nye tjenester med teknologi.
4. Manglende kultur for å benytte forebyggende tjenester for å unngå fremtidige kostnader: Både på sykehus og i kommuner har man på mange måter en reaktiv tjeneste. Først når et virkelig behov oppstår, tilbys og tildeles helsetjenester. DHO kan forebygge uttak av mange helsetjenester, men det forutsetter lokalpolitisk vilje til å investere i det.
5. Manglende endringskultur. Endringer er ofte utfordringene og det må sikres forankring og informasjon i alle ledd når digital hjemmeoppfølging skal tas i bruk

Tekniske barrierer

1. Manglende støtte for samhandling og informasjonsdeling: Det er mangelfull tilrettelegging for digital informasjonsdeling mellom DHO-løsninger og journalsystemer/fagsystemer som helse- og omsorgstjenesten benytter i behandling- og oppfølging av pasienter. Manglende digital informasjonsdeling fører til mye manuelt arbeid med dobbeltføringer og risiko for feilregistreringer kan forekomme. For helsepersonell blir det tungvint å få oversikt over pasientens innrapportert data, og det gir begrenset beslutningsstøtte i klinisk arbeid. Det er for lite sømløs overgang i oppfølging av pasienter og det mangler mulighet for dialog mellom omsorgsnivå på pasienter som er utskrevet fra sykehus. Ulikt utstyr i omsorgsnivåene kan være en kompliserende faktor for pasienten.
2. Mangelfullt nasjonalt rammeverk for informasjonsdeling og strukturerte data: For å kunne utveksle og gjenbruke informasjon der det er hensiktsmessig for å følge opp pasienter, er det behov for å benytte strukturerte data.  Strukturert informasjon / strukturerte helsedata er grunnlag for forsvarlig informasjonsutveksling og beslutningsstøtte.

Finansielle barrierer

1. Silobasert finansiering av tjenestene: Det at kommuner og sykehus finansieres hver for seg, på helt ulike måter, hemmer samhandling om felles pasienter. Det foreligger svært lite erfaring med samfinansiering av tjenester, og det oppleves at det mangler incentiver for dette.
2. Manglende finansiering av forebyggende tiltak: Hverken kommuner eller sykehus har i særlig stor grad finansiering av forebyggende tiltak, og det kan oppstå  lokale forskjeller i tjenestetilbudet ovenfor pasienter med DHO-tjenester som resultat av dette. Eksempelvis oppleves det at innsatsstyrt finansiering ikke har stilstrekkelige incentiver for DHO-oppfølging av kronisk syke pasienter (eks. fra Kristiansand).
3. Takster for fastleger og sykehus  oppleves utilstrekkelige: Det foreligger fortsatt «hull» i takstsystemet, selv om det har blitt bedre. Det oppleves at det lønner seg for sykehus å legge inn / behandle pasienten på sykehuset, og fastlegene mangler finansiering for DHO-oppfølging. Noen DHO-programvarer benytter algoritmer som kan skåne pasienten for konsultasjoner og tradisjonell behandling, men takstsystemet gjenspeiler ikke bruk av slike metoder.