Kontrollkommisjonens hovedoppgave er å ivareta den enkelte pasients rettsikkerhet i møtet med det psykiske helsevernet. Kommisjonene skal drive kontroll med vedtak om tvungent psykisk helsevern, behandle klager og føre kontroll med pasientenes velferd. Kontrollkommisjonen skal være et kritisk korrektiv til institusjonen.
Kontrollkommisjonens saksbehandling er regulert i psykisk helsevernloven og psykisk helsevernforskriften (heretter: forskriften) og skal bidra til å ivareta pasientenes behov for rettssikkerhet ved særlig inngripende vedtak. De særskilte saksbehandlingsreglene suppleres av reglene i forvaltningsloven, jf. psykisk helsevernloven § 1-6.
Dette rundskrivet skal bidra til mer ensartet, korrekt og forutsigbar saksbehandling i kontrollkommisjonene.
Rundskrivet erstatter rundskriv IS-10/2007, og er tilgjengelig i digitalt format med utskriftsmulighet. Det bør brukes i sammenheng med rundskrivene Psykisk helsevernloven med kommentarer og Psykisk helsevernforskriften med kommentarer.
Se også Helsedirektoratets nettside for kontrollkommisjonene.
Menneskerettighetene i kontrollkommisjonsarbeidet
Psykisk helsevernloven anses å være i overenstemmelse med Norges folkerettslige forpliktelser, se forarbeidene i Ot.prp. nr. 11 (1998-1999) kapittel 4, Ot.prp. nr. 65 (2005-2006) kapittel 3 og Prop. 78 L (2015-2016) kapittel 8.4. I tillegg til å påvirke utformingen av bestemmelsene i psykisk helsevernloven, gir menneskerettighetene føringer ved fortolkningen av de ulike bestemmelsene.
Følgende menneskerettigheter er av særlig interesse for tvang i psykisk helsevern:
- Ingen skal berøves friheten uten i lovbestemte tilfeller, og på den måten som er foreskrevet i nasjonal lovgivning. Frihetsberøvede har rett til rask overprøving av domstol, jf. Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 5 og Grunnloven § 94
- Legalitetsprinsippet, jf. Grunnloven § 113
- Retten til privatliv, jf. EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102
- Forbudet mot tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling, jf. EMK artikkel 3 og Grunnloven § 93
- Diskrimineringsforbudet, det vil si forbud mot usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling, jf. Grunnloven § 98, EMK artikkel 14 og FNs konvensjon for rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD)
Menneskerettsloven gjør de sentrale menneskerettskonvensjonene, herunder EMK, til norsk lov med forrang fremfor annen lov ved motstrid.
CRPD artikkel 14 beskytter den «personlig frihet og sikkerhet» til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det fremgår av artikkel 14 nr. 1 bokstav b at "nedsatt funksjonsevne ikke i noe tilfelle skal rettferdiggjøre frihetsberøvelse." Norge har avgitt fortolkningserklæringer i forbindelse med ratifikasjonen av CRPD, der det fremgår at tvangsreglene i psykisk helsevernloven vurderes å være forenelig med CRPD. Konvensjonen overvåkes av FNs CRPD-komité, som har gått langt i å antyde at tvangspsykiatri er uforenelig med konvensjonen. Høyesterett uttaler imidlertid om CRPD i en fersk dom om tvunget psykisk helsevern, HR-2016-01286-A: "Så langt jeg kan bedømme det, er det ikke grunnlag for generelt å konkludere med at konvensjonen forbyr tvangsinnleggelse og tvangsbehandling av psykisk syke, når dette skjer i henhold til de kriterier som følger av psykisk helsevernloven."
Menneskerettighetene er i stadig utvikling, og psykisk helsevernloven må regelmessig vurderes opp mot utviklingen.
Brudd på menneskerettighetene vil samtidig oftest være mest aktuelt ved feilpraktisering av psykisk helsevernloven.
Bruk av tvungent psykisk helsevern varierer mellom helseforetakene, og en av årsakene er antagelig ulik praktisering av loven, både mellom institusjoner og kontrollkommisjoner, se Helsedirektoratets rapport Kontroll av tvangsbruk i psykisk helsevern for voksne. Ulik lokal praktisering av tvangshjemlene i institusjoner og kommisjoner kan være tegn på lovstridig praksis. Slik variasjon er uakseptabel dersom den ikke med sikkerhet kan dokumenteres å være faglig nødvendig og fullt ut forsvarlig i henhold til regelverk og standarder for god faglig praksis. Beslutninger om tvang innebærer en høy faglig risiko for feil, og hvor konsekvensene av feil er alvorlige for den enkelte pasient. I tillegg til opplevd krenkelse for den som påføres tvangen, medfører feil bruk av tvang brudd på helseinstitusjoners plikt til å ivareta pasientsikkerheten. Kontrollkommisjonene skal derfor forholde seg aktivt og kritisk til tvangsbruk i institusjoner innenfor sitt ansvarsområde. Ledelsen for enheter som etter den enkelte kontrollkommisjons vurdering har en omfattende bruk av tvang, bør varsles om dette og evt. innkalles til møte med kommisjonen for å diskutere situasjonen og aktuelle tiltak. Ved alvorlige forhold, som gjentatt ulovlig praksis som ikke blir rettet opp, skal statsforvalteren varsles.
Sivilombudets forebyggingsenhet mot tortur og umenneskelig behandling ved frihetsberøvelse overvåker Norges overholdelse av FNs torturkonvensjon. Sivilombudets torturforebyggingsenhet bidrar ved sine besøk hos institusjoner i det psykiske helsevernet til å avdekke svikt i praktiseringen av tvungent psykisk helsevern. Enhetens funn gir grunn til å fremheve kontrollkommisjonens ansvar for at tvangsvedtak er tilstrekkelig begrunnet, at pasienter og pårørende får underretning om og kopi av vedtak og at de gjøres kjent med sin rett til å klage til kontrollkommisjonen.
Kontrollkommisjonene har en viktig jobb med å bidra til en korrekt og enhetlig nasjonal forståelse og praktisering av psykisk helsevernloven. Det er da viktig at kommisjonene holder seg oppdatert på regelverket, inkludert den menneskerettslige utviklingen.