3. Helse- og omsorgstjenestens ansvar og oppgaver

Helse- og omsorgstjenestenes ansvar og oppgaver følger av helse- og omsorgslovgivningen. Barn og unge har rett til øyeblikkelig hjelp og nødvendige helse- og omsorgstjenester både fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten, tannhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Rett til nødvendig helse- og omsorgstjenester mv. er regulert i pasient- og brukerettighetsloven, mens tjenestenes plikt til å sørge for forsvarlige tjenester er regulert i helse- og omsorgstjenesteloven, tannhelsetjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven. Helsepersonells yrkesutøvelse er regulert i helsepersonelloven, med bl.a. krav til forsvarlighet, taushetsplikt, opplysningsrett/plikt og dokumentasjonsplikt. Psykisk helsevernloven har regler om tvungent psykisk helsevern for barn og unge over 16 år. Det er et krav om at den helsehjelp som gis skal være forsvarlig, både på systemnivå og av det enkelte helsepersonell. Dette gjelder også for helsepersonell som yter helsehjelp innenfor rammen av et barnevernstiltak.

Kommunens ansvar for helse- og omsorgstjenester

Kommunens ansvar for helse- og omsorgstjenester fremgår av helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 3 (lovdata.no). Alle barn og unge har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunens helse- og omsorgstjeneste, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 (lovdata.no) og helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 (lovdata.no). Dette innebærer også en rett til å få øyeblikkelig hjelp, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 første ledd (lovdata.no) og helse- og omsorgstjenesteloven § 3-5 (lovdata.no). Kommunen har også ansvar for tvangstiltak overfor rusmiddelavhengige etter lovens kapittel 10 (lovdata.no).

Kommunen har et overordnet ansvar for å sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Dette gjelder også barn som oppholder seg i kommunen og er plassert utenfor hjemmet etter barnevernsloven. Dette er presisert i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-9 b. (lovdata.no). Så lenge et barn oppholder seg i en kommune og omsorgen for barnet blir ivaretatt i et fosterhjem, en institusjon, et omsorgssenter for mindreårige eller et annet plasseringsalternativ etter barnevernsloven som ligger i kommunen, så ligger ansvaret for å tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester til denne kommunen.

Begrepet «nødvendige helse- og omsorgstjenester» skal tolkes slik at det gir rettskrav på nødvendig hjelp med en forsvarlig standard, basert på en individuell helse- og omsorgsfaglig vurdering av behov, se rundskrivet til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1.

Sentrale aktører i den kommunale helse- og omsorgstjenesten

Sentrale aktører i den kommunale helse- og omsorgstjenesten for barn og unge er først og fremst fastlegen og helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Enhver som er bosatt i en norsk kommune har rett til å stå på liste hos en fastlege jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 c (lovdata.no), og fastlegen har ansvar for alle allmennlegeoppgaver innen somatikk, psykisk helse og rus for innbyggerne på listen  jf. fastlegeforskriften § 10 (lovdata.no). Helsestasjon for barn og ungdom og skolehelsetjenesten er lovpålagte helsetjenester som skal ivareta det helhetlige helsefremmende og forebyggende arbeidet rettet mot barn og unge i aldersgruppen 0–20 år. Tjenesten er tilgjengelig og har flere faste møtepunkter for barn og ungdom og bidrar til tidlig hjelp eller kontakt med riktige behandlingsinstanser.

Kommunen har også ansvar for en rekke andre helse- og omsorgstjenester som blant annet legevakt, habiliterings- og rehabiliteringstjenester, helsetjenester i hjemmet og tilbud om personlig assistanse herunder praktisk bistand, opplæring og støttekontakt, se helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 (lovdata.no).

Innhold i kommunale helse- og omsorgstjenester

I nasjonal veileder-psykisk helsearbeid barn og unge kapittel 4, beskrives kommunens ansvar for å sørge for tilgjengelig og tverrfaglig psykisk helsetjeneste som gir tidlig hjelp og behandling til barn og unge med psykiske plager, begynnende rusmiddelproblemer og reaksjoner på belastende livshendelser. Tjenestetilbudet skal være kommunens psykiske helsetjeneste til barn og unge og komme i tillegg til andre helse- og omsorgstjenester som helsestasjon- og skolehelsetjenesten og fastlegeordningen. Det er variasjon i hvordan kommunene har organisert psykisk helsearbeid for barn og unge. Noen kommuner har valgt å organisere tilbudet til barn og unge i en egen tjeneste for psykisk helsearbeid, og andre har etablert psykisk helsetilbud som et team eller enhet inn i integrerte kommunale tjenester for barn og unge, som kan være i form av «familiens hus» eller «barn og familietjenesten".

Når barn har svært alvorlige funksjonsnedsettelser, herunder psykiske vansker og lidelser, kan det være behov for et bo- og omsorgstiltak utenfor foreldrehjemmet. Kommunen har da plikt til å yte heldøgns helse- og omsorgstjenester i institusjon i medhold av reglene i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav c (lovdata.no) og forskrift om helse- og omsorgsinstitusjon § 1 første ledd bokstav a (lovdata.no). Dersom barnet skal bo fast utenfor foreldrehjemmet gis et slikt tilbud i en barnebolig. Gjelder det avlastningstiltak i en bolig som kommunen regelmessig benytter til slikt formål, kalles dette en avlastningsbolig.

Barnebolig er en heldøgns helse- og omsorgstjeneste som ytes etter helse- og omsorgstjenesteloven. Det er helse- og omsorgstjenesten som har myndighet til å vurdere om barnet har behov for hjelp etter helse- og omsorgstjenestelovgivningen og fatte vedtak om rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester. Ved søknad om helse- og omsorgstjenester i form av barnebolig, følger det av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-9 b (lovdata.no) at det er den kommunen der barnet oppholder seg som har ansvar for å vurdere, tilby og yte nødvendig og forsvarlige helse- og omsorgstjenester, herunder barnebolig, dersom kommunen vurderer at barnet oppfyller retten til det.

Barnevernets oppgave ved behov for helse- og omsorgstjenester

Hvis barnevernstjenesten vurderer at et barn som bor i fosterhjem eller i en barnevernsinstitusjon, som følge av endrede forhold, har behov for et plasseringsalternativ som hjemles i helselovgivningen, må barnevernstjenesten og helsetjenesten innlede et samarbeide for å identifisere barnets hjelpebehov og avklare hvilke tiltak/tjeneste som er nødvendig for å dekke barnets behov.

Barnevernstjenesten må søke helse- og omsorgstjenesten i den kommunen barnet oppholder seg hvis de vurderer at barnet som følge av endret helsesituasjon har behov for helse- og omsorgstjenester i form av en barnebolig. Dette følger av den alminnelige ansvarsfordelingen mellom tjenestene. Det er barnevernstjenesten som kan beslutte å flytte et barn i medhold av barnevernsloven § 5-5 (lovdata.no) dersom endrede forhold gjør det nødvendig eller dersom det må anses til beste for barnet.

Barnebolig er en heldøgns helse- og omsorgstjeneste hvor den daglige omsorgen for barnet ivaretas av barneboligen, på vegne av barnevernstjenesten dersom de har overtatt omsorgen for barnet. Oppholdet er som regel på permanent basis, da barnas faste bopel er i barneboligen. Barnevernstjenesten har imidlertid et oppfølgingsansvar for barn under omsorg, og et hovedansvar for å sikre at barnet får et tilstrekkelig samordnet og helhetlig hjelpetilbud, jf. barnevernsloven §§ 8-3 (lovdata.no) og § 15-8. Dette er omtalt i Helsedirektoratets brev om ansvarsforholdet mellom helse og barnevern.

Om ansvar og organisering av spesialisthelsetjenesten

De regionale helseforetakene skal sørge for at personer med fast bopel eller oppholdssted innen helseregionen tilbys spesialisthelsetjeneste i og utenfor institusjon, se spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a (lovdata.no). Dette omfatter blant annet sykehustjenester, akuttmedisinsk beredskap, tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet mv. Somatisk spesialisthelsetjeneste og psykisk helsevern for barn og unge (PHBU) dekker primært alderen 0 – 18 år, men påbegynt behandling i PHBU før 18 år kan videreføres til 23 år.

Behandling i spesialisthelsetjenesten kan være akutt eller planlagt behandling. Det kan være dag- eller døgnbehandling, ambulant behandling, og/eller langvarig behandling med eller uten innleggelse i sykehus.

Helseinstitusjoner som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven skal i nødvendig utstrekning ha barneansvarlig personell jf. spesialisthelsetjenesteloven § 3-7 a (lovdata.no). Barneansvarlig personell skal ha ansvar for å fremme og koordinere helsepersonells oppfølging av mindreårige som er pårørende barn eller søsken av psykisk syke, rusmiddelavhengige og alvorlig somatisk syke eller skadde pasienter, eller er etterlatte barn eller søsken etter slike pasienter. Barneansvarlig personell er en støttefunksjon for helsepersonell og ledere i arbeidet med å gi barn og unge informasjon og nødvendig oppfølging når foreldre eller søsken er syke eller dør. Les mer her: Helseforetak skal ha barneansvarlig personell

De regionale helseforetakene har etablert funksjonen barnevernansvarlig i psykisk helsevern for barn og unge, for å ivareta samarbeid med barneverninstitusjoner.

Etablering av barnevernansvarlig i psykisk helsevern barn og unge må ses i sammenheng med at det er innført helseansvarlig ved alle barneverninstitusjoner. Dette vil være en naturlig samarbeidspartner for barnevernansvarlig i psykisk helsevern for barn og unge. Les mer i nasjonale faglig råd om Barnevernansvarlig i psykisk helsevern for barn og unge

Alle tjenester i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling organiseres som nasjonale pasientforløp. Se nasjonalt pasientforløp om virksomhetsledelsens ansvar.

I kapittelet om henvisning til spesialisthelsetjenesten i pasientforløpet beskrives grunnlag for å henvise barn og unge til psykisk helsevern ved ett eller flere symptomer på moderat til alvorlig psykisk lidelse som fører til nedsatt funksjon. Det gis videre råd om at det kan henvises til kommunens psykiske helsetjeneste ved milde til moderate psykiske plager, begynnende rusmiddelproblemer og reaksjoner på belastende livshendelser (se anbefaling i veileder om psykisk helsearbeid, barn og unge).

Ved behov for øyeblikkelig hjelp skal det henvises til akutte tilbud.

Ved behov for spesialisthelsetjeneste for barn og unge med samtidige psykiske lidelser og rusmiddelproblematikk, skal dette i hovedsak ivaretas av psykisk helsevern for barn og unge. Se prioriteringsveileder: Psykisk helsevern for barn og unge. Det meste av behandling i PHBU skjer poliklinisk eller ambulant. For unge med psykiske lidelser og rusmiddelproblematikk, kan det være behov for et tett samarbeid mellom PHBU og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) for å sikre nødvendig kompetanse ved behandling av alvorlige rusmiddelproblemer.

Utøvelse av vold, seksuell vold og skadelig seksuell adferd er områder der tidlig identifisering og tidlig innsats er av betydning for å kunne hjelpe barn og unge. Nye behandlingstilbud er under etablering.

Les mer om rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten i rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven.

Rett til øyeblikkelig hjelp fra spesialisthelsetjenesten

Barn og unge har rett til øyeblikkelig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, jf. pasient- og brukerettighetsloven § 2-2 første ledd (lovdata.no) og spesialisthelsetjenesteloven § 3-1 (lovdata.no), se rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven. Dette gjelder psykisk helsevern, somatisk spesialisthelsetjeneste og tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelbruk.

Spesialisthelsetjenesten har plikt til å yte helsehjelp når hjelpen er påtrengende nødvendig. Vurderingen av hva som er påtrengende nødvendig må avgjøres ut fra forsvarlig medisinsk skjønn i hvert enkelt tilfelle. Helseforetakene har døgnbaserte tilbud for å ivareta barn og unge i akutte situasjoner. Det er spesialisthelsetjenesten som avgjør om det foreligger en øyeblikkelig hjelp-situasjon, slik at barnet eller ungdommen må mottas straks ved utpekt ansvarlig institusjon.

For psykisk helsevern er øyeblikkelig hjelp-plikten nærmere utdypet i psykisk helsevernforskriften (lovdata.no). I § 1 andre ledd a) - d) angis nærmere hvilke tilstander som kan gi grunnlag for øyeblikkelig hjelp. Det fremgår her at plikten til å yte øyeblikkelig hjelp blant annet omfatter "psykiske tilstander hos barn og ungdom som omsorgspersonene ikke kan mestre, og der hjelp fra det psykiske helsevernet er påtrengende nødvendig". 

Dette innebærer at barnets eller den unges behov for øyeblikkelig hjelp også må ses i sammenheng med familie- og omsorgssituasjonen. Det vil likevel skilles mellom kriser på grunn av omsorgsproblemer og akutte behov som følge av rusmiddelproblemer eller psykisk helsebehov. Det avgjørende for om øyeblikkelig hjelp-plikten inntrer etter denne bestemmelsen er at det foreligger en tilstand hos barnet/ungdommen som gjør det absolutt påkrevet med hjelp fra det psykiske helsevernet eller tverrfaglig spesialisert behandlingstilbud.

Henvisning til spesialisthelsetjenesten

Dersom barn har behov for helsehjelp i form av utredning eller behandling fra spesialisthelsetjenesten må barnet henvises til sykehus eller annen spesialisthelsetjeneste.

Det finnes mer informasjon om henvisning til spesialisthelsetjenesten i Helsedirektoratets veileder om prioritering i pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften. Nasjonalt forløp for barnevern gir veiledning om oppstart av helsehjelp til barnet.

Det vanlige er at leger henviser, men også andre kan henvise. Barnevernsleder i kommunal barnevernstjeneste kan henvise til psykisk helsevern for barn og unge. Les mer om hva som kan gi grunnlag for å henvise og hva som bør gjøres før henvisning sendes i Nasjonalt pasientforløp for utredning og behandling i psykisk helsevern, barn og unge.

Rett til vurdering og rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten

Når det er sendt en henvisning til spesialisthelsetjenesten har barn og unge rett til vurdering av om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp innen 10 virkedager etter at spesialisthelsetjenesten har mottatt henvisningen. Vurderingen skjer på grunnlag av henvisningen. Ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom, har pasienten rett til raskere vurdering. Se rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 a med kommentarer.

Helseforetaket vurderer om barnet har rett til nødvendig helsehjelp i henhold til pasient -og brukerrettighetsloven § 2-2 (lovdata) og prioriteringsforskriften (lovdata.no). Som beslutningsstøtte til helseforetakene, og for å sikre ensartet og riktig prioritering, er det utgitt prioriteringsveiledere for en rekke områder innenfor spesialisthelsetjenesten, herunder for psykisk helsevern for barn og unge, barnesykdommer, barnekirurgi og habilitering av barn og unge i spesialisthelsetjenesten. Se prioriteringsveiledere på Helsedirektoratets nettsider. Også andre enn helseforetak kan ha adgang/være gitt myndighet til å vurdere om pasienter har rett til nødvendig helsehjelp.

Det skal foretas en individuell vurdering av behov for helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. I prioriteringsveilederen for psykisk helsevern for barn og unge påpekes at tiltak fra barnevernet kan få betydning for fastsettelse av behandlingsfrist da en sårbar omsorgssituasjon som påvirker barnets psykiske helsetilstand negativt vil styrke vilkåret om alvorlighet i rettighetsvurderingen.

Videre fremheves at spesialisthelsetjenesten sammen med den kommunale helse og omsorgstjenesten bør ha spesiell oppmerksomhet overfor sårbare grupper som har økt risiko for å utvikle psykiske vansker og lidelser. Som eksempel vises det her til barn med tiltak fra barnevernstjenesten.

Barn med tiltak fra barnevernet kan være i en uavklart eller midlertidig omsorgssituasjon. Dette er ikke i seg selv avgjørende for spørsmålet om barnet skal gis rett til nødvendig helsehjelp fra PHBU, det er den psykiske tilstanden og behovet for helsehjelp som er relevant. Derimot vil barnets rammebetingelser og eventuelle midlertidige plassering få betydning for hvordan helsehjelpen forsvarlig kan innrettes. Dette er det naturlig at helsetjenesten samarbeider med barnevernstjenesten om. 

Hvis det gis rett til nødvendig helsehjelp, skal det i vurderingsperioden fastsettes et tidspunkt for oppstart av helsehjelpen og en frist for når helsehjelpen senest skal være påbegynt. For barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet kan fristen maksimalt settes til 65 virkedager, jf. prioriteringsforskriften § 4a (lovdata.no). Fristen regnes fra den dato det er vurdert at pasienten har rett til nødvendig helsehjelp. For barn og unge innenfor andre deler av spesialisthelsetjenesten, settes fristen basert på en helhetlig vurdering av forsvarlighet og prioriteringskriteriene i prioriteringsforskriften § 2 (lovdata.no).

Det skal gis informasjon til pasienten og henviser om det er gitt rett til nødvendig helsehjelp, det fastsatte tidspunkt for oppstart av helsehjelpen og den fastsatte tidsfristen for når helsehjelpen senest skal være påbegynt. Det skal også opplyses om klageadgang, klagefrist og den nærmere fremgangsmåten ved klage, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 a (lovdata.no).

Dersom fristen brytes har pasienten rett til oppfyllelse av nødvendig helsehjelp uten opphold, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 b (lovdata.no). Spesialisthelsetjenesten skal umiddelbart kontakte Helfo dersom den ikke finner et tilbud til pasienten innen den individuelle behandlingsfristen. Helfo pasientformidling skal bistå ved fristbrudd. Nærmere informasjon om rettigheter ved fristbrudd finnes på helsenorge.no.

Det er helsetjenesten som tar stilling til hvilken helsehjelp som er nødvendig, herunder omfang og nivå. Det avgjørende vil være pasientens behov ut fra en helsefaglig vurdering. I mange tilfeller vil det i første omgang bli gitt et tilbud om utredning innenfor en poliklinisk ramme. Dette vil i mange tilfeller også være nødvendig for å avklare om det foreligger behov for behandling eller oppfølging som gis ved innleggelse/døgnopphold.

Om døgnopphold i psykisk helsevern for barn og unge

Psykisk helsevern for barn og unge vurderer om det er behov for døgnbasert tilbud i det psykiske helsevernet og tar dette opp med pasienten og/eller foreldre/barneverntjenesten. Det grunnleggende forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4 (lovdata.no) og spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 (lovdata.no) styrer prioriteringen av pasienter som er i et forløp.

Om barnevernsleder er henviser skal henvisning sendes PHBU, og ikke direkte til enheter som tilbyr døgnbasert utredning og behandling.

I psykisk helsevern for barn og unge er det sjeldent at et døgntilbud har et så langt tidsperspektiv som ved plasseringer etter barnevernsloven. Formålet med et døgnopphold i det psykiske helsevernet vil være spesialisert utredning og behandling for psykiske lidelser, og dermed mer avgrenset. Etter at slik døgnbasert utredning og behandling er gjennomført skal barnet utskrives og vil trenge en omsorgsbase enten hos foreldre eller under barnevernets ansvar i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon.

Selv om formålet med døgnopphold er spesialisert utredning og behandling knyttet til psykisk helse, vil man likefullt ha ansvar for å ivareta og utøve den daglige omsorgen for barnet i den perioden døgnoppholdet varer. Det vil si å sikre at barnet får nødvendig stimulering, trygghet, pleie og stell under oppholdet, uavhengig av døgnoppholdets varighet.

Psykisk helsevern kan under et pågående utrednings- eller behandlingsløp vurdere at et barns omsorgssituasjon eller atferd er så alvorlig at helsetjenesten må melde fra til barnevernstjenesten, slik at barnevernstjenesten kan vurdere om det er behov for plassering etter reglene i barnevernsloven. Barnevernstjenesten på sin side kan vurdere at barnet har behov for et døgnbasert tilbud i det psykiske helsevernet. I slike situasjoner er det nødvendig at de to tjenestene samarbeider om å identifisere hjelpebehov og gjennomføring av nødvendige tiltak. Som regel vil det være behov for tiltak både fra barnevern og psykisk helsevern. I samarbeidet må også mulighet for ambulante løsninger avklares, fremfor en innleggelse i helseinstitusjon. Etablerte samarbeidsavtaler vil gjøre samarbeide i slike situasjoner enklere. Se kapittel om samarbeidsavtaler mv.

Alle barn, ungdom og unge voksne opp til 24 år har rett til nødvendig tannhelsehjelp i den offentlige tannhelsetjenesten i den fylkeskommunen der de bor eller midlertidig oppholder seg, jf. tannhelsetjenesteloven § 2-1 (lovdata.no), jf. § 1-3 (lovdata.no). Unge voksne mellom 25 og 26 år tilbys nødvendig tannhelsehjelp på lik linje med unge voksne mellom 19 og 24 år, se rundskriv I-3/2024 (regjeringen.no). Fylkeskommunen skal sørge for at tannhelsetjenester, herunder spesialisttjenester, i rimelig grad er tilgjengelige for alle som bor eller midlertidig oppholder seg i fylket. Den offentlige tannhelsetjenesten skal organisere forebyggende tiltak for hele befolkningen. Den skal gi et regelmessig og oppsøkende tilbud til barn, ungdom og unge voksne opp til 26 år jf. tannhelsetjenesteloven § 2-1 (lovdata.no), jf. § 1-3 § 1-3 (lovdata.no) og rundskriv I-3/2024 (regjeringen.no). Samtidig er det innført et botidskrav på fem år for unge voksne med midlertidig oppholdstillatelse.

Barn og unge under 18 år kalles normalt inn til regelmessige konsultasjoner i den fylkeskommunen der de er folkeregistrert. For barn og unge som bor i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i et annet fylke enn det fylket der de er folkeregistrert, kan det være nødvendig at barnevernstjenesten sørger for å ta kontakt med tannhelsetjenesten i oppholdsfylket for at barnet skal bli kalt inn til undersøkelse.

Den offentlige tannhelsetjenestens ledelse bør ifølge nasjonal faglig retningslinje Tannhelsetjenester til barn og unge 0–20 år, sørge for at tjenesten har tilrettelagt tilbud for barn og unge med særlige behov og barn som ikke mestrer å gjennomføre tannbehandling grunnet tannbehandlingsangst, vold, overgrep, omsorgssvikt eller psykiske lidelser.

Når barnevernstjenesten vurderer start av nasjonalt forløp for barnevern, er det en rekke bekymringstegn og risikofaktorer for tann- og munnhelseproblemer man skal se etter for å vurdere å involvere den fylkeskommunale tannhelsetjenesten (se liste i nasjonalt forløp). Når tannhelsetjenesten blir koblet på i nasjonalt forløp for barnevern skal tannlegen selv vurdere barnets eller ungdommens utredning og/eller behandlingsbehov i henhold til den nasjonal faglige retningslinjen Tannhelsetjenester til barn og unge 0–20 år.

For barn og unge til og med det året de fyller 18 år, er nødvendig tannhelsehjelp i den offentlige tannhelsetjenesten gratis, med unntak av kjeveortopedisk behandling (tannregulering). Fra det året ungdommen fyller 19 år og frem til det året man fyller 26 år, må ungdommen selv betale for tannbehandling, men det kan kun kreves betaling tilsvarende 25 % av takster fastsatt av Helse- og omsorgsdepartementet. For at slik rabattert pris skal kunne gis, må behandling gis i regi av den fylkeskommunale tannhelsetjenesten. Fra fylte 27 år, må man i hovedsak selv betale for tannbehandling.

Rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester

Barn og unge har rett til øyeblikkelig hjelp og nødvendig helse- og omsorgstjenester fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten, den fylkeskommunale tannhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Rett til nødvendig helse- og omsorgstjenester fra kommunens helse- og omsorgstjeneste fremgår av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 (lovdata.no), mens rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten fremgår av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 (lovdata.no) og prioriteringsforskriften (lovdata.no).

Det er et krav om at den helsehjelp som gis skal være forsvarlig, både på systemnivå og av det enkelte helsepersonell. Dette følger helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 (lovdata.no), spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 (lovdata.no)  og helsepersonelloven §§ 4 (lovdata.no) og 16 (lovdata.no). Dette gjelder også for helsepersonell som yter helsehjelp innenfor rammen av et barnevernstiltak. Les mer om forsvarlighet i rundskrivet til helsepersonelloven.

Det vises til kapitlene om helse- og omsorgstjenester i kommunen, spesialisthelsetjenester og tannhelsetjenester, for nærmere omtale av retten til helse- og omsorgstjenester.  

Samtykke til helsehjelp

16–årsgrense for eget samtykke

Den klare hovedregelen innenfor helselovgivningen er at det kreves samtykke fra pasienten selv for å yte helsehjelp. Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 (lovdata.no) har regler om hvem som kan samtykke til helsehjelp og hva som skal til for at det foreligger et gyldig samtykke. For at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Videre er det en forutsetning at vedkommende har samtykkekompetanse, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 (lovdata.no).

For å ha kompetanse til å ta beslutninger selv i helsemessige spørsmål er det som hovedregel satt en aldersgrense på 16 år, omtalt som den "helserettslige myndighetsalder".

Fordi barn har begrenset kompetanse til å samtykke selv på grunn av alder, kan det oppstå spørsmål om hvem som kan bestemme hva i forholdet mellom barnets egen selvbestemmelsesrett og andres rett til å bestemme; foreldre, barnevernstjenesten og helsepersonell. Selv om barnet på grunn av alder ikke selv har samtykkerett til helsehjelp, vil barnet uansett ha rett til å bli hørt og medvirke i beslutningsprosessen.

Begrenset samtykkerett før 16 år

Unntaksvis kan barn og unge under 16 år ha en selvstendig samtykkerett til helsehjelp. Denne regelen følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 første ledd bokstav c (lovdata.no), og gjelder i situasjoner der helsehjelpen gjelder forhold som foreldrene eller andre som har foreldreansvaret ikke er informert om, eller det følger av tiltakets art. Barn og unge mellom 12 og 16 år har en begrenset rett til å holde informasjon tilbake fra foreldrene eller andre som har foreldreansvaret når de av grunner som bør respekteres, ikke ønsker at informasjonen skal gis videre.

Helse- og omsorgstjenesten må foreta en konkret helhetsvurdering hvor det må vurderes om det fra barnets side fremsettes grunner som bør respekteres, og om vedkommende er i stand til å ivareta egne interesser, sett i forhold til det aktuelle tiltaket, veid opp mot foreldreansvaret. 

Bestemmelsen har videre et snevert unntak avgrenset til at informasjon ikke skal gis til foreldre eller andre som har foreldreansvaret «dersom tungtveiende hensyn til pasienten eller brukeren taler mot det». Helsepersonell har en selvstendig plikt til å ta stilling til om det foreligger tungtveiende hensyn til barnet som gjør at foreldrene eller andre som har foreldreansvaret ikke skal informeres. Barnet trenger altså ikke å ha bedt om det.

En del forhold faller utenfor hva som kan omfattes av barn og unges samtykkerett før 16 år. Det vil være tilstander med mer alvorlige psykiske lidelser, fare for selvskading og redusert utvikling, omgang med ulovlige rusmidler, opplysninger om selvmordsfare og innleggelse i døgnavdeling, samt opplysninger om hvor ungdommen befinner seg. Informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret, skal gis foreldre helt frem til pasienten er 18 år, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 fjerde ledd (lovdata.no), og vil omfatte de mer alvorlige sitasjoner som nevnt.

Helt unntaksvis kan helsepersonell samtykke til helsehjelp for barn under 12 år, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 sjette ledd (lovdata.no). Dette gjelder i situasjoner hvor foreldre eller andre som har foreldreansvaret ikke skal informeres, fordi tungtveiende hensyn til pasienten eller brukeren taler mot det. Adgangen er begrenset til helsehjelp som ut fra situasjonene er strengt nødvendige og som ikke er av inngripende karakter med hensyn til omfang og varighet. En slik avgjørelse kan bare tas i en begrenset periode fram til samtykke kan innhentes.

Foreldresamtykke

Hovedregelen er at begge foreldre skal samtykke til helsehjelp til barn under 16 år såfremt foreldrene har del i foreldreansvaret, noe som ofte vil være tilfelle også der den ene forelderen ikke bor sammen med barnet. Foreldre som har felles foreldreansvar, må som hovedregel være enige for at samtykket skal være gyldig, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 første ledd (lovdata.no).

Det er tilstrekkelig at én av foreldrene samtykker til helsehjelp som regnes som del av den daglige og ordinære omsorgen for barnet, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 annet ledd.

For å sikre barnet helsehjelp hvor foreldre er uenige eller av andre grunner ikke kan eller vil samtykke, er det gitt unntak fra kravet om at begge må samtykke i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 tredje ledd. Det er da tilstrekkelig med samtykke fra én av foreldrene med foreldreansvar når kvalifisert helsepersonell mener at helsehjelpen er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade. Se mer i rundskrivet til pasient- og brukerrettighetsloven om samtykke til helsehjelp.

Foreldrene eller andre med foreldreansvaret har også rett til å samtykke til helsehjelp for ungdom mellom 16 og 18 år som ikke har samtykkekompetanse, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-5 (lovdata.no).

Barnevernstjenestens samtykkerett

Dersom barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år etter barnevernsloven § 4-2 eller § 5-1, har barnevernstjenesten rett til å samtykke til helsehjelp, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 fjerde ledd (lovdata.no).

Dersom barnevernstjenesten har overtatt omsorgen etter barnevernsloven § 5-1 for barn mellom 16 og 18 år som ikke har samtykkekompetanse, har barnevernstjenesten også rett til å samtykke til helsehjelp, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-5 andre ledd (lovdata.no).

Barn og unge over 12 år kan klage til kontrollkommisjonen

Utgangspunktet er at samtykke fra foreldrene, andre med foreldreansvaret eller barnevernstjenesten er tilstrekkelig for å etablere psykisk helsevern, men i de tilfeller barn mellom 12 og 15 er uenig i innleggelse skal beslutningen bringes inn for kontrollkommisjonen jf. psykisk helsevernloven § 2-2 fjerde ledd (lovdata.no). Klageretten gjelder kun ved innleggelse i institusjon eller døgntilbud, og gjelder ikke de situasjoner hvor barnet vegrer seg mot poliklinisk behandling ved BUP. 

Barn og unges rett til medbestemmelse når andre bestemmer

Barn har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling jf. Grunnloven § 104 (lovdata.no). Barns rett til medbestemmelse fremgår også av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 femte ledd (lovdata.no).

Foreldre, andre som har foreldreansvaret eller barnevernstjenesten skal gi barnet informasjon og mulighet til å si sin mening før samtykke til helsehjelp gis. Barnet skal gis mulighet til å si sin mening fra det er i stand til å danne seg egne synspunkt på det samtykket dreier seg om, altså helsehjelpen, og senest fra barnet fyller 7 år. Det skal legges vekt på hva barnet mener ut fra alder og modenhet. Fra barnet er fylt 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet mener.

Retten til medbestemmelse innebærer at barnets syn på saken gradvis må få større betydning, og forutsetter at vedkommende gis reell innflytelse. I forarbeidene til pasient- og brukerrettighetsloven fremgår det at for pasienter mellom 12 og 16 år kan det derfor sies å foreligge en delt samtykkekompetanse. Ved uenighet er det likevel foreldrene/ andre med foreldreansvaret/ barnevernstjenesten som bestemmer.

Særlig om samvær med foreldre under opphold i helseinstitusjon

Barn og unge har som hovedregel rett til samvær med minst en av foreldrene under hele oppholdet i helseinstitusjon. Rett til samvær gjelder også for fosterforeldre eller andre som opptrer i foreldres sted. Barn og unges rett til samvær med foreldre i helseinstitusjon reguleres av pasient- og brukerrettighetsloven § 6-2 (lovdata.no). Med helseinstitusjon menes ikke bare sykehus, men også institusjoner innen psykisk helsevern og andre institusjoner der barn har midlertidig opphold.

Det er gitt en egen forskrift som gjelder for helseinstitusjoner som yter spesialisthelsetjenester etter spesialisthelsetjenesteloven, jf. forskrift om barns opphold i helseinstitusjon § 1 (lovdata.no).

Retten til å ha en av foreldrene hos seg gjelder ikke dersom dette er utilrådelig av hensyn til barnet. Dette må vurderes ut fra barnets sykdomstilstand og barnets beste. Det kan for eksempel i mishandlingstilfeller være aktuelt å nekte foreldre å være til stede under undersøkelse og behandling. Dersom en av eller begge foreldrene er årsaken til barnets sykdom eller sterkt påvirker barnets helse, vil helsepersonellet måtte vurdere om det er tilrådelig at barnet har foreldrene hos seg under oppholdet.

Videre fremgår det av bestemmelsen at retten til å ha en av foreldrene hos seg heller ikke gjelder dersom samværsretten er bortfalt etter reglene i barneloven eller barnevernsloven. Samværsretten etter pasient- og brukerrettighetsloven § 6-2 vil ikke strekke seg lenger enn den samværsrett som kan utøves utenfor helseinstitusjonen.

Dersom det er vedtatt omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 5-1 eller det er truffet akuttvedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-2, må den samværsordningen som nemnda har fastsatt, jf.barnevernsloven § 7-2 (lovdata.no) også gjelde under oppholdet på helseinstitusjon.

Særlig om barn som pårørende

Helsepersonelloven §§ 10 a (lovdata.no) og 10 b (lovdata.no) regulerer helsepersonells plikt til å bidra til å ivareta mindreårige barn som pårørende og etterlatte. Bestemmelsene må ses i sammenheng med  spesialisthelsetjenesteloven § 3-7 a (lovdata.no) som pålegger helseinstitusjoner i nødvendig utstrekning å ha barneansvarlig personell med ansvar for å fremme og koordinere oppfølgningen av barn som pårørende eller etterlatte.

Helsepersonell skal bidra til å dekke det behovet for informasjon og nødvendig oppfølging som mindreårige barn kan ha som følge av at barnets forelder eller søsken er pasient med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade. Helsepersonell skal også bidra til å ivareta det behovet for informasjon og nødvendig oppfølging som mindreårige barn kan ha som følge av at en forelder eller et søsken dør. Formålet med bestemmelsene er å sikre at barna blir fanget opp tidlig, og at det blir satt i gang prosesser som setter barn og foreldre i bedre stand til å mestre situasjonen når en forelder eller et søsken blir alvorlig syk eller dør. Videre er formålet å forebygge problemer hos barn og foreldre. Tiltak for å mestre situasjonen og forebygge problemer kan for eksempel være å tilby foreldreveiledning som ledd i behandlingen. Se mer informasjon i pårørendeveilederen kapittel 5 og i rundskriv til helsepersonelloven §§10 a og 10 b.

Rett til å klage

Dersom det vurderes at barnet/ungdommen ikke har fått oppfylt sine rettigheter, herunder rett til nødvendig helse- og omsorgstjenester etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2 (lovdata.no), kan det klages til statsforvalteren i henhold til pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7 (lovdata.no). Det skal gis informasjon om klageretten. Informasjon om klageordninger på Helsenorge–rett til å klage (helsenorge.no)