Kommunale helse- og omsorgstjenester

Utvalget

Fra 2019 til og med 2023 ble 21 874 personer identifisert med utviklingshemming i KPR HOM og 26 033 i KPR KUHR. Det utgjorde 31 672 unike individer hvor 30 786 av dem mottok kommunale helse- og omsorgstjenester i 2023 (Figur 1).

Alder og kjønn

Gjennomsnittlig alder (SD) for utvalget var 41 år (17), hvor en av tre personer var mellom 18 og 30 år (Figur 2). Lavest var gjennomsnittsalderen i Oslo på 38 år og høyest i Innlandet på 44 år. Andel menn var høyere totalt (54 prosent) og i alle aldersgrupper bortsett fra for de over 70 år.

Andel personer med utviklingshemming som mottar helse- og omsorgstjenester

Det bodde flest personer med utviklingshemming som mottok tjenester i Vest-Viken (2 862 personer) og færrest i Finnmark (451 personer). På landsbasis var andelen 0,73 prosent, med lavest andel i Oslo (0,5 prosent og høyeste andel i Helgeland (0,9 prosent) som vist i tabell 2.

Forskning har vist at forekomsten av utviklingshemming ligger rundt 1 % i befolkningen, med variasjoner ut fra diagnostiske kriterier, registreringspraksis og sosioøkonomiske forhold (6). I Norge er det tidligere vist variasjoner mellom ulike fylker og kommuner. Dette kan skyldes demografiske forskjeller, tilgang på diagnostiske tjenester, historisk bosettingsmønster for personer med utviklingshemming samt ulik praksis for rapportering og registrering (2).

I denne rapporten er andelen på landsbasis 0,7. Det er betydelig høyere enn i en tidligere rapport fra Helsedirektoratet der andelen var rundt 0,4 prosent av befolkningen (7). Årsaken er trolig at man i denne rapporten definerer utvalget over flere år samt fra både KPR HOM og KPR KUHR. Det høye antallet som kun mottok tjenester i KPR KUHR (figur 1) viser at en betydelig andel voksne med utviklingshemming kun mottar lege og/eller fysioterapitjenester og ikke mottar noen øvrige kommunale helse- og omsorgstjenester (n=5 790).

Andelen i Oslo ligger noe under landsgjennomsnittet. At urbane områder som Oslo ligger lavere enn flere distriktsområder kan trolig forklares med forskjeller i diagnostikk, tjenestetilbud, og befolkningssammensetning (8). Større byer tiltrekker seg i større grad unge, høyt utdannede voksne, mens enkelte grupper med utviklingshemming kan forbli i mindre sentrale strøk der de har familie og etablert nettverk.

Rapporten for barn og unge viste derimot at andel med utviklingshemming for de under 18 år var høyest i Oslo (4). Dette er et interessant funn, som må undersøkes nærmere.

Bistandsbehov

Omtrent halvparten av personer med utviklingshemming var kategorisert med omfattende bistandsbehov, og andelen økte fra 44 prosent i aldersgruppen 18-24 år til 66 prosent hos de som var 70 år og eldre (Figur 3).

Bruk av kommunale helse- og omsorgstjenester

Av totalt 30 786 personene med utviklingshemming mottok 24 046 kommunale tjenester i 2023, med gjennomsnittlig 3 tjenester hver. Praktisk bistand (17 060) og helsetjenester i hjemmet (14 447) var de vanligste tjenestene etterfulgt av støttekontakt (9 459) og dagaktivitetstilbud (7 761) (Figur 4). I alt 736 personer hadde BPA og drøye 10 000 leide bolig som kommunen disponerer for helse- og omsorgsformål. Ser man nærmere på praktisk bistand og heletjenester i hjemmet var andelen som hadde begge de to tjenestene på 36 prosent.

Andelen med praktisk bistand er forholdsmessig lav da man antar at personer med utviklingshemming har behov for hjelp i hverdagen, samtidig er andelen høyere enn vist i den forrige rapporten fra Helsedirektoratet (7). For støttekontakt og dagaktivitetstilbud publiseres det jevnlig nasjonale kvalitetsindikatorer. De viser høyere mottakerandel sammenliknet med denne rapporten, som trolig skyldes at utvalget i kvalitetsindikatorene har vært begrenset til de som mottar kommunale helse- og omsorgstjenester, det vil si at personer som kun er registrert i KPR KUHR ikke er inkludert. Nasjonalt kompetansemiljø for utviklingshemming (NAKU) er tydelig på at andelen med dagaktivitetstilbud er for lav og at det bør være et satsningsområde i fremtiden.

I tillegg til dagaktivitetstilbud er det mange personer med utviklingshemming som har varig tilrettelagt arbeid (VTA) gjennom NAV (9). Forekomst varierer mellom studier fra, 34,5 prosent (10) og 21,7 prosent (11).

Andelen med lokaliseringsteknologi i rapporten er svært lav og tilsvarer om lag 100 personer. Dette bekrefter tidligere antagelser om at lokaliseringsteknologi til denne gruppen er lite utbredt.

Variasjon etter alder

Figur 5 viser andel med tjenester for ulike aldersgrupper. Andel personer med praktisk bistand, helsetjenester i hjemmet og bolig økte med økende alder mens andel med avlastning, omsorgsstønad og BPA falt med økende alder. For støttekontakt og dagaktivitetstilbud var andelen stabil før den falt noe etter fylte 60 år (Figur 5).

Endringer i tjenester med alder samsvarer med brukere generelt. Andelen med bolig tilrettelagt for helse og omsorgsformål økte med alder, hvor tilnærmet 50 prosent i de eldste aldersgruppene var registrert med en bolig. Tidligere studier har vist at rundt 20 prosent av personer med utviklingshemming eier egen bolig (10). Det betyr at de resterende 30 prosentene leier privat, får bolig gjennom NAV eller bor hos foreldrene sine eller andre.

At dagaktivitetstilbud gikk noe ned i den eldste aldersgruppen skyldes trolig at man i noen kommuner mister tilbudet ved fylte 67 år.

Variasjon etter helsefellesskap

Variasjon mellom helsefellesskap vises i figur 6. Det var stor variasjon for helsetjenester i hjemmet med 60 prosent i Helgeland og 27 prosent i Ahus og kommunene. For dagaktivitetstilbud varierte det med 38 prosent i Sogn og Fjordane og 4 prosent Finnmark. Variasjonen var minst for BPA som lå rundt 2 prosent.

Forskjellene mellom de ulike helsefelleskapene kan skyldes ulik rapportering. For eksempel er det saksbehandler som definerer om en tjeneste faller inn under praktisk bistand eller helsetjenester i hjemmet. Variasjon i dagaktivitetstilbud kan trolig relateres til at det er vanskelig å opprette og vedlikeholde dagaktivitetstilbud noe steder i landet. Som det kommer frem av tabell 2 er det en del helsefellesskap med under 1000 personer med utviklingshemming som mottar tjenester. Fra Grønt hefte 2023, vet vi at det er 38 kommuner som har under 6 personer som mottar kommunale helse- og omsorgstjenester og 41 kommuner som har under 10 personer (12). Dette kan medføre at utbyggingsgraden av dagtilbud er ulik i kommunene. Fra rapporten ser vi også at støttekontakt er et vanlig tilbud for personer med utviklingshemming. Fordi støttekontakt er utbredt, kan dette for noen fungere som et alternativ til dagaktivitetstilbud.

Variasjon etter kommunestørrelse

Som vist i figur 7, var det lite variasjon i andel med tjenester etter kommunestørrelse for de fleste tjenestetypene. Det var derimot forskjell mellom små og mellomstore kommuner i andelen med dagaktivitetstilbud på henholdsvis 19 og 27 prosent.

Antall timer med kommunale tjenester

I dette avsnittet viser vi median antall timer per uke for et utvalg kommunale tjenester til personer med utviklingshemming. Det er naturlig at det er stor variasjon mellom ulike type tjenester da de har ulike formål. Median antall timer per uke var høyest for BPA med 60 timer, etterfulgt av dagaktivitetstilbud og praktisk bistand på henholdsvis 24 og 20 timer. Antall timer varierte også mellom aldersgruppene (vedlegg 1, figur 1). For praktisk bistand, dagaktivitetstilbud og BPA gikk antall timer ned med økende alder, mens det gikk opp for helsetjenester i hjemmet.

Variasjon i timer etter helseregioner

Figur 8 viser variasjon mellom regionene. Dagaktivitetstilbud varierte fra 18 timer i region Nord til 24 timer i de andre regionene. Personer i region Sør-Vest mottok flest timer praktisk bistand (22 timer) og omsorgsstønad (12 timer), mens antall timer BPA var høyest i region Vest (81 timer). For støttekontakt var det lite forskjell mellom helseregionene. I region Nord mottok personer med utviklingshemming 24 timer per uke med avlastning sammenliknet med 13,5 timer i region Vest. For å se variasjon mellom helsefellesskapene, se vedlegg 1, figur 2.

At det er store geografiske forskjeller i tildeling av helse- og omsorgstjenester, er et kjent fenomen. Slike variasjoner kan ha flere forklaringer: organisatoriske forskjeller mellom kommuner og regioner, ulik prioritering av tjenestetyper, og variasjoner i tilgjengelig kompetanse og ressurser.

Disse tallene viser at BPA kan gi svært omfattende hjelp, mens tjenester som dagaktivitet og praktisk bistand også utgjør en betydelig tidsressurs for mange. For BPA er det ganske store forskjeller i median antall timer. Variasjonen her kan være tilfeldig, da det er forholdvis få personer som har tjenestene organisert som BPA. For de andre tjenestetypene er det mindre variasjon. Personer med utviklingshemming har store behov for sammensatte helse- og omsorgstjenester, og mottar dermed et betydelig høyere antall timer kommunale helse- og omsorgstjenester enn andre grupper (13). 

Variasjon i timer etter bistandsbehov

Figur 9 viser median antall timer per uke etter bistandsbehov samt for personer som scoret 3, 4 eller 5 på funksjonen styre egen atferd. Personer med omfattende bistandsbehov eller 3, 4 eller 5 på funksjonen styre egen atferd hadde gjennomsnittlig flere timer per uke med praktisk bistand, helsetjenester i hjemmet, omsorgsstønad, avlastning og BPA sammenliknet med personer med mindre bistandsbehov. Derimot var det lite variasjon i antall timer for støttekontakt og dagaktivitetstilbud.

Variasjon etter kommunestørrelse

Median antall timer for kommunale tjenester etter kommunestørrelse vises i figur 10. Her var det størst variasjon innen helsetjenester i hjemmet, praktisk bistand og BPA. De største kommunene hadde lavest median antall timer med helsetjenester i hjemmet og høyest med praktisk bistand, mens median antall timer for BPA var høyest i de mellomstore kommunene. For støttekontakt og avlastning hadde derimot små kommuner noe høyere median antall timer enn de større kommunene.

Variasjonen i antall timer med tjenester etter kommunestørrelse kan tyde på at kommunestørrelse påvirker tilbudet av tjenester. Det er derimot viktig å se dette i sammenheng med bistandsbehov, sammensetningen av tjenestene totalt til samme person og bruk av både andre kommunale tjenester (fastlege, legevakt og fysioterapi) og spesialisthelsetjenester.

Kommunale helse- og omsorgstjenester blant habiliteringspasienter

Av figur 11 og 12 kan man se at andel personer som mottok praktisk bistand og helsetjenester i hjemmet var høyere blant personer som mottok habilitering i spesialisthelsetjenesten i 2023.

Figur 13 viser median antall timer med kommunale helse- og omsorgstjenester for alle personer med utviklingshemming og for personer med utviklingshemming som mottok habiliteringstjenester i spesialisthelsetjenesten i løpet av 2023. De som mottok habiliteringstjenester hadde gjennomgående flere timer med kommunale helse- og omsorgstjenester med størst relativ forskjell for praktisk bistand.

Habiliteringstjenester for voksne i spesialisthelsetjenesten er rettet mot pasienter med medfødte eller tidlig ervervede funksjonsnedsettelser av komplisert eller sammensatt karakter (14). Pasientene kan ha flere diagnoser og funksjonsnedsettelser. Det innebærer at de som mottar bistand fra habiliteringstjenesten, ofte er pasienter som har et mer komplekst og vedvarende støttebehov enn de som ikke får slik oppfølging.

Koordinator og individuell plan

Av de som mottok kommunale tjenester i 2023, hadde 40 prosent koordinator og 23 prosent individuell plan som vist i figur 14. For både koordinator og individuell plan var andelen størst i de yngste aldersgruppene og falt med økende alder. Andelen med koordinator var størst i Sør-Rogaland med 51 prosent. Vestfold hadde laveste andel for både koordinator og individuell plan på henholdsvis 22 prosent og 7 prosent. Sogn og Fjordane var blant helsefelleskapene med høyeste andel for både koordinator (48 prosent) og individuell plan (27 prosent).

Individuell plan og koordinator er sentrale virkemidler for å sikre helhetlige, forutsigbare og koordinerte tjenester til personer med utviklingshemming og andre med langvarige og sammensatte behov. Funnene tyder på at det fortsatt er et potensial for å øke bruken av individuell plan, som er et verktøy, i form av planleggingsdokument, og en strukturert samarbeidsprosess i koordinering og målretting av tjenestetilbudet. Tilgangen på koordinator kan sikre bedre oversikt og oppfølging i hverdagen. For både individuell plan og koordinator har Helsedirektoratet erfart underregistrering som vil kunne påvirke andelen som blir registrert.

Fastlege, legevakt og fysioterapi

I alt 29 570 personer med utviklingshemming var i kontakt med offentlig fastlege, legevakt, privat fysioterapi, ridefysioterapi og/eller logoped i løpet av 2023 (Tabell 3). På grunn av lave tall for ridefysioterapi og logoped vil ikke disse bli beskrevet nærmere. 

Nittitre prosent av personer med utviklingshemming hadde minst en kontakt med fastlegen, og 83 prosent var registrert med minst en konsultasjon i løpet av 2023. Rundt 25 prosent hadde minst en legemiddelgjennomgang, 19 prosent hadde minst en konsultasjon som inkluderte samarbeid med spesialisthelsetjenesten og 15 prosent var på årskontroll hos fastlegen.

Mange personer med utviklingshemming har store og kroniske helseutfordringer og komplekse behov. I befolkningen generelt har rundt 75 prosent minst en kontakt med fastlegen i løpet av året (15), som betyr at betydelig flere med utviklingshemming er i kontakt med fastlegen.

I Normaltariffen har fastleger en takst for årlig undersøkelse (takst 660) av blant annet personer med utviklingshemming (16). Undersøkelsen skal omfatte forhold av sosial, kognitiv og sansemessig karakter. Å legge til rette for en årlig helsekontroll er et sentralt tiltak i nasjonal veileder om gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming og studier har vist stor effekt av disse årskontrollene (14,17). I 2015 var andelen 10 prosent (7), som betyr at det har vært en økning siden det, til 15 prosent i 2023.  

Fastlege

Andelen med minst én konsultasjon hos fastlegen var noe lavere blant den yngste og den eldste aldersgruppen, og høyest for aldersgruppen 50 til 59 år (Figur 15). Det var liten variasjon mellom helsefellesskapene, fra 79 prosent i Nordre Trøndelag til 86 prosent i Telemark. For mer om forskjellene mellom helsefellesskap, se vedlegg 1, figur 3.

Antall konsultasjoner

Gjennomsnittlig antall konsultasjoner for voksne med utviklingshemming var 4,3, og varierte fra 3,1 i den yngste aldergruppen til 4,7 i gruppen 50-59 år (Figur 16). Helgeland hadde lavest antall konsultasjoner med 3,3 mens Sogn og Fjordane hadde høyest med 5,1. Det ble også beregnet gjennomsnittlig antall konsultasjoner etter bistandsbehov, vist i vedlegg 1 figur 4. Her var antall konsultasjoner lavest for utviklingshemmede med omfattende bistandsbehov sammenliknet for de med middels eller noe bistandsbehov.

Mange med utviklingshemming trenger hjelp til å bestille time hos fastlegen, kommunisere plager og følge opp tiltak i etterkant. Dette vil trolig påvirke hvor ofte man kontakter fastlegen. Det kan også forklare hvorfor personer med omfattende bistandsbehov har færre konsultasjoner hos fastlegen enn de med noe/moderat bistandsbehov, som man også  fant rapporten om legetjenester blant beboere i omsorgsbolig (18). Noe av variasjonen kan også skyldes at personer med omfattende bistandsbehov mottar flere kommunale tjenester, f. eks helsetjenester i hjemmet. Den geografiske variasjonen i organisering av fastlegeordningen kan trolig påvirke i hvor stor grad man benytter seg av fastlegen. I omsorgsboliger, som mange med utviklingshemming bor i, finnes det ulike organisering. Flere omsorgsboliger knytter til seg en eller flere fastleger som gir legetjenester til alle beboere. Dette for å skape en nærere relasjon, bedre samhandling, men også gjøre det enklere å bruke fastlegen.

Type konsultasjoner

Ved rundt 80 prosent av konsultasjonene var pasienten til stedet på fastlegekontoret, fysisk konsultasjon, med lite variasjon mellom aldersgruppene (Figur 17). Digitale konsultasjoner varierte fra 20 prosent blant de yngste til 8 prosent blant de som var 70 år og eldre, mens andel konsultasjoner hjemme økte med økende alder. Mellom helsefellesskapene varierte andel fysiske konsultasjoner fra 75 prosent i Oslo til 87 prosent i Helse Fonna. Digitale konsultasjoner varierte fra 11 prosent i Helse Fonna til 23 prosent i Oslo, mens andelen konsultasjoner hjemme var lavest i Sør-Rogaland (1,6 prosent) og høyest i Finnmark (10 prosent).

Digital kompetanse hos både fastlege og pasient vil påvirke i hvor stor grad man benytter seg av digitale konsultasjoner. Dette kan variere etter alder og grad av utviklingshemming. At hjemmekonsultasjon er mest vanlig blant de eldste kan trolig skyldes at eldre er mindre mobile og har mer alvorlig sykdom som gjør det vanskelig å reise til fastlegen. Som nevnt over kan det også være flere hjemmekonsultasjoner i omsorgsboliger som har en fastlege tilknyttet boligen.

Legevakt

I løpet av 2023 var 10 080 personer med utviklingshemming i kontakt med legevakten, som utgjorde 33 prosent. Andel personer med minst en konsultasjon ved legevakten varierte fra 24 prosent i den yngste alderskategorien til 32 prosent hos de eldste (Figur 15). Mellom helsefelleskapene varierte det fra 22 prosent i Oslo til 39 prosent i Finnmark. Gjennomsnittlig antall konsultasjoner var 0,6 med lite variasjon mellom aldersgrupper, bistandsnivå og helsefellesskap (Vedlegg 1, figur 5). Fysiske konsultasjoner på legevakten var mest vanlig og lå på rundt 70 prosent mens 25 prosent var hjemmekonsultasjon hos pasienten og 5 prosent digital konsultasjon. Andel fysiske konsultasjoner var høyest for de under 40 år og lavest for de over 60 år (Figur 18). Tilsvarende var andel konsultasjoner hjemme høyest for de over 60 år, og lavest for de under 40 år mens andelen digitale konsultasjoner var forholdsvis stabil. Figuren viser at det var en del variasjon mellom helsefellesskapene. Fra 82 prosent fysiske konsultasjoner i Helse Fonna til 33 prosent i Finnmark. Motsatt hadde Helse Fonna lavest andel digitale konsultasjoner (2 prosent) mens Finnmark hadde høyest andel konsultasjoner hjemme (61 prosent).

Finnmark skiller seg ut med betydelig høyere andel som konsulterte legevakten, flere gjennomsnittlig antall konsultasjoner og høyere andel med konsultasjoner hjemme. Dette kan trolig relateres til organiseringen av allmennlegetjenesten. I en rapport fra SSB viser de til at det er fastlegene som bidrar med vakter hele døgnet på legevakten i Sør-Varanger, og at daglegevakten foregår på legekontoret (19).

Fysioterapi

I løpet av 2023 hadde 3 777 personer med utviklingshemming minst en kontakt med privat fysioterapeut med driftsavtale, som utgjorde i overkant av 12 prosent. Andelen med minst en konsultasjon var lavest blant den yngste og den eldste aldersgruppen (Figur 15). Fordelt på helsefelleskapene var andelen lavest i Oslo med kun 9 prosent og høyest i Helgeland med 21 prosent. Gjennomsnittlig antall konsultasjoner var også lavest for den yngste og eldste aldersgruppen med 2,3 (Figur 19). Helgeland lå høyest med 5,3 konsultasjoner, og lavest med rundt 2 konsultasjoner var flere helsefellesskap (Søndre Trøndelag, Nordre Trøndelag, Bergensområdet, Oslo og Ahus og kommunene). 

Personer med omfattende bistandsbehov hadde betydelig flere konsultasjoner hos fysioterapeuten enn de med noe/moderat bistandsnivå, 28 versus 21/22 (tall basert på kun de som har beregnet bistandsbehov) (Se vedlegg 1, figur 5).

Variasjonen i andel som mottok fysioterapitjenester og gjennomsnittlig antall konsultasjoner mellom helsefellesskapene vil trolig påvirkes av hvordan tjenesten er organisert. Fysioterapi er en tjeneste som inngår i helsetjenester i hjemmet som ytes av kommunalt ansatte fysioterapeuter. Den andelen klarer vi ikke å synliggjøre i rapporten. Fordelingen mellom kommunalt ansatte og private fysioterapeuter med driftsavtale vil kunne påvirke andelen som oppsøker privat fysioterapeut. Andre faktorer kan være venteliste og tilgang til privat fysioterapi med kun egenbetaling.

Type konsultasjon etter alder og helsefelleskap

Av i alt 85 033 konsultasjoner var 70 prosent på arbeidsstedet til fysioterapeuten, 18 prosent hjemme hos pasienten og 12 prosent gruppebehandling hos fysioterapeuten. Nesten ingen konsultasjoner var digitale og vises derfor ikke i figurene. Andel fysiske konsultasjoner var lavest blant de yngste og de eldste, mens andel gruppebehandlinger økte med økende alder og andel konsultasjoner hjemme minsket med økende alder (Figur 20).

Andel fysiske konsultasjoner var høyest i Bergensområdet med 86 prosent og lavest i Vestfold med 53 prosent. For hjemmebehandling varierte det fra rundt 5 prosent i Sør-Rogaland, Bergensområdet og Nordre Trøndelag til 43 prosent i Vestfold og 45 prosent i Finnmark. I Finnmark var i underkant av 1 prosent av konsultasjonene i gruppe, høyest lå Søndre Trøndelag på 26 prosent.

Organisering av driftsavtalene med fysioterapeutene i kommunen vil trolig også kunne påvirke hva slags type tjeneste man gir. I driftsavtaler med kommunen kan man pålegge fysioterapeuten å yte tjenester hjemme hos pasientene og eventuelt andre tilpassede avtaler. Her vil trolig geografiske forhold også påvirke hvordan tjenesten er organisert.

Årsaker til kontakt med fastlege, legevakt eller fysioterapeut

Tabell 4 viser oversikt over hoveddiagnoser registrert ved konsultasjoner hos fastlege, legevakt og fysioterapeut. Psykiske plager var den vanligste hoveddiagnosen hos fastlegen, også dersom man ser bort i fra psykisk utviklingshemming (P85). Psykisk utviklingshemming var registrert som hoveddiagnose ved 9 prosent av alle konsultasjoner hos fastlegen, 1,6 prosent på legevakten og 11 prosent hos fysioterapeuten, mens andelen med Downs syndrom var på henholdsvis 5 prosent, 0,4 prosent og 10 prosent. Hos fastlegen fulgte allmenne og uspesifiserte symptomer (16 prosent), muskelskjelettplager (10 prosent) og endokrine, metabolske og ernæringsmessig problemer (9 prosent). På legevakten var også psykiske plager (18 prosent) og allmenne og uspesifiserte symptomer (17 prosent) de mest vanlige diagnosene. En av tre konsultasjoner hos fysioterapeuten skyldtes muskelskjelettplager etterfulgt av sykdommer i nervesystemet (28 prosent) og psykiske plager (17 prosent).

Disse funnene må forstås i lys av helsetjenestens ulike roller og de komplekse behovene til personer med utviklingshemming. Fastlegen er et sentralt bindeledd i den helhetlige oppfølgingen, og den høye andelen konsultasjoner ved psykiske plager, og allmenne og uspesifiserte symptomer og plager, samt andelene relatert til utviklingshemming, speiler at fastlegen ofte ivaretar kontinuerlig oppfølging av en bredde av helseutfordringer. Her handler det ikke om "behandling" av selve grunntilstanden (utviklingshemming), men om håndtering av et sammensatt spekter av helseplager som kan oppstå på grunn av eller uavhengig av disse tilstandene. Fastlegen spiller en nøkkelrolle i kartlegging, forebygging og henvisning videre, og spiller en betydelig rolle i å avlaste andre deler av helsetjenesten.

Legevaktens profil, med høyere andeler luftveis- og fordøyelsesplager, vitner om at denne tjenesten håndterer mer akutte, tidsavgrensede symptomer. Personer med utviklingshemming kan i noen tilfeller ha utfordringer med å uttrykke akutte plager tidlig, noe som kan føre til at problemene oppdages sent og dermed fører til legevaktbesøk, spesielt ved mer alvorlige eller akutte symptomer.

Fysioterapitjenesten skiller seg ut med høye andeler diagnoser knyttet til nervesystemet og muskel- og skjelettlidelser. Dette understreker fysioterapiens rolle i rehabilitering, forebygging av funksjonsfall og støtte til daglig mestring, spesielt for personer med funksjonsutfordringer.

Psykiske lidelser hos fastlege

Tabell 5 viser en oversikt over andelen som fikk psykisk diagnose hos fastlegen i løpet av 2023, både for personer med utviklingshemming og resten av befolkningen. Psykisk utviklingshemming (P85) er ikke tatt med i oversikten. Spesielt andel psykiske lidelser som inkluderer autisme, ADHD og schizofreni var høyere blant personer med utviklingshemming enn for befolkningen generelt. Angstrelaterte plager (P01/P74) var også noe høyere blant personer med utviklingshemming mens psykisk ubalanse var noe lavere.

At personer med utviklingshemming i større grad registreres med visse psykiske lidelser, særlig de med nevroutviklingsrelaterte diagnoser som autisme, ADHD og schizofreni, støttes av tidligere forskning (20). Personer med utviklingshemming har høyere risiko for psykisk uhelse og sammensatte, ofte underdiagnostiserte eller kompliserte symptombilder. Det er også kjent at kommunikasjonsvansker og mangelfull tilrettelegging kan gjøre det vanskelig å oppdage og behandle psykiske lidelser, noe som kan føre til en høyere forekomst av alvorlige diagnoser i denne gruppen. At angstlidelser, depresjonsfølelse og rusmisbruk er mer utbredt blant personer med utviklingshemming enn i befolkningen generelt, kan også henge sammen med økt sårbarhet, diskriminering, isolasjon og utfordringer i hverdagslivet.