§ 51 ble innført ved helsepersonelloven av 1999-07-02-64 og er en videreføring av blant annet tidligere tannlegelov av 13. juni 1980 § 13 (18). Tannlegeloven § 13 ga Sosialdepartementet myndighet til å fastsette nærmere vilkår for spesialistgodkjenning av tannleger. Bestemmelsen svarte helt til legeloven av 13. juni 1999 § 14, som altså ble videreført i helsepersonelloven fra 2. juni 1999. Før innføringen av tannlegeloven av 1980, gjaldt spesialistbestemmelser fastsatt av Den norske tannlegeforening. Godkjenning som spesialist ble den gang gitt av hovedstyret i Tannlegeforeningen.
Universitets- og høyskoleloven gjelder for universiteter og høyskoler som er akkreditert etter lovens kap. 2, jf. § 1-2.
Utdanningsvirksomheter for spesialistutdanningen kan godkjennes etter helsepersonelloven § 51. Det er i dag ingen formell godkjenningsordning etter helsepersonelloven § 51 for virksomheter som utdanner tannlegespesialister. Spesialisthelsetjenesteloven § 3-5 pålegger helseinstitusjoner å delta i undervisning og opplæring av helsepersonell, herunder blant annet tannlegespesialister (19). Bestemmelsen skal sikre utdanning av personell tilknyttet profesjoner som er avhengig av å få deler av sin opplæring ved institusjoner i spesialisthelsetjenesten. For tannleger er dette aktuelt for utdanning av spesialister i oral kirurgi og oralmedisin.
Helseforetaksloven fastslår i §§ 1 og 2 at det skal legges til rette for og gjennomføres undervisning som står i naturlig sammenheng med spesialisthelsetjenester som ytes ved foretakene (20).
Tannhelsetjenesteloven § 6-1 slår fast at enhver fylkeskommune plikter å medvirke til undervisning og praktisk opplæring av tannhelsepersonell, herunder videre- og etterutdanning (12). Fylkeskommunen skal sørge for at ansatt tannhelsepersonell får nødvendig videre- og etterutdanning. Av forarbeidene, Ot. Prp. Nr. 49 (1982-83) framgår at fylkeskommunen også bør legge forholdene til rette for at tannhelsepersonell i privat virksomhet får anledning til undervisning med videre.