Tilsyn
Flere offentlige myndigheter har ansvar for tilsyn med regelverk som er relevant for genetiske undersøkelser utenfor helsetjenesten. Innføring av et forbud mot testing av barn utenfor helsetjenesten påvirker ikke denne ansvarsfordelingen. Eksistensen av et forbud kan imidlertid påvirke disse myndighetenes oppfølging av virksomhetene, for eksempel vil Forbrukertilsynet kunne vise til forbudet og eventuelt stanse markedsføring rettet mot norske forbrukere av selvtester beregnet på barn.
Statens helsetilsyn har tilsynsansvar med helse- og omsorgstjenester som tilbys eller ytes i riket. Helsetilsynet fører også tilsyn med virksomheter som tilbyr helsetjenester som er omfattet av bioteknologiloven. Selv om bioteknologilovens virkeområde utvides til også å omfatte genetiske undersøkelser utenfor helsetjenesten, vil virksomheter som tilbyr slik testing bare komme inn under Helsetilsynets tilsynsansvar dersom de yter helsetjenester i riket. Hvis testene som tilbys ikke involverer helsepersonell og ikke gir svar med diagnostisk eller prediktiv betydning vil det særlig være tilsyn etter markedsføringsloven (Forbrukertilsynet) eller personopplysningsregelverket (Datatilsynet) som eventuelt gir grunnlag for offentligrettslige sanksjoner mot virksomheten.
Straff – bioteknologiloven § 7-5
Sanksjonen for overtredelse av bioteknologilovens bestemmelser er straff, jf. § 7-5. Dersom det innføres et forbud mot testing av barn utenfor helsetjenesten vil norske virksomheter utenfor helsetjenesten som tilbyr genetiske undersøkelser av barn kunne straffes med bøter eller fengsel inntil tre måneder. Lovbrudd må politianmeldes og følges opp av politiet.
Privatpersoner er unntatt fra straffansvar dersom de "søker eller benytter tilbud som er i strid med loven" jf. bioteknologiloven § 7-5 andre ledd bokstav a. Dersom det vedtas et forbud mot genetisk undersøkelse av barn utenfor helsetjenesten er det spørsmål om personer som bestiller tester av barn kan straffes. I utgangspunktet vil forbudet ramme prøvetaking og innsending av DNA-prøve til analyse, og det vil gjelde enten selve tilbudet gis av virksomheter etablert i Norge eller i utlandet, for eksempel der forbrukeren kjøper selvtesten på nett og undersøkelsen av det biologiske materialet foretas i utlandet. Slik vi tolker bestemmelsen og forarbeidene, vil imidlertid privatpersoner som sørger for at det blir gjort genetiske undersøkelser i strid med loven være unntatt fra straffansvar.
Det må vurderes om et forbud mot genetiske undersøkelser av barn utenfor helsetjenesten bør være straffsanksjonert også for privatpersoner. Hensynet til en effektiv beskyttelse av barns personvern kan tilsi at overtredelse medfører straffansvar også for privatpersoner. På den annen side kan det reises spørsmål om hvorfor privatpersoner skal straffes for brudd på akkurat denne bestemmelsen og ikke andre. Frykt for straff kan medføre at foreldre ikke tør å kontakte helsetjenesten, og helsepersonell som blir kjent med at foreldre har brutt bestemmelsen vil komme i et dilemma. Det vil antakelig også være vanskelig for politiet å håndheve et slikt forbud, blant annet på grunn av at det vil være utenlandske virksomheter som selger slike tjenester over nett.