Kapittel 7Drøftinger

Psykisk helsearbeid for barn og unge favner fra helsefremming og forebygging til oppfølging og behandling. For å sikre at flest mulig barn og unge får den støtten de trenger for å bli selvstendige og trygge mennesker, må kompetansen settes inn så nært barn og unge som mulig og de må sikres tilgang på den hjelpen de trenger når de trenger den. Et viktig perspektiv i styrkingen av det psykiske tjenestetilbudet til barn og unge i kommunene, er de samfunnsmessige besparelsene det medfører å komme tidlig inn med effektive og relativt lite ressurskrevende behandlingsmetoder. Ved å satse på tidlig innsats, vil man over tid forebygge utvikling av mer alvorlige vansker og utenforskap. 

«Hvis man hadde åpnet kranen på psykisk helse, hvor mye hadde man da ikke spart i andre enden? Det å sette inn stor innsats tidlig, kan spare skolefravær og uførhet. Tenk hva det koster at et menneske er ufør et helt liv… Man må bli bedre på å komme inn tidlig!» (Brukerorganisasjon).

Innsiktsarbeidet viser at det trengs ulike nivå av tiltak overfor barn og unge og at tilbudet på de ulike nivåene må sees i sammenheng og være del av en helhetlig tiltakskjede for barn og unges psykiske helse.

Modellen som foreslås under tar utgangspunkt i hovedforløpene i Sammen om mestring. Med utgangspunkt i funnene fra innsiktarbeidet er den videreutviklet og tilpasset til barn og unge. Modellen tydeliggjør at det er den samlede kompetansen og kapasiteten i alle ledd av tiltakskjeden, samt tjenestenes kjennskap om hverandres roller og ansvar, som avgjør om det enkelte barn eller ungdom får rett hjelp på rett nivå.

Innsikten viser at det er tydeligst avklaring av ansvar og roller når det gjelder helsefremming og forebygging (grønt nivå). Universelle arenaer som barnehage, skole og helsestasjon og skolehelsetjenesten skal drive forebygging og helsefremming, men har også en sentral rolle i å oppdage psykiske helseplager på et tidlig tidspunkt og iverksette tiltak. For å kunne ha dette ansvaret, er de avhengig av tett samarbeid med andre tjenester som PPT, barnevern og psykisk helsetjenester og at det bygges lag av tjenester rundt barn og unge. Innsiktsarbeidet viser hvordan mange kommuner nå jobber med tverrfaglige team og samhandlingsmodeller som BTI for å styrke tidlig og helhetlig innsats.

Innsikten viser at det eksisterer ulike definisjoner av begrepet lavterskel tilbud for barn og unge (gult nivå). Begrepet omfatter alt fra digitale lavterskeltjenester, lavterskel tilbud i helsestasjon og skolehelsetjenesten, helsestasjon for ungdom og andre mer målrettede psykisk helsetilbud som UngArena, Stangehjelpa eller Oslohjelpa. Variasjonen synliggjør et behov for en innholdsmessig avklaring av hva lavterskeltiltak og psykisk lavterskeltjenester faktisk er.

Både brukere, kommuner og BUPer etterspør tydeligere føringer for hva som er kommunens ansvar for oppfølging og behandling av psykiske helseplager (oransje nivå). Innsikten viser at det er stor variasjon både i om kommunene har et tilbud, hvilket tilbud de har og hvilken kompetanse tjenesten innehar. Samlet viser innsikten at det er behov for tydeligere føringer på hvilket ansvar kommunen har for behandling og oppfølging av barn og unge med psykiske helseplager, og hvilke tilbud innenfor psykisk helsehjelp som skal være tilgjengelig på kommunalt nivå. Samtidig ble det påpekt at det er store forskjeller mellom kommuner i størrelse og organisering. Det må være åpning for at behovet kan dekkes ved tjeneste på tvers av kommune og BUP, eller større enheter basert på interkommunalt samarbeid.

Innsikten viser at det er behov for ansvarsavklaring av hva som er kommunens ansvar og hva som er BUPs ansvar når det gjelder spesialisert utredning og behandling (rødt nivå) ved moderate til alvorlige plager. Mange kommuner og BUPer har jobbet med ansvarsavklaring og roller gjennom arbeid med samhandlingsforløp (Helse Fonna) eller Inntak ute (NicWaal). Særlig tilbakemeldes at skillet mellom milde-moderate og moderat-alvorlige er blitt tydeligere. Innsikten viser at en slik avklaring etterspørres i nasjonale føringer.

Når det gjelder barn og unge med alvorlige funksjonsnedsettelser og behov for langvarige og sammensatte tjeneste (mørkerødt nivå), er et gjennomgående funn at ansvarsdeling er uavklart og at det mangler tilbud til denne gruppen. Dette gjelder barn og unge som får oppfølging fra barnevernstjenesten eller som har uavklarte tilstander med langvarig funksjonsfall. Tjenestetilbud til barn og unge i denne gruppen er ressurskrevende og krever tett samarbeid mellom instanser og sektorer over tid. Stillasbyggerne og FACT ung team var gode eksempler som ble trukket frem som relevante tiltak for gruppa. Innsikten viser at det trengs både klarere føringer og mer ressurser for å gi denne gruppen et bedre tilbud.

Sist, men ikke minst, viser innsikten at det mangler koordinering av tilbudet på tvers og et sammenhengende løp for barn og unge mellom kommune og spesialisthelsetjeneste. I fravær av koordinering, må ungdom eller foreldre selv ta ansvar for å sikre helheten i tilbudet og overføre informasjon mellom tjenester. Det trengs en tydeliggjøring av hvem som har ansvar for å sikre helheten i tilbudet. For å sikre et helhetlig forløp, trengs også avklaring av de ulike tjenestenes ansvar og roller i forhold til de ulike tiltaksnivåene. Det trengs også at man jobber mer målrettet med å bygge samhandlingskultur og forståelse av hverandres roller og mandat.

En trappetrinnsmodell for tiltak forutsetter at det er tilstrekkelig kapasitet og kompetanse på alle tiltaksnivåer. For at lavterskel tjenester skal kunne ha en åpen dør og tilby tjenester uten ventetid, er de avhengig av å kunne henvise barnet eller ungdommen videre til andre tjenester ved behov. Trappetrinnsmodellen forutsetter også at det finnes tilstrekkelig kompetanse i kommunen til å kunne vurdere alvorlighet av psykiske helseplager og hva som er rett tilbud, eventuelt at disse vurderingene gjøres sammen med BUP, som beskrevet under kapitlet om samarbeid om henvisningsprosessen. På samme måte er også BUP-ene avhengig av at kommunene har et oppfølgings og behandlingstilbud for de med milde-moderate vansker, slik at BUP kan ta ansvar for de som trenger spesialisert utredning og behandling. I innsikten har man ikke sett på tall eller grunnlag for kapasitetsbehov på de ulike tiltaksnivåene. Dette er et spørsmål det vil jobbes videre med i arbeidet med veilederen.  

En trappetrinnsmodell forutsetter også at det er tett samarbeid og smidige overganger mellom de ulike tjenestene og nivåene, og at tjenestene har avklart roller og ansvar i samarbeidet slik at ansvaret er avklart på de ulike nivåene av tiltakskjeden. Et gjennomgående funn i innsikten er at det er behov for en tydeliggjøring av de ulike tjenestenes roller og arbeidsoppgaver for å sikre en helhetlig tenkning omkring psykisk helsearbeid for barn og unge.