Det er vanlig å skille mellom psykiske plager og psykiske lidelser. Folkehelseinstituttet (FHI) betegner psykiske plager som symptomer som kan gi store vansker, men ikke nødvendigvis i den grad og utstrekning at de kan karakteriseres med diagnose. Mange vil oppleve å ha betydelige psykiske plager i kortere eller lengre perioder, uten at dette kvalifiserer for en diagnostiserbar psykisk lidelse.
Betegnelsen psykiske lidelser benyttes når symptombelastningen er så stor og av en slik karakter at det kan stilles en diagnose som for eksempel depresjon, ADHD, schizofreni eller bipolar lidelse (fhi.no).
I tillegg brukes begreper som «sårbare barn og unge» eller «utsatte barn og unge». 0-24 samarbeidet definerer utsatte barn og unge som en brukergruppe som «har problemer på grunn av dårlig fysisk eller psykisk helse, lærevansker eller språkutfordringer. De kan være født inn i eller havne i vanskelige livssituasjoner på grunn av fattigdom, bosituasjon, helseproblemer, rus eller vold. I denne gruppen er også barn og unge som har opplevd belastninger som omsorgssvikt, vold og overgrep.
I veilederen Sammen om mestring i lokalt psykisk helse og rusarbeid (2015) benyttes begreper som milde, kortvarige, langvarige, alvorlige for å skille fra hverandre med hensyn til problemets art, alvorlighet og varighet. De samme begrepene er gjeldene i årsverks registreringen i psykisk helse og rus (Sintef IS-24/8) som har følgende beskrivelse:
Milde og kortvarige problemer betegnes som barn og unge med nedsatt funksjon på grunn av psykiske vansker og/eller rusproblemer, dvs. vansker på viktige livsområder som f.eks. på skolen eller sosialt.
Kortvarige alvorlige problemer/lidelser og langvarige mildere problemer/lidelser betegnes som barn og unge med diagnostiserbar psykisk lidelse og/eller rusproblematikk.
Alvorlige og langvarige problemer/lidelser betegnes som barn og unge med diagnostiserbar psykisk lidelse og/eller ruslidelser med betydelig nedsatt funksjon, det vil si alvorlige problemer som varer over tid.
Det er dokumentert fra flere hold at det er uklart hva som menes med milde og alvorlige psykiske helseproblemer, at begrepene brukes og forstås ulikt, og at det er behov for en tydeliggjøring av begrepene (ks.no).
Innsiktsarbeidet viser at det er stor variasjon i hvilke begreper som benyttes for å beskrive psykiske helseplager. Det er størst variasjon i hvilke begreper som brukes i helsefremmende og forebyggende tiltak, versus tiltak som skal gi oppfølging og behandling for psykiske helseplager. Inndelingen av begrepene etter ulike nivå av utfordringene kan være med på å tydeliggjøre ansvar og rolle på de ulike nivå og ut fra alvorlighetsgrad.
Begreper knyttet til helsefremmende arenaer
Barnehage og skole er en viktig arena for sosialt samspill, og for å sikre barn og unge gode oppvekstsvilkår og grunnlag for god fysisk og psykisk helse. I barnehage, skole og på de universelle arenaene benyttes begreper som psykososialt læringsmiljø, barn og unge med særlige utfordringer eller utsatte barn og unge for å beskrive de som er i risiko for å utvikle problemer som kan lede til mangelfull læring og utvikling.
I innsiktsarbeidet ble det poengtert at de som jobber i disse sektorene ikke bør bruke begreper som vurderer eller graderer alvorlighet av vansker. Eksempelvis poengteres at «det ikke er skolens ansvar å vurdere alvorlighetsgrad av et psykisk helseproblem». Det bekreftes i prosjektet «Skolen som arena for psykisk helse» (udir.no) hvor det var søkelys på å fremme psykisk helse og skape et godt psykososialt læringsmiljø.
«Utfordringen er å finne begreper som gir gode beskrivelser uten å være belastende, og som kan brukes både i skriftlig arbeid og i direkte dialog med barn, unge og foreldre» (Kommune).
Det etterspørres nøytrale begreper som beskriver situasjonen barnet eller ungdommen er i eller som fokuserer mer på mestring og fungering.
«Når man snakker om tematikken brukes psykisk helse eller mental helse. Når det er snakk om hvordan vi jobber, bruker man mer styrkebasert tilnærming, myndiggjøring, mestring, ressurstilnærming og livskvalitet» (Ungdomsorganisasjon).
I Stangehjelpa og UngArena er man også opptatt av å bruke et språk som ungdommer kjenner seg igjen i. Det presiseres at man forholder seg til alvorlighetsdimensjonen, i forhold til om det er behov for å henvise barnet eller ungdommen videre, men en bruker ikke diagnosebegreper eller begreper som kategoriserer vanskene.
«Vi bruker et folkelig språk. Er du redd eller stressa? Vi bruker ikke angst. Det er et språk de ikke kjenner seg igjen i» (Kommune).
Flere tok til orde for at det er behov for et bedre begrepsapparat som kommuniserer tydeligere med de som skal bruke tjenestene. Innsikten viste blant annet at fagfolks bruk av begreper kan være vanskelig for ungdom eller foresatte å forstå. Begrepene kan være med på å skape avstand mellom hjelperne og de som skal ta imot hjelp.
«Vi bruker mye tid på å forklare begreper for barn og unge, forklare dem forskjellen på det å være lei seg og å ha angst. Det er vanskelig for barn og unge å se forskjellen på milde og moderat eller alvorlige vansker. Hvis tjenesten er tydelig på hva tjenesten er og hvem de er til for så blir det lettere å ta imot hjelp» (Brukerorganisasjon).
Begrepsbruken gjør at det kan være vanskelig for brukerne å finne informasjon om hva som er rett hjelp for ulike psykiske helseplager. Det argumenteres for at det må være sammenheng mellom begrepene som brukes og tilbudet de skal få.
«Hvorfor kalle det noe annet enn det det er? Det er viktig å bruke begrepene rett for å sikre at brukeren får adekvat, hurtig og faglig godt tilbud i kommunen sin» (Brukerorganisasjon).
Begreper knyttet til mer alvorlige utfordringer
Prioriteringsveileder for psykisk helsevern for barn og unge (BUP) gir føringer for hvilke tilstander som skal betegnes som milde-moderate vs. moderat-alvorlige, og hvilke som gir rett til behandling i spesialisthelsetjenesten. BUP-ene som deltok i innsikten, bruker gjennomgående begrepsapparat fra prioriteringsveilederen.
«Milde, moderate og alvorlige er vårt språk. Det står i prioriteringsveilederen. Hvis vi (BUP) vurderer at det er milde vansker og at dette må kommunen gjøre, så tenker kommunen at det er greit» (BUP).
For noen av kommunene så fremstår begrepene fra prioriteringsveilederen som uklare. De begrunner dette med at det er uavklarte ansvarsforhold mellom tjenestene og nivåene i forhold til ansvar for psykisk helse. Det er også en utfordring at kommunene ikke har et lignende begrepsapparat knyttet til alvorlighet.
«Vi har ingen felles forståelse av disse begrepene. Vi trenger en tydelighet i forhold til begrepene og hva kommunen har ansvar for. Hvis man bruker tydeligere begreper, så vil det være enklere å bli tydelig på hvem som skal ha hjelp hvor» (kommune).
Andre kommuner eller bydeler beskriver at de bruker begrepsapparat fra prioriteringsveilederen for BUP når det er hensiktsmessig, særlig i direkte samarbeid med BUP. De skiller mellom milde, moderate og alvorlige vansker.
«Vi bruker samme begreper som BUP: milde, moderate og alvorlige. I den grad vi definerer vanskene. Nå som vi har psykologer i vår tjeneste så er de vant med denne vurderingen» (Kommune).
I de kommuner eller bydeler der det er jobbet mye med ansvarsdeling og roller, som i arbeidet med samhandlingsforløp i Helse Fonna, eller der det er innført felles inntaksmøter, beskrives begrepsapparatet som relativt integrert i tjenestene. Det samme gjelder lavterskeltilbudet i Tromsø som drives på tvers av kommunen og helseforetak.
«Bruker begrepene som er innført i samarbeid med BUP, særlig etter innføring av pakkeforløp»(Kommune).
En utfordring som ble beskrevet var at forskjellig begrepsapparat kunne være et hinder i samarbeidet mellom tjenestene. Det ble pekt på et behov for å utvikle et bedre begrepsapparat som beskriver situasjonen barnet eller ungdommen er i, eller som i større grad vektlegger funksjonsbeskrivelse.
«Tjenesten bruker mye tid på å oversette BUP sine begreper opp mot barnevern, skole og andre tjenester. Vi bruker mer normalbegreper enn diagnosebegreper, men samtidig tar man alltid utgangspunkt i diagnosene barnet har fått i BUP. Vi er opptatt av begreper som beskriver barnets fungering og hva som skal til for å øke barnets livskvalitet» (BUP).
Et felles begrepsapparat
Enkelte kommuner har jobbet mye med å utvikle et helhetlig begrepsapparat på tvers av tjenestene og sektorene. Flere kommuner nevner eksempler på at de benytter grønne-gule-røde tiltak eller begreper fra tilknytningsteori (COS). Disse begrepene brukes som et verktøy for å beskrive tiltak i kommunene og for å sikre lik forståelse og ansvarsdeling mellom ulike tjenester. Det argumenteres med at det er en styrke for det helhetlige arbeidet i kommunen at man bruker samme språk i barnehager, skoler og i tjenestene for barn og unge.
I denne figuren benyttes farger som vil gjøre det mer tydelig hvem som gjør hva på hvilket nivå og ut fra hvilken alvorlighetsgrad.
«Ved å benytte trekanten og fargekodene kan en få tydeliggjort det tverrsektorielle ansvar i psykisk helsearbeid for barn og unge» (Kommune).
Betydningen av felles språk og begreper kom fram i flere intervjuer.
«Viktig med klarhet i begreper. Vi har begynt med fargekoder i forhold til begrepene, grønt, gult og rødt. Hvem gjør hva på hvilket nivå?» (Kommune).
«I kommunale tjenester bruker man andre ord, som grønne, gule og røde. Grønne om å komme tidlig inn og om det universelle. Hvor mye intensitet trengs på tiltakene og hvor mye skal vi gå inn? Da snakker vi om på hvilket nivå vi er i og grad av tiltak, og kan bruke fargene grønt, gult og rødt). Når det gjelder symptomtrykk sier vi aldri at et barn er på rødt. Vi fokuserer mer på hva det krever av oss som kommune i oppfølging av tiltak» (Kommune).
Flere av intervjuene legger vekt på at veilederen bør foreslå et felles begrepsapparat for psykisk helsearbeid barn og unge som er felles på tvers av kommune og spesialisthelsetjeneste. Hvis man kunne skriftliggjort det i felles føringer, så ville man hatt et felles språk på tvers.
«Grunnholdning i samhandling er at kommune og BUP har et felles ansvar for barn og unge med psykiske helseplager. Det vi mangler kunnskap om er hvilke barn som skal ha hjelp hvor. Det trengs et felles begrepsapparat på tvers. Det finnes ingen veileder for dette. Hvordan skal vi sortere rett hjelp på rett sted til rett tid? Erfaringen er at man må oversette dette i hver enkelt sak og lage en forståelse av hvem som har ansvar for hva, men at det ikke er skriftliggjort i føringer. Det mangler tilsvarende beskrivelser som i Fonna prosjektet». (BUP).