Innbyggeres mulighet for å benytte velferdsteknologiske løsninger forutsetter ulik grad av digital helsekompetanse. Å ha helsekompetanse innebærer evne til å finne, forstå, vurdere og anvende helseinformasjon for å kunne treffe kunnskapsbaserte beslutninger relatert til egen helse.[76] Det er utfordrende for mennesker med lav digital kompetanse å ta i bruk velferdsteknologi. Muligheten til å bygge digital helsekompetanse i fysiske møter mellom helsepersonell og pasienter er begrenset under situasjoner som en pandemi.
En spørreundersøkelse utført i 2021 av Kompetanse Norge (nå en del av Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse), viste at personer som er 60 år og mer har lavere bruk av digitale verktøy og svakere digitale ferdigheter enn øvrig befolkning. Omtrent 480 000 personer fra 60 år og oppover er ikke-digitale. Blant de som er 80 år og eldre er det 30 prosent som ikke bruker digitale verktøy. De fant at både bruk og ferdigheter sank med økende alder blant seniorer over 60 år.[77]
Nasjonalt senter for aldring og helse utførte, på oppdrag for Helsedirektoratet, en undersøkelse under pandemien om sosial isolasjon blant personer over 70 år[78] Undersøkelsen viser at 84 prosent av de eldre brukte skjermbaserte medier til å holde kontakt med venner og sosiale nettverk. De fleste svarte at kontakten med andre varte i mindre enn én time om dagen. Det var færre i gruppen over 80 år som benyttet seg av skjermbaserte medier, og tallet er også lavere blant menn enn blant kvinner. Undersøkelsen viser at det har vært lite kontakt mellom eldre og helsepersonell via skjerm. Kun 8 prosent har vært i kontakt med helsepersonell via skjermbaserte medier eller telefon enten daglig, ukentlig eller månedlig under pandemien.
Som en del av regjeringens nasjonale strategi for å øke helsekompetansen i befolkningen,[79] ble det utført en undersøkelse hos fem utvalgte innvandrerpopulasjoner i den norske befolkningen; innvandrere med bakgrunn fra Pakistan, Polen, Somalia, Tyrkia og Vietnam.[80] Studien ble utført under pandemien, og viste at 1 av 3 har svært begrenset helsekompetanse. Studien løfter frem at en vellykket implementering av velferdsteknologiske løsninger i denne gruppen, forutsetter et samtidig fokus på å bygge både digital kompetanse og grunnleggende helsekompetanse. Eksempler er mestring av utstyr og forståelse for hva informasjonen fra utstyr betyr, og hvordan følge opp egen helse basert på denne informasjonen. En kan anta at de samme forutsetninger gjelder for andre grupper, slik som skrøpelige eldre. Personer som ikke kan nyttiggjøre seg velferdsteknologi og andre digitale helsetjenester, må få tilpassede tjenestetilbud.
Fotnoter
[76] Helsedirektoratet. Helsekompetanse – kunnskap og tiltak
[77] Kompetanse Norge. 2021. Befolkningens digitale kompetanse og deltakelse.
[78] Nasjonalt senter for aldring og helse (2022) Sosial isolasjon blant eldre under koronapandemien Forlaget aldring og helse – akademisk 2022
[79] Helse- og omsorgsdepartementet. Strategi for å øke helsekompetansen i befolkningen. 2019-2023
[80] Helsedirektoratet, Høgskolen i Innlandet og OsloMet (2021).Helsekompetansen i fem utvalgte innvandrerpopulasjoner i Norge: Pakistan, Polen, Somalia, Tyrkia og Vietnam.
Befolkningens helsekompetanse del II Rapport IS-2988