Kapittel 3Statistikk for bruk av velferdsteknologi i den kommunale helse- og omsorgstjenesten

Innledning

Kommunalt pasient- og brukerregister (KPR) inneholder informasjon om personer som har søkt om eller har mottatt helse- og omsorgstjenester fra sin kommune. Det gjelder ulike tjenester til hjemmeboende, bolig som kommunen disponerer for helse- og omsorgsformål, ulike tjenester i institusjon og velferdsteknologitjenester.

I 2022 mottok om lag 390 000 personer en eller flere kommunale helse- og omsorgstjenester. Antall tjenestemottakere har økt fra 364 500 i 2018. Om lag 328 245 personer mottok tjenester i hjemmet og nær 111 000 personer mottok tjenester i institusjon. Antall registrerte mottakere av en eller flere velferdsteknologitjenester har økt fra 99 616 personer i 2018 til 125 286 personer i 2022.

Rapportering av trygghetsalarm startet allerede i 2006. I 2016 startet innrapportering fra kommunene om bruk av lokaliseringsteknologi. Fra 2019 ble også elektronisk medisineringsstøtte og digitalt tilsyn rapportert til KPR. Antall mottakere av velferdsteknologi har økt for alle typer, med unntak for 2019. På grunn av kommunesammenslåing mangler rapportering fra 13 kommuner for 2019 og flere kommuner rapporterte for få mottakere av velferdsteknologi på grunn av en omlegging i fagsystemet. Dette påvirket datakvaliteten.

I dette kapitlet skal vi se nærmere på hvem som mottar de ulike velferds­teknologi­tjenester ut fra kjønn og aldersgrupper og hvordan utbredelsen av de ulike teknologier er i kommuner etter innbyggertall. Dette er noen variabler som kan belyse variasjoner i utbredelse av tjenestene, men det gir ikke tilstrekkelig kunnskap for å forstå ulikheter i tjenestetilbudet. Mange forhold vil innvirke på hvilke velferdsteknologitjenester som tas i bruk, som befolkningens alderssammensetning, bosettingsmønster, kompetanse blant personell, kommuneøkonomi og annet.

All statistikk er fra Helsedirektoratets Kommunalt pasient- og brukerregister (KPR). Befolkningstall er fra SSB. Definisjonene av de fire velferdsteknologiske tjenestene som rapporteres til KPR, er gitt i veilederen Rapportering av velferdsteknologi - Helsedirektoratet.

Kommunene er inndelt i 8 grupper etter antall innbyggere. Det er tatt hensyn til kommunesammenslåingen for hvert enkelt år. 

Gruppe 1: 0 - 1999

Gruppe 2: 2000 - 4999

Gruppe 3: 5000 -19999

Gruppe 4: 20 000 – 49 999

Gruppe 5: 50 000 – 99 999

Gruppe 6: 100 000 – 199 999 (Bærum, Kristiansand, Stavanger, Drammen)

Gruppe 7: 200 000 – 500 000 (Trondheim og Bergen)

Gruppe 8: Oslo

Bruk av velferdsteknologi i kommuner etter innbyggertall

I 2022 var det 90 kommuner uten rapportering av tjenestene lokaliseringsteknologi, elektronisk medisineringsstøtte eller digitalt tilsyn. I 2021 var det 117 kommuner og i 2020 var det 145 kommuner som kun rapporterte tjenestemottakere av trygghets­alarm. Kommuner som kun tilbyr trygghetsalarm, er alle i gruppe 1-4 med færre enn 50 000 innbyggere.[6]

Tabell 1 viser at det har vært en økning fra 2018 til 2022 i alle kommunegrupper som rapporterer at de tilbyr flere velferds­teknologiske tjenester. Alle kommuner med 100 000 innbyggere og mer (gruppe 6-8) rapporterer tjenestemottakere av flere velferdsteknologiske tjenester fra 2018 og kommuner med over 50 000 innbyggere rapporterer tilsvarende fra 2021. I kommuner med færre enn 2 000 innbyggere rapporterer 53 prosent kun for tjenesten trygghetsalarm i 2022. Også i denne kommunegruppen har det vært en betydelig økning i antall kommuner som tilbyr flere tjenester fra 2018 til 2022. Utbredelse av flere tjenestetyper er proporsjonal med økende kommune­størrelse, men økningen har stagnert noe siste år i kommunegruppe 4 (20 000 – 49 990 innbyggere).

Kartene under gir en oversikt over kommuner som kun har rapportert tjeneste­mottakere med trygghetsalarm (rødt) og kommuner som har rapportert flere velferdsteknologiske tjenestetyper (grønt) i 2018 og i 2022.

Selv om det er færre små kommunene som tilbyr flere velferdsteknologiske tjenester, så er antall tjenestemottakere per 1000 innbyggere relativt høyt i de samme kommuner. Figur 1 viser antall tjenestemottakere per 1 000 innbyggere for antall mottakere av en eller flere av de fire velferdsteknologitjenestene etter kommunegrupper. I gruppe 1 er det 39 mottakere per 1 000 innbyggere. I kommuner med 50 000 og opp til 100 0000 innbyggere (gruppe 5) er det 26 tjenestemottakere per 1 000 innbyggere, som er laveste blant kommunegruppene i 2022. Gruppe 6 har 37 tjenestemottakere per 1 000 innbyggere og Oslo har 30 per 1 000 innbyggere.

Av de nær 100 000 mottakere av velferdsteknologi i 2018, var i alt 98 808 brukere av trygghetsalarm. I 2022 var det 116 345 personer som mottok trygghetsalarm av i alt 125 286 registrerte tjenestemottakere av velferdsteknologi. Denne tjenesten har størst utbredelse i hele perioden, men de andre tjenestene øker mer etter oppstart for rapportering. Da trygghetsalarm har en dominerende plass i kommunenes tilbud av velferdsteknologiske tjenester, har vi sett på hvordan de øvrige tre tjenestene fordeler seg etter kommunestørrelse.

Figur 2 viser antall per 1 000 innbyggere som mottar en eller flere av de tre tjenestene unntatt trygghetsalarm innen hver kommunegruppe. Når trygghetsalarm ikke tas med er raten for tjenestemottakere størst i Oslo med 8,3 tjenestemottakere per 1 000 innbyggere i 2022 Det har imidlertid vært en nedgang i antall tjenestemottakere per 1 000 innbyggere fra 10,3 i 2019.[7] Også i kommunegruppe 7 har det vært en nedgang i raten fra 4,6 tjenestemottakere per 1 000 innbyggere i 2020 til 3,6 i 2022. Øvrige kommunegrupper har hatt en økning i rate per 1 000 innbyggere i perioden. Kommuner med mellom 50 000 og 100 000 innbyggere har lavest rate med 3,3 tjenestemottakere per 1 000 innbyggere i 2022.

Bruk av de ulike velferdsteknologitjenester etter kommunegrupper i 2022

Figur 3 viser det totale antall tjenestemottakere for hver kommunegruppe. Gruppe 3 og 4 har registrert flest med henholdsvis 37 400 og 31 800 mottakere av en eller flere velferdsteknologitjenester. Oslo har nær 17 000 tjenestemottakere mens de store byene i gruppe 7 har 6 700 tjenestemottakere. Kommuner i gruppe 1 med under 2 000 innbyggere har 500 tjenestemottakere.

For å gjøre omfanget av tjenestene mer sammenlignbare mellom kommunegruppene har vi sett på antall brukere per 1 000 innbyggere. Vi var også interessert i om det er noen forskjeller i hvilke av de fire tjenestene som blir tatt i bruk i de ulike kommunegrupper. Følgende figurer viser rate per 1 000 innbyggere for hver enkelt velferdsteknologitjeneste etter kommunegrupper.

Digitalt tilsyn omfatter sensorteknologi eller passiv varsling som sengematter/ sensorlaken som registrerer fravær fra seng, bevegelsessensorer i rom som detekterer bevegelse, døralarm som varsler ved passering eller falldetektorer som registrerer brå bevegelser etterfulgt av stillstand m.m.

Oslo har høyest rate per 1 000 innbyggere for digitalt tilsyn og elektronisk medisineringsstøtte med nær 5 tjenestemottakere per 1 000 innbyggere. Raten per 1 000 innbyggere øker fra kommuner i gruppe 1 med 1,4 til gruppe 4 med en rate på 2,8. I kommunegruppe 7 er det rapportert kun 0,1 mottakere per 1 000 innbyggere for digitalt tilsyn.

For lokaliseringsteknologi er det høyest rate per 1 000 innbyggere i kommunegruppe 1 med 1,81 per 1 000 innbyggere. Kommuner i gruppe 2 til 6 har en langt lavere rate der gruppe 6 er lavest med 0,50 per 1 000 innbyggere. Antall tjenestemottakere er henholdsvis 1,43 og 1,13 per 1 000 innbyggere i kommunegruppe 7 og 8.  

Trygghetsalarm har flest tjenestemottakere per 1 000 innbyggere i alle kommunegrupper. Kommuner med færre enn 2 000 innbyggere har en rate på nær 35, mens Oslo har lavest rate med 21,5 tjenestemottakere pr 1 000 innbyggere. 

Mottakere av ulike velferdsteknologistjenester etter kjønn

Antall mottakere av velferdsteknologiske tjenester har økt både for kvinner og menn fra 2018 til 2022, og i hele perioden er det flere kvinner enn menn som mottar en eller flere velferdsteknologitjenester. Figur 8 viser det totale antall mottakere av alle typer velferds­teknologi fra 2018 til 2022. Figur 9 viser økning av antall mottakere av velferdsteknologitjenester når trygghetsalarm ikke er tatt med.  

Figur 10 viser kjønnsfordelingen innen hver aldersgruppe for tjenestene unntatt trygghetsalarm i 2022.  For personer som mottar en eller flere av de tre tjenestene lokaliseringsteknologi, elektronisk medisineringsstøtte eller digitalt tilsyn, er 55 prosent menn i aldersgruppen 18–49 år og om lag 51 prosent menn i aldersgruppen 50–66 år. I de eldre aldersgruppene er det flere kvinner enn menn som er tjenestemottakere og andelen øker med økende alder. Andelen kvinner blant tjenestemottakere i alderen 90 år og eldre er 73 prosent.

Figur 11 viser tjenestemottakere per 1 000 innbyggere etter kjønn. I 2018 var det like mange tjenestemottakere per 1 000 menn som det var for tjenestemottakere per 1 000 kvinner. Fra 2019 har raten per 1000 kvinner vært høyere enn raten for menn. I 2022 var det 6,4 tjenestemottakere per 1 000 kvinner, mens tilsvarende for menn var 3,9 per 1 000 innbyggere.  

Mer enn dobbelt så mange kvinner enn menn mottar trygghetsalarm i årene 2019 til 2022. For 2022 var 7 900 kvinner og 3 700 menn registrert som mottakere av trygghetsalarm.  Sett i forhold til antall innbyggere etter kjønn var det 37 tjenestemottakere per 1 000 kvinner og tilsvarende 17 per 1000 menn.

Forskjellene mellom kvinner og menn har sammenheng med kjønnsfordelingen i de ulike aldersgrupper i befolkningen og blant tjenestemottakerne generelt. Forskjellene må derfor ses i forhold til forskjellene i populasjonen som vi antar langt på vei forklarer variasjonene. Kvinner har en høyere forventet levealder og flere år som aleneboere. Vi ser likevel at raten per 1 000 kvinnelige innbyggere er gjennomgående høyere enn for menn for alle typer velferdsteknologiske tjenester. Forskjellen er størst for mottakere av trygghetsalarm, men også for digitalt tilsyn og digital medisineringsstøtte. Forskjellen er minst for lokaliseringsteknologi. Figur 12 – 15 viser antall tjeneste­mottakere målt per 1 000 innbyggere etter kjønn i perioden 2018/2019 til 2022.

Mottakere av velferdsteknologitjenester fordelt på aldersgrupper

For alle typer velferdsteknologiske tjenester er antall brukere økende med økende alder, men med unntak for aldersgruppen 80- 89 år som har flere brukere enn for de som er 90 år og eldre. I 2019 viser tallene for 2019 en nedgang i antall mottakere av velferdsteknologitjenester. Nedgangen er forklart med mangelfull innrapportering grunnet kommune­sammenslåing. 2019 var første år for innrapportering av elektronisk medisinerings­støtte og digitalt tilsyn.

I 2022 var det 3 000 mottakere under 49 år og i alt 50 000 i aldersgruppen 80 til 89 år. Et tilsvarende bilde gjelder når vi unntar trygghetsalarm. Det er en særlig stor vekst i antall mottakere fra 2021 til 2022. Det er svært få tjenestemottakere under 18 år, og de er derfor utelatt her.

Figur 18 viser hvor mange som mottar velferdsteknologi unntatt trygghetsalarm ut fra andel innen hver aldersgruppe. Antall tjenestemottakere per 1 000 innbyggere øker betydelig med økende alder og i alle aldersgrupper er det en økning i antall tjenestemottakere per 1 000 innbyggere i perioden 2018 til 2022.

I 2022 er det 2 mottakere per 1 000 innbyggere i alderen 50-66 år, og i aldersgruppen 80-89 år er det 44 tjenestemottakere per 1 000 innbyggere. Blant personer som er 90 år og eldre er det 112 personer per 1 000 innbyggere som mottar en eller flere velferdsteknologi­tjenester unntatt trygghetsalarm. Det er relativt få tjenestemottakere i de yngre aldersgruppene i forhold til innbyggertall.

Figurene 19 -22 viser utviklingen i antall tjenestemottakere etter aldersgrupper for hver enkelt av de fire velferdsteknologiene.

e-konsultasjoner hos fastlege

Årsrapport for handlingsplan for allmennlegetjenesten[9] viser at antall konsultasjoner samlet for fastlege og legevakt økte med 16 prosent fra 2017 til 2022, en økning som skyldes en sterk økning i e-konsultasjoner. Fysiske konsultasjoner har i samme periode gått ned med 10 prosent. I 2022 var 25 prosent av alle konsultasjoner en e-konsultasjon. Dette var noe lavere enn i 2021 med 27 prosent. Til sammenligning var andelen 1 prosent i 2017 og 3 prosent i 2019.

Den kraftige økningen i e-konsultasjoner de siste årene kan i stor grad forklares av koronapandemien, som forsterket en allerede pågående dreining til mer elektronisk kontakt med fastlegen. Noe reduksjon i andelen e-konsultasjoner kan indikere en stabilisering, men på et langt høyere nivå enn før pandemien. Det er verdt å merke seg at fra mars 2020 inkluderer e-konsultasjonstaksten telefonkonsultasjoner i tillegg til tekstlig e-konsultasjon og videokonsultasjon.

Bruken av konsultasjoner øker med økende alder. Alle aldersgrupper har en økning i bruken av fysiske konsultasjoner per innbygger for perioden 2019 til 2022. Andel e-konsultasjoner med fastlegen er fortsatt høy, men det er en liten nedgang i bruken av e-konsultasjoner i samtlige aldersgrupper fra 2021 til 2022.

Aldersgruppen 20-39 år har høyest bruk av e-konsultasjoner per innbygger i 2022 (101 per 100 innbygger). Lavest bruk finner man i aldersgruppen 0-19 år (41 e-konsultasjoner per 100 innbyggere).

Årsrapporten for handlingsplan for allmennlegetjenesten viser også til forskjeller i konsultasjoner etter kommunestørrelse. Befolkningen i kommuner med 10 000- 49 000 innbyggere har høyest konsultasjonsrate per 100 innbyggere. For alle aldersgrupper er det en økning i raten for e-konsultasjonsraten med økene kommunestørrelse.[10]

Fotnoter