Kapittel 2Nasjonalt velferdsteknologiprogram og Digi-Hjem

Nasjonalt velferdsteknologiprogram

Det nasjonale velferdsteknologiprogrammet har sitt utspring i Meld. St. 29 Morgendagens omsorg (2012-2013). Hovedmålet som da ble satt for programmet var at velferdsteknologi skulle bli en integrert del av tjenestetilbudet i omsorgstjenestene. I tillegg stod det at:

Programmet skal medvirke til at det utvikles og innføres velferdsteknologiske løsninger som styrker brukernes selvstendighet, egenmestring og sosiale deltakelse, og skaper større trygghet for brukere og pårørende. I tråd med samhandlingsreformen og Nasjonal helse- og omsorgsplan skal programmet fremme forebyggende arbeid, tidlig innsats og rehabilitering, og legge til rette for nye arbeids- og samarbeidsformer mellom kommuner, brukere, pårørende, nærmiljøet, frivillige, spesialisthelsetjenesten og næringslivet. Økt bruk av velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenestene skal bidra til å:

• forbedre brukernes mulighet til å mestre egen hverdag
• øke brukernes og pårørendes trygghet, og avlaste pårørende for bekymring
• øke brukernes og pårørendes deltakelse i brukernettverk og mulighet til å holde løpende kontakt med hverandre og med hjelpeapparatet."

Helsedirektoratet har ledet Nasjonalt velferdsteknologiprogram fra 2014 til i dag, i nært samarbeid med KS og Direktoratet for e-helse. Det har vært en rekke andre viktige samarbeidspartnere og premissleverandører i dette arbeidet, som f.eks. statsforvalterne, helseforetakene, det private leverandørmarkedet, pasient- og brukerorganisasjonene, Norsk helsenett, profesjonsorganisasjonene og ikke minst de ansatte i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Metodikken som overordnet sett har vært fulgt i Nasjonalt velferdsteknologiprogram, kan overordnet oppsummeres i denne figuren:

I løpet av programmets virketid har det tilkommet nye områder som har vært gjenstand for en systematisk utprøvning i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det har blitt utført følgeforskning og øvrig forskning på oppnådde gevinster og virkninger av utprøvningen. Dersom det har vært grunnlag for det, har det så blitt gitt en nasjonalt normerende anbefaling om å ta den aktuelle velferdsteknologien og tilhørende arbeidsformen i bruk, f.eks. Nasjonalt faglig råd for velferdsteknologi til barn og unge[1] og Nasjonalt råd for digital hjemmeoppfølging[2]. Dernest har det blitt satt i gang implementerings- og spredningsaktiviteter for å øke utbredelsen av tiltaket.

Velferdsteknologiprogrammet har hatt flere underprosjekter. Det første sprednings­prosjektet dreide seg om trygghets- og mestringsteknologier. Eksempler på slike teknologier er digitale trygghetsalarmer, elektronisk medisineringsstøtte, digitalt tilsyn og lokaliseringsteknologier. Som ledd i dette arbeidet ble det også lagt til rette for registrering av disse teknologiene i IPLOS og etter hvert KPR (Kommunalt Pasient- og Brukerregister). Registeret har gitt oss mulighet til å følge med på utviklingen i spredning av velferdsteknologitjenester. Det er også flere spredningsprosjekter i gang, herunder velferdsteknologi til barn, unge og voksne med medfødte og tidlig ervervede funksjonsnedsettelser og digital hjemmeoppfølging. Det arbeides nå med å legge til rette for registrering også av digital hjemmeoppfølging i KPR.

Fokus for alle prosjektene i velferdsteknologiprogrammet har vært på tjenesteutvikling. Gevinster utløses ikke ved anskaffelse av teknologi i seg selv, en må endre måten en jobber på for å få reell tjenesteutvikling og tjenesteinnovasjon. Av virkemidlene i programmet har det i tillegg til tilskuddsmidler også vært sterkt fokus på prosessveiledning, veikart for tjenesteinnovasjon og samarbeid i nettverk, jf. Kommunenettverk for innføring av velferdsteknologi og digital hjemmeoppfølging[3]. I arbeidet med digital hjemmeoppfølging har det i tillegg blitt satset på samarbeid i helsefellesskap, for å fremme samhandling og helhetlige pasientforløp på tvers av tjenestenivåer.

Definisjon på velferdsteknologi

Velferdsteknologi er teknologisk assistanse som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet, og styrker den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og sosial, psykisk eller fysisk nedsatt funksjonsevne. Velferdsteknologi kan også fungere som teknologisk støtte til pårørende og ellers bidra til å forbedre tilgjengelighet, ressursutnyttelse og kvalitet på tjenestetilbudet.

Denne definisjonen stammer fra Norges offentlige utredninger (NOU - snl.no), Innovasjon i omsorg[4], og blir lagt til grunn for arbeidet i forvaltningsorganer på ulike nivåer og av utdannings- og forskningsinstitusjoner.

Definisjon på digital hjemmeoppfølging

Følgende definisjon ble lagt til grunn for utprøvningen av digital hjemmeoppfølging, i regi av Nasjonalt velferdsteknologi­program:

Avstandsoppfølging omfatter de aktiviteter/handlinger som muliggjør at pasienten, utenfor de tradisjonelle arenaer hvor pasienter møter helsepersonell, kan tilegne seg, registrere og dele klinisk relevant informasjon om sin helsetilstand elektronisk, med formål om å gi informasjon eller veiledning til pasientens egenmestring, og/eller gi beslutningsstøtte til diagnostisering, behandling eller oppfølging for helsepersonell.

I 2021 ble det i oppdragsdokumentet til RHF-ene gitt følgende oppdrag:

De regionale helseforetakene skal, under ledelse av Helse Nord RHF, utarbeide forslag til definisjoner og mulige nasjonale måltall for digital hjemmeoppfølging samt redegjøre for arbeidet med tilrettelegging for digital hjemmeoppfølging. Helsedirektoratet skal involveres i arbeidet. En rapport om arbeidet skal leveres innen 15. oktober 2021.

I omtalt rapport ble følgende definisjon foreslått:

Digital hjemmeoppfølging innebærer at hele eller deler av et behandlingstilbud foregår uten fysisk kontakt, der dialog og deling av data mellom pasient/bruker og behandler(e) skjer digitalt.

Figuren over visualiserer hva digital hjemmeoppfølging betyr i praksis. Forslaget til definisjon har til hensikt å romme en bredde av ulike former for digital oppfølging og samhandling mellom pasienten og helsetjenesten. Figuren bør oppdateres etter hvert som denne type tjenester utvikles videre.

I det tidligere omtalte arbeidet med å få digital hjemmeoppfølging inn i KPR vil det også jobbes med å finne en praktisk kodedefinisjon for denne tjenesten. Denne vil kunne være mer konkret og avgrenset enn de overordnede definisjonene ovenfor.

I veilederen til registrering i KPR finnes definisjonene som ligger til grunn for de variablene som allerede er på plass for KPR-registrering av velferdsteknologi i kommunene: Rapportering av velferdsteknologi - Helsedirektoratet

Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2023 – fokus på å flytte tjenester hjem ved hjelp av teknologi – Digi-Hjem

Å flytte tjenester hjem til pasienten ved hjelp av teknologi er et av målene i Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2023. Dette utdypes på følgende måte i planen:

"Tjenester som tidligere krevde oppmøte hos helsepersonell eller at helsepersonell møttes fysisk, ytes til pasientene ved hjelp av videokonsultasjoner, oppfølging basert på pasientrapporterte data og sensorteknologi og nettbaserte behandlingsprogram. For sårbare pasientgrupper flyttes det medisinske utstyret dit pasienten er – ikke omvendt. Pasientene opplever økt grad av mestring, et mer tilpasset tilbud og at sykdomsutvikling fanges opp tidligere. Både pasienter og helsepersonell unngår unødvendige reiser. Direktoratene gir nødvendig veiledning om regulering, digitale forutsetninger og om faglige retningslinjer. Finansieringsordningene legger til rette for utvikling og innføring av nye arbeidsformer og ny teknologi."

I forbindelse med denne målsettingen fikk Helsedirektoratet følgende oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet: "Helsedirektoratet skal i sin rolle som fagmyndighet bidra til en kunnskapsbasert utvikling av tjenestene, og bidra til at kommuner, herunder fastlegetjenesten, og helseforetak kan fatte sine beslutninger basert på oppdatert kunnskap om konsekvenser for alle berørte aktører for kvalitet og samlet bærekraft av å flytte tjenester hjem."

For å løse dette oppdraget har Helsedirektoratet etablert prosjektet "Digi-Hjem". Som for Nasjonalt velferdsteknologiprogram, består Digi-Hjem av flere underprosjekter. Det er lagt vekt på råd og veiledning til tjenestene, tilrettelegging for bruk av video, digital behandlings- og egenbehandlingsplan, metodevurderinger, statistikk og indikatorer, tilrettelegging for datadeling og ikke minst vurdering av konsekvenser av å flytte spesialisthelsetjenester hjem ved hjelp av teknologi[5].

Arbeidet med Digi-Hjem er et nært samarbeid mellom Helsedirektoratet og Direktoratet for e-helse, Statens Legemiddelverk, Folkehelseinstituttet, NHN, KS og representanter fra sektoren (særlig de regionale helseforetakene). Det er en felles styringsgruppe for Digi-Hjem og Nasjonalt velferdsteknologiprogram.

Et hovedgrep i Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2023 har vært etablering av 19 helsefellesskap som samarbeidsarena mellom foretak og kommunene i foretakets opptaksområde. Gjennom helsefellesskapene er det mål om bedre samhandling mellom nivåene og utvikling av tjenester og pasientforløp til særlig fire prioriterte pasientgrupper som ofte har behov for tjenester fra både kommunale tjenester og spesialisthelsetjenester: skrøpelige eldre, pasienter med flere kroniske lidelser, pasienter med alvorlige psykiske lidelser og rus samt barn og unge. I planen står det:

"I helsefellesskapenes arbeid med å planlegge og utvikle tjenester bør bruk av teknologi være en integrert del av pasientforløpene. Det bør være et mål å unngå at pasientene må håndtere flere typer utstyr og rapportere på omtrent det samme til kommunal helse- og omsorgstjeneste og til spesialisthelsetjenesten. I stedet bør helsefellesskapene jobbe for å utnytte mulighetene digitaliseringen gir for å dele og samle informasjonen."

Spredning av digital hjemmeoppfølging er en del av Nasjonalt velferdsteknologi­program. Prosjektet digital hjemmeoppfølging har gått over fra utprøving til spredningsfase, som skal baseres på evaluerings- og erfaringsrapport fra den nasjonale utprøvingen og nasjonale faglige råd. 18 av de 19 helsefellesskapene er med i spredningsprosjektet. For å kunne motta tilskudd til et spredningsprosjekt må det være samarbeid mellom kommuner, herunder fastleger og helseforetak, koordinert gjennom samarbeidsavtaler innenfor helsefellesskap.

Fotnoter