6.1. Lover og forskrifter

Helse- og omsorgstjenesteloven

Kommunens overordnede ansvar for helse- og omsorgstjenesten er regulert i lov om kommu­nale helse- og omsorgstjenester (lovdata.no) (12). I ytelsen av helse og omsorgtjenester skal kommunen fremme helse og søke å forebygge sykdom, skade og sosiale problemer (jf. § 3‑3). Dette skal blant annet skje ved opplysning, råd og veiledning. For å oppfylle dette ansvaret har kommu­nene plikt til å tilby helsefremmende og forebyg­gende tjenester (§ 3‑1). Kommunen kan, innenfor de rammer lov og forskrift setter, selv velge hvordan den vil organisere tjenesten ut fra lokale behov. Frisklivssentraler er en anbefalt måte å organisere slike helsetjenester på.

Spesialisthelsetjenesteloven

En av sykehusenes lovpålagte oppgaver er opplæring av pasienter og pårørende. Spesialist­helsetjenesten har også veiledningsplikt overfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten, jf. spesialisthelsetjenesteloven (lovdata.no) § 6-3 (240).

Veiledningsplikten kan bidra til å sikre at nødvendig kunnskap og informasjon blir overført til ansatte ved frisklivs­sentralene. De lovpålagte samarbeidsavtalene (jf. helse- og omsorgs­tjeneste­loven § 6-1 og spesialisthelsetjenesteloven § 2‑1 e) er viktige verktøy for å avklare behov og hvordan veiledningsplikten bør gjennomføres.

Folkehelseloven

Kommunen er iht. § 5 i folkehelseloven (lovdata.no) (5) pålagt å ha oversikt over helsetilstanden i befolk­ningen og de positive og negative faktorene som kan virke inn på denne. Oversikten skal blant annet være basert på kunnskap fra de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Kommunen skal iverksette nødvendige tiltak for å møte kommunens folkehelseutfordringer (jf. § 7) og legge til rette for samarbeid med frivillig sek­tor (jf. § 4). Dette kan blant annet omfatte tiltak knyttet til oppvekst- og levekårsforhold som bolig, ut­dan­ning, arbeid og inntekt, fysiske og sosiale miljøer, fysisk aktivitet, ernæring, skader og ulykker, tobak­ks­bruk og alkohol- og annen rusmiddelbruk. Videre skal kommunen gi informasjon, råd og veiledning om hva den enkelte selv og befolkningen kan gjøre for å fremme helse og forebygge sykdom (jf. § 7).

Det er rådmannen som har overordnet ansvar for kommunens folkehelsearbeid. Systematisk folkehelse­arbeid er kjennetegnet av et bredt, tverrsektorielt arbeid som er forankret i politiske vedtak og planverk. Kommunene anbefales å ha folkehelsekoordinator som er organisatorisk forankret på sektorovergri­pende nivå og som kan koordinere det tverrsektorielle folkehelse­arbeidet. Kommuner med en slik organisering ser ut til å lykkes bedre med forankring av det tverrsektorielle folkehelsearbeidet (65). Hensikten er å sikre systematikk og kontinuitet i folke­helsearbeidet på tvers av sektorer, i kommune­organisasjonen generelt og i lokal­samfun­net for øvrig.

Det anbefales å etablere strukturer for samarbeid mellom frisklivs­sentralen og folkehelse­koordinator. Helsetjenesten har på lik linje med andre sektorer ansvar for å bidra i det tverrsektorielle arbeidet.

Frisklivs­sentralen er en helsetjeneste som bidrar til å oppfylle kommunens plikter når det gjelder over­sikts­arbeid, samarbeid med frivillig sektor, tiltak overfor risikogrupper samt informasjon og veiledning til befolkningen. Den er dermed en viktig aktør i kommunens folkehelsearbeid. Se også kapittelet «Økonomi, tilskudd og egenbetaling».

Plan og bygningsloven

Plan- og bygningsloven (lovdata.no) (7) er kommunens verktøy for en samlet og helhetlig samfunnsplan­legging og er en viktig lov i folkehelsearbeidet. Kommunen skal fastsette overordnede mål og strategier som er egnet til å møte de utfordringene kommunen står ovenfor. Oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer etter folkehelseloven § 5 er derfor et viktig grunnlag for planlegging. Det er nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging (241). Frisklivs­sentralens kunnskap om risikofaktorer, målgrupper og lokale tilbud er viktige bidrag i kommunalt planarbeid.