Dersom man mistenker at en pasient kan ha meningeom, så bør det utføres en MR-undersøkelse. Det er fastlege eller den sykehusavdeling hvor mistanken om meningeom er reist som sørger for dette. Dersom det klinisk og/eller radiologisk er usikkerhet rundt diagnosen og man har høygradig hjernesvulst som en aktuell differensialdiagnose, skal pasienten henvises til «Pakkeforløp for hjernekreft». Er dette avklart og man føler seg trygg på at pasienten har en benign og saktevoksende svulst bør pasienten henvises elektivt til nevrokirurg for vurdering hvis man mistenker symptomatisk meningeom, eller hvis størrelsen av svulsten overstiger 2 cm i bakre skallegrop og 3 cm supratentorielt. Ved vekst eller symptomer henvises pasienten til lokal nevrokirurgisk avdeling. Dette gjøres utenfor «Pakkeforløp for hjernekreft», i og med at pasienter med meningeomer ikke skal inkluderes i «Pakkeforløp for hjernekreft».
Ved mottatt henvisning skal lokal nevrokirurgisk avdeling vurdere pasienten og MR-bildene. Dersom man beslutter at pasienten kan observeres uten behandling og følges med MR-kontroller, kan lokal nevrologisk avdeling eller fastlege forestå oppfølgingen. Ved endring av svulsten skal nevrokirurg konsulteres. Også pasienter som har blitt operert kan kontrolleres av nevrokirurgisk avdeling i samarbeid med lokal nevrologisk avdeling. Dersom det er aktuelt med strålebehandling bør pasientene diskuteres i MDT.
Anbefalinger:
- Behandling av pasienter med meningeom krever en balanse mellom definitiv svulstbehandling og forverring av nevrologisk status som følge av behandlingen
- Pasienter med små, asymptomatiske, tilfeldig oppdagede meningeomer kan ofte observeres ubehandlet
- Vekst av og/eller symptomer fra meningeomer kan gi indikasjon for behandling
- Hovedbehandlingsmodalitet for meningeomer er kirurgi, spesielt hvis svulsten er symptomatisk. I tilfeller hvor målet med behandling utelukkende er vekstkontroll kan også strålebehandling vurderes som primærbehandling
- Kombinasjon av kirurgi og stråleterapi kan vurderes dersom et meningeom ikke er tilgjengelig for komplett reseksjon. Dette forutsetter at kirurgi faktisk endrer endelig strålevolum
- All strålebehandling av meningeomer forutsetter volumbasert radiologisk diagnostikk (oftest T1 postkontrastserie) og doseplanlegging
- I følgende situasjoner er det i utgangspunktet indikasjon for strålebehandling
- Ikke-resektable WHO grad 1 svulster som er symptomatiske
- WHO grad 1 og 2 svulster som vokser etter kirurgi og/eller er symptomatiske
- Alle WHO grad 3 svulster
- SRS (stereotactic radiosurgery) egner seg best for mindre (<2–3 cm) meningeomer WHO grad 1 og eventuelt WHO grad 2 i noe avstand (2–3 mm) fra kritiske strukturer
- Ved SRS av meningeomer bør målvolumet motta 12–15 Gy som minimumsdose
- Ved normofraksjonert strålebehandling av meningeomer bør
- Totaldose være 54 Gy for WHO grad 1 svulster
- Totaldose være 59.4–60 Gy for WHO grad 2-3 svulster
- Fraksjonsdose være 1.8–2 Gy
- For eldre pasienter og pasienter i redusert allmenntilstand kan hypofraksjonert strålebehandling vurderes
- For pasienter under 60 år bør man ved fraksjonert strålebehandling vurdere protonbestråling opp mot fotonstråling
- Per i dag har man ingen effektiv medikamentell tumorrettet behandling for meningeomer