Behandling av pasienter med meningeom krever en balanse mellom definitiv svulstbehandling og å minimere risiko for nevrologisk skade som følge av behandlingen. Pasientspesifikke faktorer (alder, funksjonsnivå, tilstedeværelse eller fravær av symptomer, komorbiditet), meningeomets beliggenhet og utbredelse i forhold til kritiske strukturer i hjernen, samt meningeomets histopatologiske egenskaper (spesielt WHO-grad) er viktige faktorer for å bestemme optimal behandling for den enkelte pasient. WHO-grad korrelerer godt med prognose og har derfor stor betydning for behandlingen av meningeomer. Pasienter med WHO grad 2 eller 3 har betydelig høyere forekomst av invasiv sykdom, lokalt residiv etter primærbehandling, og en signifikant kortere totaloverlevelse enn pasienter med WHO grad 1 meningeom. Avhengig av disse faktorene, kan initial behandling for pasienter med meningeom bestå av kirurgi, kirurgi pluss stråleterapi, eller strålebehandling alene. For pasienter med asymptomatiske eller minimalt symptomatiske lesjoner kan overvåkning for å vurdere om tumor vokser være et godt alternativ. Det samme gjelder eldre pasienter med betydelig komorbiditet. I siste oppdatering fra EANO erkjenner man en del usikkerhetsmomenter rundt diagnostikk og behandling av meningeomer (Goldbrunner et al., 2021). Individuelle vurderinger må alltid gjøres.
Tilfeldig oppdagede meningeomer kan forbli uendret i størrelse eller vokse svært sakte over lengre perioder. Derfor kan mange pasienter med asymptomatiske meningeomer trygt observeres og kun behandles dersom svulsten har dokumentert vekst eller blir symptomatisk (Go et al., 1998; Nakamura et al., 2003; Yano et al., 2006). En beskjeden og langsom vekst hos asymptomatiske pasienter vil ikke alltid gi grunnlag for behandling da vekst kan stoppe opp og forløpet fortsatt være fredelig hos mange. Data tyder derfor på at en stor andel asymptomatiske pasienter forblir asymptomatiske på kort til mellomlang sikt, noe som gir støtte for aktiv overvåking fordi man da ikke løper risiko for terapirelaterte komplikasjoner.
Selv om symptomer eller tumorvekst som hovedregel bør ligge til grunn for at man skal finne behandlingsindikasjon, vil man for friske unge pasienter kunne ha en lavere terskel for terapeutisk intervensjon på grunn av forventningen om at (ytterligere) tumorprogresjon på et senere tidspunkt vil kreve aktiv behandling (Herscovici et al., 2004).