Symptomatiske meningeomer, voksende meningeomer og, i sjeldne tilfeller, asymptomatiske svulster som er store eller med betydelig omkringliggende ødem tilbys kirurgisk reseksjon hvis mulig. Komplett kirurgisk reseksjon foretrekkes når meningeomet ligger tilgjengelig, ettersom en komplett reseksjon av svulst og patologisk dura kan være kurativ (se under).
Indikasjon for kirurgisk behandling kan være at tumor gir (økende) nevrologiske utfall, at et tumorrelatert ødem fører til symptomer og/eller økt intrakranielt trykk, samt tumorvekst.
Komplett kirurgisk reseksjon foretrekkes når et WHO grad 2 eller 3 meningeom er tilgjengelig for kirurgi, siden dette gir best progresjonsfri og total overlevelse (Aizer et al., 2015). Komplett kirurgisk reseksjon er imidlertid ofte vanskelig å oppnå for WHO grad 2 og 3 meningeomer, og delvis reseserte svulster har økt sykdomsspesifikk dødelighet (Hanft et al., 2010; Rogers et al., 2010).
Reseksjonsgrad
Meningeale svulster har en høy residivrate dersom ikke tilheftende dura og tumorinfiltrert ben også fjernes. Av den grunn fjernes helst tumor med en del av omliggende dura. Generelt vil en ekstirpasjon av konveksitetsmeningeomer være beheftet med færre komplikasjoner enn meningeomer i skallebasis, og samtidig er det større muligheter for å kurere pasienter med konveksitetsmeningeomer (Meling et al., 2019a).
Simpsons graderingssystem brukes for å beskrive graden av kirurgisk reseksjon (Simpson, 1957):
Simpson grad 1: komplett reseksjon, inkludert durafestet og unormalt skalleben
Simpson grad 2: komplett reseksjon, med elektrokoagulering av durafestet
Simpson grad 3: komplett reseksjon, uten reseksjon eller koagulering av durafestet
Simpson grad 4: subtotal reseksjon
Simpson grad 5: dekompresjon av tumor/åpen biopsi
Studier viser en signifikant overlevelsesgevinst av komplett reseksjon av godartede meningeomer (Hasseleid et al., 2012; Kallio et al., 1992; Meling et al., 2019a; Meling et al., 2019b; Simpson, 1957; Stafford et al., 1998), men bruk av moderne strålebehandlingsteknikker (se punkt 7.2) for å behandle restsvulster kan også gi gode resultater og kan redusere forekomsten av behandlingsrelaterte nevrologiske utfall.
Mål
Målet med en operasjon er å oppnå så omfattende svulstreseksjon som mulig uten å påføre pasienten (nye) nevrologiske utfall (Meling et al., 2019a; Meling et al., 2019b). Reseksjonsgraden man tilstreber er avhengig av svulstens lokalisering, vaskularitet, tilheftingsgrad til omkringliggende nevrovaskulære strukturer, innvekst i skallebasis, samt pasientens kliniske tilstand (for eksempel alder, eksisterende nevrologiske utfall, komorbiditet og medisinbruk) (Lemée et al., 2019).
Postoperativ MR-kontroll
Pasienter som opereres for meningeom bør ha MR-kontroll innen 72 timer etter kirurgi for å utelukke nevrovaskulære komplikasjoner etter inngrepet. Videre kontroller som anført i kapittel Gjennomføring av lineærakseleratorbasert strålebehandling.
Simpson grad | 10-års risiko for recidiv |
|---|---|
1 | 9 % |
2 | 19 % |
3 | 29 % |
4 | 40 % |
5 | (100 %) |
Recidivfrekvens innen 20 år etter kirurgi i henhold til WHO-gradering:
- WHO grad 1: 7–25 %
- WHO grad 2: 29–52 %
- WHO grad 3: 50–94 %
Kirurgisk morbiditet og mortalitet
Ved vurdering av kirurgi må nytte av total eller subtotal fjerning av tumor holdes opp mot risiko for operative komplikasjoner. I tillegg til komplikasjoner som postoperativ infeksjon, vil risikoen for nevrologiske utfall øke dersom tumor er lokalisert på skallebasis eller nær venøse sinus.
Postoperative nevrologiske utfall forekommer hos 2 til 30 % av pasientene, avhengig av svulstens lokalisering og reseksjonsgrad (Meling et al., 2019a). Skallebasismeningeomer har høyere komplikasjonsfare enn konveksitetsmeningeomer eller parasagittale meningeomer. Kortikal skade kan forekomme dersom arachnoidea og pia mater er sterkt tilheftet tumor, samt der hvor blodkar skades. Hjernenerveutfall kan tilkomme ved kirurgiske inngrep for skallebasismeningeomer. Intraoperativ hjernenervemonitorering bør derfor brukes ved svulster som ligger i nærheten av hjernenerver hvor det eksisterer gode monitoreringsmuligheter.
Kirurgisk mortalitet innen 30 dager varierer mye, noe som kan reflektere forskjeller i pasientutvelgelseskriterier samt forskjeller i kirurgisk behandling. Faktorer assosiert med økt dødelighet inkluderer dårlig preoperativ klinisk tilstand, betydelig perifokalt ødem og/eller hjernekomprimering, høy alder, ufullstendig fjerning av svulster, og postoperative intrakranielle hematomer som krever evakuering (Kallio et al., 1992).