Lungerehabilitering er definert som en tverrfaglig, individuelt tilpasset behandling hvor hensikten er å bedre den fysiske og psykiske tilstanden til personer med kols. Dette inkluderer, men er ikke begrenset til, fysisk opptrening, undervisning, pasientopplæring og råd om livsstil. Målet er å bedre langtids etterlevelse av helsefremmende adferd (Spruit et al., 2013). Før oppstart og ved avslutning av lungerehabilitering gjennomføres en grundig pasientvurdering.
Lungerehabilitering har vist å redusere dyspné, fatigue, angst og depresjon, øke fysisk utholdenhet og muskelstyrke og bedre helserelatert livskvalitet (Spruit et al., 2013), og er rangert som en av de mest kostnadseffektive behandlinger ved kols (GOLD, 2021).
Lungerehabilitering bør inneholde fysisk opptrening (se egen anbefaling om fysisk aktivitet), røykeavvenning, pasientopplæring på sykdom, behandling og mestringsstrategier, ernæringsoppfølging og psykososial oppfølging hvor hvert av elementene vurderes ut fra den enkelte pasients behov (Spruit et al., 2013). Psykososial oppfølging er for eksempel kognitiv terapi eller andre atferdsmodifiserende teknikker for å mestre angst og depresjon, som ofte oppstår som følge av pustebesværet hos pasienter med kols (Spruit et al., 2013). Et lungerehabiliteringsprogram innebærer også vurdering og optimalisering av legemiddelbehandling hos pasientene som deltar, og utarbeidelse av en individuell plan for legemiddelbruk (GOLD, 2021).
For å dekke en individuell og helhetlig behandlingstilnærming, bør det være en tverrfaglig tilnærming hvor de ulike fagpersonenes rolle i rehabiliteringsteamet komplementerer hverandre og dermed bidrar til å gi den beste tilpassede behandlingen til personer med kols (Kuzma et al., 2008). Eksempler på komponenter i programmet er bl.a. pusteteknikker som bevisstgjør mestring av tungpust (leppepustteknikk) (Holland et al., 2012), sekretmobilisering (se anbefaling om pusteteknikker og mobilisering av sekret), energibesparende metoder som gir bedre mestring av daglige aktiviteter (energiøkonomisering) (Velloso et al., 2006) og ernæringsveiledning (Collins et al., 2013).
Strukturert opptrening med en intensitet som fremmer fysiologiske forbedringer er en nøkkelkomponent i lungerehabiliteringsprogram, og gjennomføres under veiledning av fysioterapeut i kombinasjon med egentrening. Personer med kols bør i tillegg til systematisk trening, motiveres til å øke sitt daglige fysisk aktivtetsnivå for å kunne mestre sykdommen og hverdagen best mulig (Spruit et al., 2013).
Et lungerehabiliteringsprogram, både på dagtid og døgnbaserte, har vanligvis i Norge en varighet mellom 4-8 uker, men den optimale lengden er ikke fastsatt. Ifølge konsensus uttalelse fra ERS/ATS fra 2013 (Spruit et al., 2013) som fremdeles er gjeldene (per 2021), har program av lengre varighet vist å gi større effekt på bedring av helsestatus sammenlignet med program av kortere varighet.