Funnene i denne rapporten kan gi inntrykk av at pandemien hadde liten effekt på de totale samfunnskostnadene knyttet til sykdom og ulykker. Det er nærliggende å anta, at ved sterke pandemieffekter, ville en observert store svingninger i de samlede samfunnskostnadene og/eller at større andeler av kostnadene ville blitt utgjort av sykdomsgruppen sykdommer i ånderettsystemet. Det er derfor viktig å formidle hvordan samfunnskostnader knyttet til koronapandemien er blitt inkludert, og hvordan pandemieffekter kan ha blitt forsterket eller dempet på grunn av fremgangsmåten og de data som er anvendt til å anslå samfunnskostnadene relatert til sykdom og ulykker i denne rapporten.
Hvordan er samfunnskostnader knyttet til pandemien blitt inkludert i denne rapporten?
Covid-19-sykdom er blitt inkludert på lik linje som andre tilfeller av sykdom og ulykker. Det vil si at kostnader hvor diagnosekoden tilsier at covid-19-sykdom vil være gruppert til kapittel 10 - sykdommer i åndedrettsystemet. Som beskrevet i de foregående kapitlene er det inkludert kostnader knyttet til produksjon av helsetjenester, sykdomsbyrden og produksjonstap gjennom sykefravær, uførhet og tidlig død. Det vil si at det vil være kostnader som en kan knytte til pandemien, men som ikke fanges opp i vår tilnærming. Nedenfor vil det derfor bli drøftet hvordan pandemien kan ha påvirket de ulike kostnadselementene og mulige forklaringer på dette.
Pandemieffekter og sykdomsbyrde
Samfunnskostnadene knyttet til sykdomsbyrden er det største kostnadselementet sammenlignet med helsetjenestekostnader og produksjonstap, og er på mange måter særlig avgjørende for det samlede resultatet. I denne perioden er det en stabil økning i sykdomsbyrden, og andelen knyttet til sykdommer i ånderettsystemet øker fra 5,2 til 6,3 % fra 2019 til 2021. Tallene fra GBD-studien kan dermed indikere at tilfeller av covid-19-sykdom har hatt en effekt på både den totale sykdomsbyrden, samt det nasjonale sykdomsbilde.
I den økonomiske verdsettingen av sykdomsbyrden (DALY) er det tatt utgangspunkt i en fremgangsmåte hvor BNP per innbygger er en særlig sentral variabel ettersom endring i denne også endrer verdien av et statistisk liv (se vedlegg 3 for nærmere omtale). I 2020 observeres det et fall i den anvendte verdien av en DALY fra 0,82 millioner kr i 2019 til 0,79 millioner kr i 2020, blant annet grunnet et fall i BNP det samme året. Selv om det er en vekst i sykdomsbyrden både totalt og for sykdommer i ånderettsystemet, vil samfunnskostnadene knyttet til sykdomsbyrden i 2020 utjevnes når en sammenligner med tidligere år. Spørsmålet er hvorvidt, eventuelt i hvor stor grad fallet i BNP per innbygger skyldes pandemien.
SSB utarbeidet en rapport i 2021 på oppdrag fra Koronakommisjonen hvor det skulle estimeres tapt verdiskaping og finanspolitikkens rolle under pandemien (SSB, 2021). I denne rapporten estimerer SSB at pandemien førte til at BNP for Fastlands-Norge falt med 145 milliarder kr (4,7 %)[1]. Det kan derfor antas at betalingsvilligheten knyttet til sykdomsbyrden økte under pandemien og ikke avtok slik anvendt metodikk i denne rapporten viser til.
Denne problemstilling vil imidlertid kun være et problem når en sammenligner de økonomiske størrelsene mellom år, og ikke mellom sykdomsgruppene innenfor samme år. Dette da sykdomsgrupper blir, relativt sett, likt påvirket av en endring i den økonomiske verdsettingen som anvendes på en DALY. Det vil heller ikke være et problem hvis en bare ser på antall DALY uten at disse er gitt en økonomisk verdi.
Pandemieffekter og helsetjenestekostnader
Ved fordeling av helsetjenestekostnader vil det ofte være gode muligheter til å knytte faktiske kostnader direkte til en spesifikk sykdom, deriblant covid-19. Ser en imidlertid på de samlede helsetjenestekostnadene gjennom denne perioden har det vært en jevn vekst fra 375 milliarder kroner i 2019 til 424 milliarder kroner i 2021, uten at en ser de største endringene mellom andelen av kostnadene de respektive sykdomsgruppene utgjør. Det er nærliggende å anta, at ved sterke pandemieffekter, ville en sett store svingninger i de samlede helsetjenestekostnadene og/eller at større andeler av kostnadene ville blitt utgjort av sykdommer i ånderettsystemet.
Det er imidlertid noen naturlige forklaringer som taler for at pandemien ikke vil ha sterke effekter på helsetjenestekostnadene. For det første var et av hovedmålene til helsemyndighetene å redusere omfanget av pasienter som ble innlagt på sykehus, dette for å blant annet redusere smittefaren mellom helsepersonell og pasienter, samt å sikre nok kapasitet på sykehusene dersom behovet for intensivplasser skulle øke drastisk som følge av pandemien. Enklere kirurgiske inngrep ble utsatt, folk ble mindre syke som følge av diverse smitteverntiltak med videre, slik at det samlet sett ble en nedgang i aktiviteten på sykehusene under pandemien. Dette gjenspeiler seg også i at antall ISF-poeng går særlig ned i 2020 sammenlignet med 2019, før det tar seg noe opp igjen i 2021[2]. Dette vil kunne være en forklaring på hvorfor en ikke ser de største endringene i de totale helsetjenestekostnadene mellom årene. Det må imidlertid nevnes at utsettelse av diverse inngrep kan medføre en forskyvning av disse kostnadene til et senere år, altså som et etterslep som faller utenfor perioden sett på i denne rapporten.
For det andre er sykdomsgruppene gruppert på ICD-10-kapittel. Med andre ord vil covid-19-sykdom kun utgjøre en liten del av innholdet i kapittel 10 sykdommer i ånderettsystemet. Selv om flere ble smittet av covid-19 og opplevde tilhørende sykdom, betyr imidlertid ikke dette at det totale omfanget av sykdom innenfor kapittel 10 økte. covid-19-sykdom kan ha "erstattet" sykdom som ellers ville fremkommet, for eksempel influensa eller lungebetennelse. Med andre ord kan nettoeffekten av covid-19-sykdom bli null dersom sykdomstilfellene kun erstatter annen sykdom fra det samme kapittelet. Videre er symptomene knyttet til covid-19 forholdsvis like annen sykdom i kapittel 10, slik at tilfeller som faktisk var covid-19 kan ha blitt feildiagnostisert som en annen lignende sykdom.
Det er imidlertid noen metodiske valg og/eller mangler i data som vil kunne dempe pandemieffektene. Under pandemien var det et testregime som økte den polikliniske aktiviteten hos de offentlige-, men også de private laboratoriene. Informasjon om den polikliniske aktiviteten ligger i KUHR-databasen, men utfordringen er at det ikke kan knyttes diagnoser til laboratorietestene. Dette skyldes at diagnosen ofte først blir satt på bakgrunn av resultatene fra ulike tester, med andre ord først etter at testen er ferdig analysert. I tillegg vil en test kunne være knyttet til mistanke om en rekke diagnoser, da de aller fleste analyser ikke er diagnosespesifikk.
Pandemieffekter og produksjonstap
I denne rapporten er produksjonstap beregnet basert på data for sykefravær, uførhet og tidlig død. Antall sykefraværsdager økte totalt sett under pandemien, og andelen sykefraværsdager knyttet til sykdommer i åndedrettsystemet økte fra om lag 6 % i 2019 og 9 % under pandemiårene 2020 og 2021. Fra 2019 til 2021 økte sykdommer i åndedrettsystemet relativt sett med 60 %, og siden 2020 økte antall tapte dagsverk med påvist covid-19 med 486 %. I samme periode falt tapte dagsverk knyttet til influensa med 72 % (NAV, 2022). Det er derfor naturlig å tro at covid-19-sykdom er en vesentlig bidragsyter her. Spørsmålet er imidlertid hvorvidt dette vil være en underestimering. Andelene (sykefraværsdager per sykdomsgruppe) er mottatt fra NAV, men disse er kun basert på legemeldte sykemeldinger. Det kan tenkes at en større andel av egenmeldte sykemeldinger kan knyttes til covid-19-sykdom, og på den måten ville fordelt en noe større andel av produksjonstapet knyttet til sykefravær til sykdommer i åndedrettsystemet.
En svakhet i uførhetstallene er at de er ekstrapolerte fra perioden 2012-2017 og vil med det ikke inkludere eventuelle endringer som har oppstått under pandemien. Det kan imidlertid stilles spørsmål til hvorvidt covid-19-sykdom vil lede til uførhet på kort sikt (for årene 2020 og 2021), dette da det å bli ufør gjerne er en lengre prosess. Det blir rapportert om tilfeller av senfølger etter covid-19, eller "long-covid", hvor enkelte personer opplever langvarige plager. Uavhengig av hvorvidt dette vil resultere i uførhet, vil dette mest sannsynlig forekomme i årene etter 2021, og med det ikke bli fanget opp i vårt datagrunnlag. De vanlige symptomene på senfølgene er mange og generelle, som for eksempel muskelsmerter, hodepine, angst og depresjon. Dette er i utgangspunktet også symptomer knyttet til de største sykdomsgruppene innenfor uførhetsdataene som er psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser og sykdommer i muskel-skjelettsystemet og bindevev. Det er derfor også usikkerhet dersom senfølger skulle lede til uførhet, at tilfellene vil bli registrert å være covid-19-relatert sykdom eller bli ansett som for eksempelvis en psykisk lidelse eller muskel-skjelettsykdom.
Hva gjelder tidlig død forekom de fleste dødsfall knyttet til covid-19 hos den eldre delen av befolkningen, og vil dermed i liten grad påvirke produksjonstapet i denne sammenheng.
Avslutningsvis kan det stilles spørsmål til hvorvidt anslagene knyttet til sykefravær, uførhet og tidlig død fanger opp alt produksjonstap. Som nevnt tidligere anslo SSB i sitt bidrag til Koronakommisjonen, tapt verdiskapning som skyldes pandemien, til 145 milliarder kroner i 2020 (SSB, 2021). I rapporten er det samlede produksjonstapet på tvers av sykdommer og ulykker for samme år, estimert til om lag 470 milliarder kr, hvorav kun 17 milliarder kroner knyttes til sykdommer i åndedrettsystemet. En mulig forklaring kan være produksjonstap som oppstår utenfor sykefravær, uførhet og tidlig død. Under pandemien ble er rekke smitteverntiltak hjemlet i Forskrift om smitteverntiltak mv. ved koronautbruddet (covid-19-forskriften). Blant annet så var karantene en plikt også ved tilfeller hvor individet selv ikke var blitt smittet, men hadde vært i kontakt med noen andre hvor smitte var blitt påvist. For en del arbeidstakere ville de kunne utføre sitt arbeid hjemmefra og dermed vil det i prinsippet ikke oppstå et produksjonstap. Det er imidlertid en del arbeidsgrupper som ikke hadde denne muligheten for eksempel helsepersonell eller bygningsarbeidere. I disse tilfellene vil det kunne oppstå et produksjonstap (eventuelt ekstrakostnader dersom vikarer blir leid inn), som ikke nødvendigvis fanges opp i disse dataene. Blant annet dersom fravær grunnet karantene ikke ble meldt som sykefravær.
Statens øvrige utgifter til pandemitiltak
Under pandemien vedtok Stortinget en rekke bevilgninger i statsbudsjettene som skulle dempe konsekvensen av ulike pandemitiltak. Blant annet ble det vedtatt en rekke kompensasjonsordninger for næringslivet, idrettsorganisasjoner og kulturvirksomheter ettersom tiltakene påvirket driftsmulighetene. Dette er mulige skattefinansieringskostnader som ikke er inkludert i denne rapporten.
Vista analyse leverte i 2023 en rapport for Koronautvalget hvor de oppsummerte de økonomiske støttetiltakene som ble vedtatt under pandemien. Dette gjaldt støttetiltak rettet mot næringslivet, inntektsbortfall for personer, kulturlivet, idrett, fylkeskommuner og kommuner med videre. Rapporten konkluderer med at summen av økonomiske tiltak 2020 og 2021 var henholdsvis 131,3 og 90,3 milliarder kroner (Vista analyse, 2023).
Denne type kostnader vil altså falle utenfor vårt kostnadsgrunnlag, og det kan argumenteres for at slike kostnader burde inkluderes ettersom det direkte eller indirekte kan knyttes til covid-19-sykdom. Det er imidlertid viktig å huske på at pandemitiltakene og med det de påfølgende økonomiske tiltakene, først og fremst er av en forebyggende natur. Altså tiltakene ble vedtatt for å forhindre eller minimere ytterlige covid-19-sykdom. Kostnader knyttet til forebygging i andre sektorer er i denne og de foregående rapportene holdt helt eller delvis utenfor kostnadsgrunnlaget.
Det er noen prinsipielle utfordringer med å inkludere kostnader knyttet til forebygging i denne sammenheng. Kostnadene kan være vanskelig å identifisere, samt at forebyggende helsetiltak er å finne på tvers av mange ulike sektorer, som for eksempel utdannings- eller vegsektoren. Ettersom forbyggende tiltak gjerne er generelle av natur, vil det også derfor gjelde mange sykdomsgrupper. Med andre ord vil det være vanskelig å fordele kostnader knyttet til forebyggingstiltak rettet mot en eller flere spesifikk(e) sykdomsgrupper dersom de blir identifisert.
Avsluttende betraktninger
Oppsummert kan det anses som sannsynlig at pandemien kan ha påvirket både de totale samfunnskostnadene grunnet den metodiske tilnærmingen i verdisettingen av sykdomsbyrden, men også fordelingen av kostnadene til de enkelte sykdomsgruppene. Først og fremst produksjonstapet knyttet til sykefravær, men også knyttet til sykdomsbyrden dersom en sammenligner på tvers av år.
Det er verdt å nevne at en del kostnader som følge av pandemien potensielt først vil fremkomme i de kommende årene, for eksempel knyttet senvirkninger (long-covid), økt andel psykiske lidelser og/eller økt uførhet. Samt at koronaviruset sannsynligvis er et virus som vi må leve med på tilsvarende måte som sesonginfluensa. Dette er derfor et tema det er verdt å følge opp i eventuelle nye rapporter.
Det er valgt å ikke inkludere skattefinansieringskostnader knyttet til økonomiske tiltak under pandemiårene. Dette er kostnader det kan argumenteres for at burde bli inkludert, men det oppstår da prinsipielle spørsmål knyttet til hvordan kostnader til andre forebyggende helsetiltak for andre sykdomsgrupper fra andre sektorer eventuelt også burde inkluderes.