Kapittel 10.1Sykehjem

Sykehjem er en lovregulert boform som er hjemlet i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav c, jf. forskrift om kommunal helse- og omsorgsinstitusjon § 1 bokstav d. I sykehjem gis det heldøgns helse- og omsorgstjenester, og beboerne betaler egenandel etter forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester, som blant annet skal dekke kost, losji, medisiner og helse- og omsorgstjenester.

Totalt antall sykehjem og antall sykehjemsplasser

Alle de 327 kommunene som deltok i kartleggingen, besvarte spørsmålet om hvor mange sykehjem det er i kommunen. Samlet antall ble oppgitt å være 852 sykehjem. Antallet omfatter både sykehjem eiet av kommunen og sykehjem drevet av private/kommersielle eller ideelle aktører etter avtale med kommunene.

I alt oppga kommunene at 34 998 sykehjemsplasser sto til deres disposisjon per 1. oktober 2022. Av disse var 31 874 plasser i kommunal drift, mens 3 002 plasser var drevet av private/kommersielle eller ideelle aktører. Det er et uforklart avvik på 122 plasser mellom det totale antallet sykehjemsplasser og summen av antall plasser i kommunal drift og privat/kommersiell eller ideell drift som rapporteres av kommunene.

Oslo rapporterte at det var 37 sykehjem i kommunen pr. 1. oktober 2022, og samlet antall sykehjemsplasser ble oppgitt å være 3 326 (hvorav 1 877 plasser i kommunal drift og 1 449 plasser i privat/kommersiell eller ideell drift). Dette er en reduksjon siden kartleggingen i 2018, da Oslo kommune svarte at de hadde 44 sykehjem og totalt 4 260 sykehjemsplasser.

Som ved tidligere kartlegginger var antall sykehjemsplasser som kommunene oppga lavere enn det Statistisk Sentralbyrå (SSB) oppgir i Kostra. Ifølge SSB var det 39 054 sykehjemsplasser i Norge pr 31. desember 2021, altså 4 056 flere plasser enn det som ble funnet i denne kartleggingen. En naturlig årsak til denne forskjellen er at vi i vår kartlegging kun har fått svar fra 327 av landets 356 kommuner (91,9 %). Om SSB sine tall legges til grunn gir det en dekningsgrad for befolkningen 80 år og eldre på 16,3 %.

Sykehjem: Enheter spesielt tilrettelagt for personer med demens

Minst 84 % av personer med langtidsplass i sykehjem har trolig reelt sett en demenssykdom selv om ikke alle er utredet og har fått diagnosen (8, 15). På grunn av kognitive svekkelser, ofte i kombinasjon med nevropsykiatriske symptomer, vil mange personer med demens profitere på å bo i tilrettelagte enheter. En godt tilrettelagt boenhet for personer med demens kjennetegnes av oversiktlige og gjenkjennbare omgivelser, få personer å forholde seg til, lett tilgang til utearealer og muligheter for å delta i meningsfulle aktiviteter (16).  I Demensplan 2025 fremheves betydningen av å utforme boligenhetene slik at de legger til rette for tjenester som ivaretar behovene til personer med kognitiv svikt.

I kartleggingen ble kommunene spurt om de hadde enheter spesielt tilrettelagt for personer med demens.  Med «enhet» menes her fortrinnsvis en boenhet med 4 til 12 beboere. Det forutsettes at enheten har eget fellesrom og at aktiviteter på dagtid i hovedsak foregår innenfor enheten. Selv om flere enheter administrativt var slått sammen til en avdeling, for eksempel med egen avdelingsleder, ble kommunene bedt om å oppgi antall enheter for seg.  Som nevnt rapportere flere kommuner at det var vanskelig å svare på dette, slik at det er noe usikkerhet knyttet til tallene.

I alt 300 kommuner (91,7 %) svarte at de disponerte enheter spesielt tilrettelagt for personer med demens. Samlet omfattet dette 1 577 tilrettelagte enheter og totalt 12 551 plasser, fordelt på 566 sykehjem, dvs. gjennomsnittlig 8,0 plasser pr tilrettelagte enhet. Tallene omfatter både tilrettelagte enheter og forsterkede tilrettelagte enheter for personer med demens. I Oslo ble det rapportert å være 101 tilrettelagte enheter (inklusive forsterkede tilrettelagte enheter) og totalt 956 plasser fordelt på 30 sykehjem. Tilsvarende tall ved kartleggingen i 2018 var 101 tilrettelagte enheter og totalt 833 plasser fordelt på 30 sykehjem, altså samme antall tilrettelagte enheter, men en økning på 123 plasser siden den gang.

Siden kartleggingen i 2008 og frem til i dag har det skjedd en positiv utvikling både i andel kommuner med tilrettelagte enheter for personer med demens og antall tilrettelagte enheter/plasser. Den gang oppga 86,9 % av kommunene at de hadde tilrettelagte enheter og totalt antall plasser ble oppgitt å være 8 542, tabell 10.1.

* I tilrettelagte enheter (TE) i denne tabellen inngår både ordinære tilrettelagte enheter og forsterkede tilrettelagte enheter. 

** Antall kommuner i Norge ble redusert fra 428 til 422 i 2018, og fra 422 til 356 i 2020.

***Det er knyttet en viss usikkerhet til tallene som rapporteres da flere kommuner har oppgitt at de har tilrettelagte enheter for personer med demens selv om antall plasser i boenhetene er større enn 4 til 12 beboere

Den positive utviklingen i antall plasser i tilrettelagte enheter for personer med demens har skjedd på tross av at det har vært en reduksjon i totalt antall sykehjemsplasser siden kartleggingen i 2010-2011. Likevel er det fortsatt slik at en høy andel av personer med demens i sykehjem ikke bor i enheter som defineres som tilrettelagt for målgruppen.

I tabell 10.2 gis det en fylkesvis oversikt over andelen kommuner (%) med tilrettelagte enheter for personer med demens i perioden 2008 til 2022. På grunn av kommune- og fylkessammenslåingene som har skjedd i denne perioden er direkte sammenlikninger vanskelig å foreta, men tabellen kan likevel gi en indikasjon på den fylkesvise utviklingen over tid. Per 2022 er andelen kommuner med tilrettelagte enheter relativt høy i alle landets fylker, varierende fra 78,3 % (Rogaland) til 100 % (Oslo).

* Antall fylker i Norge ble redusert fra 19 til 18 i 2018 og fra 18 til 11 i 2020. Antall kommuner i Norge ble redusert fra 428 til 422 i 2018, og fra 422 til 356 i 2020.

** I summen telles Oslo som en kommune.

Forskjeller i andeler mellom fylkene må trolig delvis ses i sammenheng med kommunenes størrelse (innbyggertall). Andelen kommuner med tilrettelagte enheter for personer med demens er høyere i større kommuner (≥ 5 000 innbyggere) sammenlignet med mindre kommuner (< 5 000 innbyggere), henholdsvis 96,6 % og 85,5 %; - for de minste kommunene (< 1 500 innbyggere) er andelen 75,0 %. I kommuner med lavt innbyggertall og få sykehjemsplasser, vil det være krevende å etablere egne enheter for personer med demens, da kommunen gjerne bare har én sykehjemsavdeling. 

Sykehjem: Forsterkede enheter spesielt tilrettelagt for personer med demens

For å ivareta behovene til personer med demens med alvorlige nevropsykiatriske symptomer, har flere kommuner etablert forsterkede enheter spesielt tilrettelagt for personer med demens (også kalt forsterkede skjermede enheter). Disse enhetene er hjemlet på samme måte som andre tilrettelagte enheter for personer med demens i sykehjem, men hver enhet har ofte færre plasser enn andre enheter, gjerne færre enn fire beboere.

I denne kartleggingen svarte 121 av 327 kommuner (37,0 %) at de hadde/disponerte egen forsterket(e) enhet(er) spesielt tilrettelagt for personer med demens med alvorlige nevropsykiatriske symptomer. Disse kommunene oppga at de hadde/disponerte til sammen 934 plasser fordelt på 179 forsterkede enheter, det vil si et gjennomsnitt på 5,2 plasser pr forsterket enhet. Siden kartleggingen i 2008 har det vært en økning i både andel kommuner med forsterkede enheter, antall enheter og antall plasser, tabell 10.3. Tendensen er imidlertid at størrelsen på de forsterkede enhetene (målt som median antall plasser pr forsterket enhet) har økt noe, fra 4 plasser i 2018 til 6 plasser i 2022.

* Antall kommuner i Norge ble redusert fra 428 til 422 i 2018, og fra 422 til 356 i 2020.

Oslo kommune oppga at de hadde 21 forsterkede enheter spesielt tilrettelagt for personer med demens pr. 1. oktober 2022. Totalt antall plasser var 123, altså i gjennomsnitt 5,9 plasser pr forsterkede tilrettelagte enhet. Dette er en vesentlig økning siden kartleggingen i 2018, da Oslo rapporterte at de hadde 11 forsterkede tilrettelagte enheter og totalt 74 plasser. Det vil si et gjennomsnitt den gang på 6,7 plasser pr forsterkede tilrettelagte enhet.

Kartleggingen viser at forsterkede enheter finnes i alle landets fylker, men at andelen kommuner med forsterkede enheter varierer mellom fylkene. Den høyeste andelen var i Vestfold og Telemark (52,2 %) og Viken (46,0 %), mens laveste andel var i Vestland (20,0 %) og Troms og Finnmark (15,6 %). 

Som forventet var det flere større kommuner med forsterkede enheter enn mindre kommuner. For kommuner med ≥ 5 000 innbyggere var andelen 51,4 % mens andelen i kommuner med < 5 000 innbyggere var 20,4 %.

Interkommunalt samarbeid om plasser i forsterkede enheter for personer med demens med alvorlige nevropsykiatriske symptomer foreslås i Nasjonal faglig retningslinje om demens som et alternativ for mindre kommuner der det sjeldent er behovet for plasser i forsterkede enheter. Ved denne kartleggingen var det kun 3 kommuner som svarte at de ved kartleggingspunktet hadde plasser i forsterkede enheter drevet i interkommunalt samarbeid, og totalt omfattet dette 10 plasser. De 3 kommunene hadde ≥ 5 000 innbyggere og var lokalisert i fylkene Viken og Vestfold og Telemark. Til sammenligning var det 4 kommuner ved kartleggingen i 2018 som oppga at de hadde interkommunalt samarbeid om plasser i forsterkede enheter (lokalisert i fylkene Østfold, Telemark, Hordaland og Finnmark). Totalt antall plasser den gang var også 10. 

Videre oppga 21 av de 206 kommunene som ikke disponerte egen forsterket enhet (10,2 %) at de hadde samarbeid med annen kommune som kan stå for et slikt tilbud hvis det skulle være behov for det.

Tilrettelagt uteareal ved spesielt tilrettelagte enheter for personer med demens

Kommunene ble spurt om noen av sykehjemsenhetene, som er spesielt tilrettelagte for personer med demens, har tilgang til uteareal som er også tilrettelagt for pasientgruppen. Med tilrettelagt uteareal menes hageanlegg tilrettelagt for fysisk aktivitet, sosialt samvær og sanseopplevelser, der det er tatt spesielt hensyn til personer med kognitiv svikt og demens. Arealet bør ha elementer fra det som er en typisk hage i lokalmiljøet, og være tilrettelagt med gangstier som gjør det mulig å komme fram - både til fots, med rullator og med rullestol. Arealet bør være avgrenset for å hindre at beboerne går seg bort, men uten at det gir følelsen av å være innestengt. Boenhetene bør ha direkte utgang til det tilrettelagte utearealet. Det som i denne kartleggingen menes med tilrettelagt uteareal omfatter ikke balkong.

Av de 300 kommunene som hadde spesielt tilrettelagte enheter for personer med demens oppga 280 kommuner (93,3 %) at noen av enhetene hadde tilgang til tilrettelagt uteareal. I alt rapporterte disse kommunene at 1 119 (av totalt 1 577) spesielt tilrettelagte enheter hadde tilgang til tilrettelagt uteareal. Det innebærer at omkring 7 av 10 spesielt tilrettelagte enheter for personer med demens hadde tilgang til tilrettelagt uteareal. I alt 810 av enhetene ble rapportert å ha direkte utgang til det tilrettelagte utearealet, det vil si omkring halvparten av de spesielt tilrettelagte enhetene for personer med demens.

Til sammenligning oppga 92,7 % av kommunene med spesielt tilrettelagte enheter at en eller flere av enhetene hadde tilgang til tilrettelagt uteareal ved kartleggingen i 2018. Den gang ble antall enheter med tilgang til tilrettelagt uteareal oppgitt å være 1 148.  Det bemerkes at det knyttes en viss usikkerhet til dataene som presenteres, se metodedel.

Tilrettelagt uteareal ved forsterkede tilrettelagte enheter for personer med demens

Kommunene ble også spurt om noen av de forsterkede tilrettelagte enhetene for personer med demens med alvorlige nevropsykiatriske symptomer har tilgang til tilrettelagt uteareal. For beskrivelse av hva som menes med tilrettelagt uteareal, se forrige punkt «Tilrettelagt uteareal ved tilrettelagte enheter for personer med demens». I alt 104 av de 121 kommunene med forsterkede tilrettelagte enheter (86,0 %) svarte at hadde de forsterkede enheter med tilgang til tilrettelagt uteareal. Samlet antall forsterkede enheter med tilgang til tilrettelagt uteareal var 151 enheter, hvorav 124 av disse hadde direkte utgang til det tilrettelagte utearealet.

Ved kartleggingen i 2018 ble totalt antall forsterkede enheter med tilgang til tilrettelagt uteareal oppgitt å være 92. Det bemerkes at det knyttes en viss usikkerhet til dataene som presenteres, se metodedel. 

Lindrende behandling og omsorg for personer med demens i tilrettelagte enheter

I henhold til Nasjonal faglig retningslinje om demens skal virksomheter legge til rette for at personer med demens tilbys tilpasset lindrende behandling og omsorg gjennom hele sykdomsforløpet. Målsetningen er å legge til rette for at personen kan leve så godt som mulig med sin demenssykdom og få en verdig og god død. Livskvalitet, lindring av smerte og ubehag, og god omsorg i livets siste fase, er viktige mål for den lindrende behandlingen. I kartleggingen ble kommunene spurt om noen av enhetene spesielt tilrettelagt for personer med demens i sykehjem har rutiner knyttet til livets sluttfase. 

I alt 201 (61,5 %) av de 327 kommunene som deltok i kartleggingen svarte at enhetene spesielt tilrettelagt for demens hadde rutiner knyttet til livets sluttfase. På spørsmål om hva disse rutinene omfatter, oppga 188 kommuner (57,5 %) at enhetene hadde rutiner for forhåndssamtaler, 173 kommuner (52,9 %) svarte at enhetene hadde rutiner for bruk av fastsatt kartleggings- eller dokumentasjonsverktøy, 159 kommuner (48,6%) svarte at enhetene hadde rutiner for etterlattesamtaler og 44 kommuner (13,5%) oppga at enhetene hadde andre rutiner. Eksempler på andre rutiner var blant annet bruk av ressurspersoner på palliasjon, felles møter med ansvarlig lege, sykepleier, pasient og pårørende og oppfølging av pårørende.

Spørsmål om lindrende behandling og omsorg i spesielt tilrettelagte enheter for personer med demens ble tatt med i den nasjonale kartleggingen i 2018 for første gang.  Den gang oppga 61,6 % av kommunene at deres tilrettelagte enheter hadde rutiner eller prosedyrer knyttet til livets sluttfase – andelen kommuner synes med andre ord uendret siden da.

Kompetanse i forsterkede tilrettelagte enheter

I henhold til Nasjonal faglig retningslinje om demens skal virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester til personer med demens sørge for at ansatte har den opplæring, videreutdanning og etterutdanning som er påkrevet, slik at den enkelte innehar relevant kompetanse for å utføre sitt arbeid faglig forsvarlig, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Beboere i forsterkede tilrettelagte enheter kjennetegnes av å ha demens med alvorlige nevropsykiatriske symptomer, og utgjør dermed en gruppe der det stilles særskilte krav til de ansattes kompetanse.

I kartleggingen ble kommunene spurt om hvor stor andel av de ansatte i forsterkede tilrettelagte enheter som har helsefaglig utdanning på bachelornivå eller over. Av de 121 kommunene med forsterkede tilrettelagte enheter svarte 106 kommuner (87,6 %) på spørsmålet. Som ved kartleggingen i 2018 varierte andelen med helsefaglig utdanning på bachelornivå eller over mye mellom kommunene, fra 0 % til 100 %. Den gjennomsnittlige andelen av ansatte med helsefaglig utdanning på bachelornivå eller over var 33,8 % (SD 25,9). Sammenlignet med kartleggingene i 2014 og i 2018, synes andelen med utdannelsesnivå på bachelornivå å ha holdt seg relativt uendret. Den gang var gjennomsnittlig andel henholdsvis 33,0 % og 29,8 %. Det bemerkes at det knytter seg en viss usikkerhet til tallene som presenteres på grunn av ulik svarprosent i kartleggingene og kommunesammenslåingene i 2020. Likevel innebærer tallene at andelen av ansatte med høyere helsefaglig utdannelse fortsatt gjennomgående er lav i landets forsterkede tilrettelagte enheter for personer med demens, men at det er forskjeller mellom kommunene. 

I Nasjonal faglig retningslinje om demens fremgår det også at helse- og omsorgspersonell skal ha kunnskap om og yte personsentrerte helse- og omsorgstjenester til personer med demens. Kommunene ble spurt om de forsterkede tilrettelagte enhetene arbeider systematisk med opplæring og innføring av arbeidsmetoder for personsentrert omsorg, som for eksempel VIPS, TID, Marte Meo eller annet. I alt 52 (43,0 %) av de 121 kommunene med forsterkede tilrettelagte enheter svarte ja på dette spørsmålet, hvilket er en liten nedgang siden forrige kartlegging i 2018 da halvparten av kommunene (50,0 %) oppga at de forsterkede tilrettelagte enhetene arbeidet systematisk med opplæring og innføring av slike metoder. Når kommunene ble bedt om å beskrive hvilke metoder for personsentrert omsorg som benyttes, var det også i denne kartleggingen langt oftest VIPS og TID-modellen som ble trukket frem. Marte Meo, Musikkbasert miljøbehandling og Strukturert miljøbehandling var også metoder som ble nevnt av noen få kommuner.

Demensomsorgens ABC og Eldreomsorgens ABC er to kompetansehevende tiltak rettet mot ansatte i den kommunale helse- og omsorgstjenesten der målet er at de ansatte skal tilegne seg oppdatert, kunnskapsbasert fagkunnskap innen demens- og eldreomsorg. Kommunene ble spurt om ansatte i de forsterkede tilrettelagte enhetene deltok i Demensomsorgens ABC og/eller Eldreomsorgens ABC i 2021-2022. I alt 52,9 % av kommunene med forsterkede tilrettelagte enheter (64 av 121 kommuner) oppga at de hadde ansatte ved disse enhetene som deltok i Demensomsorgens ABC og/eller Eldreomsorgens ABC i denne perioden. Dette er også en liten nedgang siden kartleggingen i 2018 da andelen var 67,5 % av kommunene (gjaldt deltakelse i perioden 2017-2018).

På spørsmål om hvor stor andel av ansatte i de forsterkede tilrettelagte enhetene som deltok i Demensomsorgens ABC og/eller Eldreomsorgens ABC i 2021 eller 2022 var det 54 (av 64) kommuner som besvarte spørsmålet. Den gjennomsnittlige andelen i disse kommunene var 42,6 % av de ansatte (SD 32,8 %), altså en liten økning fra det som ble rapportert ved kartleggingen i 2018. Den gang var gjennomsnittet 38,0 % (SD 29,8). Det bemerkes at det også her knyttes usikkerhet til tallene som presenteres.

Fast veiledning av ansatte ved forsterkede, tilrettelagte enheter er et kompetansehevende tiltak som flere kommuner har etablert. Av kommunene med forsterkete tilrettelagte enheter svarte 38,8 % (47 av 121 kommuner) at de hadde etablert ordning med fast veiledning av ansatte, enten fra spesialisthelsetjenesten (19,8 %, 24 kommuner) og/eller gjennom annen fast veiledningsordning (28,1 %, 34 kommuner). På spørsmål om hvor mange timer veiledning som ble gitt pr måned, var det kun 39 kommuner som svarte. Median antall veiledningstimer i disse kommunene var 3 timer pr måned (25. – 75. prosentil, 2 – 4 timer), det vil si omkring samme nivå/noe høyere enn ved kartleggingen i 2018 da median var 2 timer (25. – 75. prosentil, 2 – 4 timer).