Kapittel 11Vedlegg 1: Utdypet informasjon om personellsituasjonen

Overordnet om helsepersonellsituasjonen

Tall fra NAV estimerer at det er en mangel på nesten 13 000 helsepersonell innen helse- og omsorgstjenestene (NAV, 2023) samtidig har det i Norge vært en stor vekst over tid og vi har god dekning i et internasjonalt perspektiv.  Norge har en av de høyeste lege- og sykepleierdekningen i Europa (Tid for handling, 2023) Og har ligget blant de 10 landene med høyest jordmordekning de siste 10 årene samtidig som det har vært endringer i fødepopulasjon og endret arbeidsfelt (WHO, 2022). 15 prosent av alle sysselsatte i Norge jobber i helse- og omsorgstjenestene som er det høyeste i EU/EØS (Tid for handling, 2023) Det tilsier at vi ligger høyt på personelldekning samlet sett også.

Det er flere faktorer som er med og påvirker helsepersonellmangelen. Den demografiske utviklingen mot at det blir stadig flere eldre, flere som (over)lever med kroniske sykdommer over tid, økte forventninger og styrkede pasientrettigheter, sentraliseringstrender samt at noe helsepersonell ikke ønsker å jobbe der det er størst behov og at utdanningskapasiteten ikke har vært tilstrekkelig. Det at Norge har spredt befolkning, lange avstander og desentralisert helsetjeneste gir personellintensive helse- og omsorgstjenester.

I 2020 ble bioteknologiloven endret, og genetisk fosterdiagnostikk og tidlig ultralyd er nå tillatt for alle gravide og skal tilbys gjennom den offentlige helsetjenesten. Dette vil mest sannsynlig øke etterspørselen etter ultralydkompetanse (Helsedirektoratet, 2020c). For nærmere diskusjon om endrede ressursbehov som følge av tidlig ultralyd og NIPT, henvises det til Helsedirektoratets rapport fra 2020 "Forslag til organisering og innføring av tilbud om NIPT og ultralydundersøkelse i første trimester". Det er rimelig å anta at tiltaket vil kreve kompetanseheving i helsetjenesten og økte ressurser mht. både personell og utstyr (Helsedirektoratet, 2020b).

Der det frem til nå har vært mulig å øke andelen som er sysselsatt i helse- og omsorgstjenesten uten at det har ført til reduksjon i sysselsettingen i andre næringer som helhet, går vi nå inn i en tid der antallet personer i typisk arbeidsfør alder ikke lenger vil vokse, mens det blir stadig flere eldre (Tid for handling, 2023).

Dette innebærer at man i tillegg til å utdanne nok helsepersonell også må arbeide aktivt for å rekruttere og beholde helsepersonell i tjenestene. Nye måter å organisere arbeidet på og muligheter for oppgavefordeling vil være viktige faktorer for at fremtidens helsevesen skal være bærekraftig. En av de viktigste faktorene for å beholde helsepersonell knytter seg til at det finnes fagmiljø og karriereveier for helsepersonellet (Helsedirektoratet, 2020d, 2021a)

Behov for helsepersonell i helse- og omsorgstjenestene

SSB framskriver tilbud og etterspørsel etter jordmødre og andre helseyrker ved hjelp av sin framskrivnings modell Helsemod. Sammenlignet med framskrivningene publisert i 2019, er det benyttet mer oppdatert informasjon om den faktiske utviklingen samtidig som framskrivingene er knyttet opp mot SSBs befolkningsframskrivinger i 2022 (Jia et al., 2023).

I SSBs mellomalternativ[4] er det forventet underskudd på nesten 70 000 årsverk samlet i helse- og omsorgstjenesten i 2040) hvorav sykepleiere og helsefagarbeidere samlet utgjør over 54 000 av disse (Tid for handling, 2023). Andre yrkesgrupper som det vil være betydelig underskudd av mot 2024 er vernepleiere og sammenslått kategorien helsesekretærer og tannhelsesekretærer. Dette gjelder også, om enn i noe mindre grad for leger, ergoterapeuter, fysioterapeuter og bioingeniører. Det er også beregnet et underskudd av jordmødre og helsesykepleiere. Selv om disse gruppene er relativt små, er de å regne som nøkkelpersonell i tjenestene de er utdannet for å jobbe i (Tid for handling, 2023).

Tabellen er sortert etter avviket i mellomalternativet. De fremskrevne tallene er rundet av til nærmeste 100.
Kilde: Jia mfl. (2023), tabell 5.5. referert i NOU2023:4, tabell 2.1

Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse har i sin scenarioanalyse vurdert at for å møte behovet for sykepleier i SSBs mellomalternativ vil det være behov for å øke antall studieplasser jevnt hvert år fra 2023 til og med 2037 med en årlig økning på 222 nye studieplasser for sykepleier for å oppnå balanse mellom tilbud og etterspørsel i 2040 når det tas hensyn til frafall fra studiet og yrket (Tid for handling, 2023). Et alternativ til den gradvise økningen vil være å øke antall studieplasser med 1868 i 2023 og at nivået opprettholdes deretter. I tillegg til å gi balanse i 2040 vil denne kraftige veksten i studieplasser føre til at en større antall ferdig utdannede sykepleiere vil komme fortere ut i tjenestene. Det er vanskelig å se for seg at dette kan være et realistisk alternativ å opprette nesten 2000 nye studieplasser over natten. Blant annet vil en av de største utfordringene med dette alternativet være mangel på praksisplasser (Tid for handling, 2023).

Også for legene regnes det med et underskudd i perioden mot 2040 i mellomalternativet. Merk at gruppen "leger" inneholder alle med medisinsk embetseksamen. Legespesialister er iberegnet i disse tallene, men som for sykepleierne bygger spesialiseringen på leger på grunnutdanning. De fleste leger vil starte sin spesialisering etter grunnutdanning.  For leger som ønsker å jobbe de kommunale helse- og omsorgstjenestene plikter kommunene å følge krav gitt i forskrift om kompetansekrav for leger i den kommunale helse- og omsorgstjenesten (omsorgsdepartementet, 2017). Kommunene skal blant annet sikre at leger som tiltrer en fastlegehjemmel, stilling ved kommunal legevakt eller annen stilling med oppgave om å yte helsehjelp i medhold av helse- og omsorgstjenesteloven:

1. har spesialistgodkjenning i allmennmedisin
2. er under spesialisering i allmennmedisin, eller
3. har godkjenning som allmennlege etter § 8 i forskrift 19. desember 2005 nr. 1653 om veiledet tjeneste for å få adgang til å praktisere som allmennlege med rett til trygderefusjon eller som spesialist i allmennmedisin eller allmennpraktiserende lege etter § 10 i forskrift 8. oktober 2008 nr. 1130 om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land eller fra Sveits.

Dette betyr at for å få tilgang på leger som kan jobbe i helsetjenestene relevante for følgetjenesten er det viktig det tilrettelegges for at nok leger får startet og gjennomført aktuelle spesialiseringsløp. Der det for de helsefaglige grunnutdanningene er kapasitetsutfordringer knyttet til praksisstudier er kapasitetsutfordringene for leger i stor grad knyttet til gjennomføring av spesialistutdanningens første del (LIS1).

Autorisasjoner og spesialistgodkjenninger for jordmødre, paramedisinere, ambulansearbeidere, sykepleiere og spesialister i akutt- og mottaksmedisin

Helsepersonellregisteret (HPR) er helsemyndighetenes register over helsepersonell med norsk autorisasjon og spesialistgodkjenning. Registeret viser kompetansen til helsepersonellet den dagen en autorisasjon eller spesialistgodkjenning blir gitt, men inneholder ingen informasjon om vedlikehold av kompetanse[5] (livslæring læring) eller arbeidssted. Så lenge helsepersonellet ikke har mistet spesialistgodkjenningen, eller autorisasjonen, vil vedkommende være oppført i HPR frem til vedkommende er 80 år. Det er derfor ikke mulig å lese ut av tallene i tabellene hvor stor andel av helsepersonellet som faktisk jobber klinisk i tjenestene.

Tabell 2 viser aktive autorisasjoner og spesialistgodkjenninger i Helsepersonellregisteret per 28.04.2023 på hhv. spesialister i akutt og mottaksmedisin og autoriserte jordmødre, paramedisinere, ambulansearbeidere, sykepleiere og helsefagarbeidere fordelt eller utdanningsland. Merk at et og samme helsepersonell kan ha flere autorisasjoner og vil da ligge inne med begge disse på sitt HPR-nummer. Helsepersonellet kan da figurere både under helsefagarbeider, sykepleier og jordmor. Evt. andre kombinasjoner. Det vil derfor ikke gi noen mening å summere tallene på tvers.

Tabell 3 viser vedtak på søknader om autorisasjon og spesialistgodkjenning på hhv. søknad om spesialistgodkjenning i akutt- og mottaksmedisin og autorisasjon som jordmor, ambulansearbeider, paramedisiner og helsefagarbeider.

* tallet inkludere også den/de som er innvilget lisens/avslag autorisasjon

** tallet inkluderer de som har fått avslag med krav om nasjonale kurs og avslag med krav om praksisløp

Tabell 4 viser vedtak på søknader om autorisasjon og spesialistgodkjenning på hhv. søknad om spesialistgodkjenning i akutt- og mottaksmedisin og autorisasjon som jordmor, ambulansearbeider, paramedisiner, sykepleier og helsefagarbeider fordelt på utdanningsland hos søker.

I Helsedirektoratets rapport om tilgang til og behov for jordmødre fra 2021 finner man en nedgang i  antall autorisasjoner til jordmødre med utenlandsk (særlig nordisk) utdanning (Helsedirektoratet, 2021b) mens tall fra 2022 viser at det var 249 nye autorisasjoner, hvorav mer enn halvparten var fra utlandet og primært fra andre nordiske land. Det er for tidlig å dra slutninger rundt hvorvidt trenden har snudd.

Tilgang på og behov for jordmødre

Helsedirektoratets rapport "Tilgang på og behov for jordmødre" beskriver tilgangen på nyutdannede jordmødre, statistikk på jordmødre i helsetjenesten og statistikk og innspill knyttet til behov for jordmødre. Analysenotatet er fra 2021 og mye av statistikken samt forklaringsvariabler er hentet fra denne rapporten. Der det har vært mulig å få oppdaterte tall er disse benyttet.

I dag tilbys det jordmorutdanning ved 6[6] universiteter og høgskoler. Jordmorutdanningen inngår i RETHOS fase 3 og utviklingsarbeidet for disse utdanningene startet opp i oktober 2021 med planlagt iverksetting av nasjonale retningslinjen for jordmorutdanningen juli 2023 (Kunnskapsdepartementet, 2021).

Tabellen under viser at det i 2022 ble fullført 122 mastergrader innen jordmorfaget. Korrigert for personer som har fullført videreutdanning tidligere blir tallet ca. 115 fullførte mastergrader. Dette er lavere enn Kunnskapsdepartementet kandidatmåltall[7] på 148 fullførte studier i 2022 og 2023.

Tabell 5: Tabellen viser utdannede jordmødre ved norske universitet og høgskoler 2019 – 2022.

I Norge bygger jordmorutdanningen på en 3-årig bachelor i sykepleie. Tabellene under er hentet fra Helsedirektoratets rapport "Tilgang på og behov for jordmødre og viser at frem til 2020 var god søkning til jordmorstudiene, og det har vært flere søkere enn studieplasser. Kandidatmåltallet for jordmorutdanningen var 134 kandidater fra 2015 til og med 2020. I 2021 økte måltallet fra 134 til 148 som et resultat av opprettelsen av jordmorstudier i Stavanger. Det er i statsbudsjettet for 2023 bevilget ekstra penger til 200 nye utdanningsstillinger for jordmødre og spesialsykepleiere (Nasjonalbudsjettet, 2023)

Kilde: DBH. 1) 761105 Jordmorutdanning, toårig. 2) 761107 Master, jordmorfag, toårig. Merk at en person som søker opptak flere år vil telles i alle de aktuelle kolonnene og at en person som søkere både på videreutdanning og mastergrad vil telles i begge radene. 

Kilde: Database for høyere utdanning (DBH). Merk at en person kan søke om opptak til flere programmer, og samtlige søknader vil da bli rapportert til DBH. Understrekede tall angir opptak til mastergrad. 1) Det har vært opptak til mastergraden annet hvert år på USN, og opptakene i 2017 og 2019 er trolig kun påbygg til mastergrad.

Kilde: Orientering om statsbudsjettet 2023 for universitet og høgskular

Utvikling i helsetjenestene - jordmødre

I forbindelse med Helsedirektoratets analysenotat om tilgang til og behov for jordmødre ble det lagt ned en stor innsats i å innhente og sammenstille data for ulike kilder blant annet Statistisk sentralbyrå, Database for statistikk om høgre utdanning (DBH), samt innspill fra de fire regionale helseforetakene (RHF), resultater fra medlemsundersøkelser hos hhv. Jordmorforbundet og Den norske jordmorforening, Riksrevisjonens undersøkelse av bemanningsutfordringer i helseforetakene m.m.  For formålet i denne rapporten har det ikke vært behov for eller rom for en like omfattende gjennomgang. Avsnittene under oppsummerer i korte trekk funn fra den tidligere rapporten.

Det har vært en liten vekst i sysselsatte jordmødre og jordmor årsverk i perioden 2015 til 2020. Denne veksten kan tilskrives en betydelig tilvekst av jordmødre i kommunene som et resultat av satsning på jordmortjenester i kommunene (Helsedirektoratet, 2021b) Det er flest jordmødre som jobber i spesialisthelsetjenesten, men antallet som jobber i kommunene øker raskt. Det er ca. en av ti med jordmorutdanning som jobber utenfor helse- og sosialtjenestene. Denne andelen har vært stabil over tid.  Bare en av tre jordmødre jobber fulltid i helseforetakene. Høyt arbeidspress er en utbredt årsak til deltidsjobbing i foretakene (Riksrevisjonen, 2019). Dette samsvarer med Riksrevisjonens funn i deres undersøkelse av bemanningsutfordringer i helseforetakene. I kommunene jobbet litt over halvparten av jordmødre fulltid og veksten i jordmorstillinger i kommunene har vært nye fulltidsstillinger (Helsedirektoratet, 2021b)

Utvikling for jordmødre i spesialisthelsetjenesten og i kommunene

Tall fra 2015 – 2020 viser at det har vært en nedgang i antall sysselsatte jordmødre i spesialisthelsetjenesten og at antall jordmorsårsverk holdt seg relativt stabilt. Den manglende veksten henger sammen med en nedgang i årsverk i Helse Vest RHF og Helse Sørøst RHF. Antallet årsverk pr. 1000 fødsler i spesialisthelsetjenesten har likevel økt grunnet en nedgang i antall fødsler i perioden fra 2015 – 2020. Samtidig er det viktig å ta i betraktning at fødepopulasjonen har blitt mer kompleks (Helsedirektoratet, 2021b).

Den store veksten av jordmødre i helsestasjons- og skolehelsetjenesten har resultert i at antall jordmorsårsverk pr. 10 000 fødte hadde økt til 103 i 2020. Her er det variasjon i dekning mellom enkeltkommuner, fylker og KOSTRA-grupper.

Det er stadig flere kommuner som har tilsatt jordmor, og gjaldt i 2020 tre av fire kommuner. Kommuner som ikke har tilsatt egen jordmor tilbyr jordmortjenester gjennom samarbeid med andre og /eller kjøp av tjenester.

Jordmødre i og utenfor helse- og sosialtjenestene

SSBs helse- og sosialstatistikk viser at arbeidsledighet i praksis har vært ikke-eksisterende for jordmødre over tid.

Figur 1 viser i hvilke næringer personer med jordmorutdanning jobbet i 2020 og 2022. Den viser at drøyt 9 av 10 sysselsatte jordmødre jobbet i helse- og sosialtjenestene[8].

Undervisning er den enkeltnæringen med flest jordmødre når vi ser på andre næringer enn helse- og sosialtjenesten. Det kan være verdt å merke seg at i kategorien utleie av arbeidskraft, har det vært en fordobling siden 2020.

Kategorien "andre næringer"[9] inkluderer alle kategorier som ikke er egne kategorier i figuren. Da SSB ofte mangler utdanningsinformasjon om ikke-bosatte personer vil ikke alle utenlandske jordmødre nødvendigvis fanges opp i tallene (Helsedirektoratet, 2021b)

Behov for jordmødre

I NAVs bedriftsundersøkelse for 2023 estimerer NAV at det er en mangel på rundt 100 jordmødre.  Dette er på samme nivå som i 2022, og figuren under viser at mangelen kan se ut til å ha stabilisert seg de seneste årene.  Mangelen på jordmødre ble tydelig i 2019, men dette året var usikkerheten høy, som det kommer fram av figuren, og mangelen var trolig overestimert.

Den rapporterer mangelen er som regel i somatiske sykehus, men det hender også at det rapporteres om mangel i helsestasjons- og skolehelsetjenesten og offentlig administrasjon.

Rekruttere og beholde helsepersonell i tjenestene

Helse- og omsorgstjenestene står overfor personellmessige utfordringer. Der det tidligere var kommuner i distriktene som hadde mest utfordringer med å rekruttere helsepersonell, meldes det nå om rekrutteringsutfordringer både i mer sentrale strøk og i spesialisthelsetjenesten. Helsepersonellmangelen har også bredt seg til flere personellgrupper og framskrivningene fra SSB viser at det vil være en generell mangel på de fleste typer av helsepersonell i årene fremover.

Helsepersonellkommisjonen anbefaler ikke at løsningen på personellutfordringen er å importere flere utenlandsk helsepersonell. Dette begrunnes blant annet i at mangel på helsepersonell er en utfordring i hele Europa grunnet de samme demografiske endringene Norge går igjennom. Norge har også skrevet under på WHOs kode om internasjonal rekruttering av helsepersonell. Erfaringer fra pandemien har vist oss sårbarheten i å planlegge for mye innleie av utenlandsk arbeidskraft.

For at vi skal ha bærekraftige helse- og omsorgstjenester i fremtiden vil det være sentralt at det arbeides med å utdanne, rekruttere og beholde det helsepersonellet i tjenestene.

Et av de viktigste tiltakene for å beholde helsepersonell er at arbeidsgiver kan tilby gode fagmiljøer og karriereveier. Personellplanlegging som inneholder planer om hvordan helsepersonellets kompetanse kan brukes og utvikles, både individuelt og i team, bør være en del av arbeidsgivernes strategiske kompetanseplaner.

Andre viktige incitamenter for å beholde helsepersonellet knytter seg også til arbeidstidsordninger, turnusbelastning og lønn.