Ved å kartlegge utslipp i et klimaregnskap kan man vurdere hvilke utslippsreduserende tiltak som har best kost-nytte profil og prioritere tiltak deretter. Det finnes ulike metoder og standarder for klimaregnskap, men den mest anvendte metoden er Greenhouse Gas Protocol – GHG protokollen. Norge anvender denne metoden i sine årlige rapporter om utslipp og opptak av klimagasser til FNs klimakonvensjon.[28] Denne metoden kategoriserer utslippene i scope 1, 2 og 3.
Scope 1 er de direkte utslippene som virksomheten har kontroll over og er knyttet til fossilt brensel for stasjonær bruk og transportbehov.
Scope 2 er indirekte utslipp fra innkjøpt energi som elektrisitet, fjernvarme og kjøling. GHG-protokollen legger opp til en todelt rapportering for elektrisitet: lokasjonsbaserte utslipp dvs. faktiske utslipp knyttet til elektrisitetsproduksjon innenfor en virksomhet eller et geografisk område, og markedsbasert utslipp hvor man tar høyde for strømmarkedet på tvers av landegrenser, hvor kjøp og salg av såkalte opprinnelsesgarantier skal stimulere til økt produksjon av fornybar elektrisitet. Ved kjøp av opprinnelsesgarantier dokumenterer leverandøren at elektrisiteten kommer fra fornybare kilder som gir en utslippsfaktor på 0 gram CO2-ekivalenter (CO2e) per kWt.[29] Klimavekting av bidragene til klimafotavtrykket er avgjørende for klimaregnskapets størrelse.
Scope 3 viser indirekte utslipp knyttet til innkjøpte varer og tjenester som legemidler, medisinsk utstyr, kirurgiske instrumenter og kjemikalier.
