Bakgrunn
Helse- og omsorgsministeren tok i 2021 initiativ til at Norge sluttet seg til helseprogrammet under FNs klimakonferanse (COP26). Deltakelsen innebærer tre konkrete leveranser: en utvidet evaluering av klimagassutslipp fra helse- og omsorgssektoren, en analyse av sårbarhet og tilpasningsbehov relatert til klimaendringer og helse, og et veikart som skal gi retning mot en bærekraftig lavutslipps helse- og omsorgssektor innen 2050.
Helsedirektoratet gir her en gjennomgang av klimagassutslipp fra helse- og omsorgssektoren. I rapporten vektlegges spesialisthelsetjenesten, kommunale helse- og omsorgstjenester, og sentral helseforvaltning. Vektleggingen er gjort av praktiske årsaker, det er mange andre aktører som kan gi viktige bidrag i arbeidet med klimagassutslipp i helse- og omsorgssektoren.
Klimaarbeid i helse- og omsorgssektoren
Spesialisthelsetjenesten vedtok felles klima- og miljømål i 2021, om å redusere direkte utslipp fra egen drift med 40 % innen 2030. Helse Sør-Øst har arbeidet med klimagassregnskap siden 2012, og spesialisthelsetjenesten har fra 2019 publisert nasjonale klimagassregnskap som viser direkte utslipp (scope 1) og indirekte utslipp som energiforbruk (scope 2). Indirekte utslipp fra anskaffelser og innkjøp (scope 3) er arbeidskrevende å beregne og inngår per nå ikke i regnskapene. Meld. St. 6 (2022-2023) Et grønnere og mer aktivt statlig eierskap, gir føringer om at scope 3 skal inngå i klimagassregnskapet, og Sykehusinnkjøp HF har fått i oppdrag å se på hvordan dette kan gjøres.
Kommunene skal i henhold til statlige planretningslinjer prioritere arbeidet med å redusere klimagassutslipp. Flere kommuner er godt i gang med klimaarbeidet, og har satt egne mål om utslippsreduksjon og laget egne klimaregnskap. Miljødirektoratet leverer årlige utslippsdata på kommunenivå, som mange kommuner tar i bruk, ofte i tillegg til egne data. Noen kommuner har laget klimaregnskap som skiller mellom ulike tjenesteområder. Hamar kommune har laget et klimaregnskap for ulike sektorer som inkluderer både scope 1, 2 og 3, og fant at helse og omsorg er det tjenesteområdet som har størst klimagassutslipp. Flere kommuner har sett på innkjøp av mat og matsvinn i kommunale omsorgstjenester. Norsk institutt for bærekraftsforskning (NORSUS) har utarbeidet et system for mottak av matsvinndata fra offentlig sektor, og har samarbeidet med flere kommuner om dette.
Helseforvaltningen bør være et forbilde for aktørene i sektoren. En kartlegging av den sentrale helseforvaltningen viser at det er økende oppmerksomhet på området, men utslippsreduserende tiltak er sporadiske og i liten grad satt i system. Helse- og omsorgsdepartementet er med i arbeidet med "grønne departementer" og har laget et klimagassregnskap for reiser. Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet har laget egne klimagassregnskap som dekker scope 1, 2 og 3. Vi har ikke kartlagt hvordan helseforvaltningen inkluderer eller kan inkludere klima- og miljøperspektiver i sitt virke.
Størrelsen på klimagassutslipp
Spesialisthelsetjenestens utslipp for scope 1 og scope 2 kan beregnes til 449 687 tonn for året 2022, uten fratrekk for kjøp av gjenvinningskraft. Dette er basert på Spesialisthelsetjenestens felles portal for klima- og miljørapportering. Av dette utgjorde energibruk 65,9 %, transport av pasienter 22,1 %, kuldemedier og medisinske gasser 4,0 %, og transport av ansatte 3,7 %. Utslippene i spesialisthelsetjenesten har i hovedsak vært stabile i perioden fra 2014, men regnskapene påvirkes bl.a. av endringer i transportmønstre, utendørstemperatur, og innføring av gjenbrukskraft som kommer til fratrekk i regnskapene. Bruken av anestesimiddelet Desfluran i norske sykehus har i perioden 2019-2022 blitt redusert med mer enn 50 %.
Det er ikke laget en felles beregning av scope 3 utslipp fra spesialisthelsetjenesten i Norge, men beregninger for enkeltstående helseforetak viser at scope 3 utgjør fra 64 til 91 % av klimagassutslippene fra spesialisthelsetjenesten. Totale utslipp fra spesialisthelsetjenesten (scope 1, 2 og 3) kan anslås ved å legge sammen utslipp fra scope 1 og 2 med oppskalerte utslipp fra scope 3. I en slik beregning kan totale utslipp i spesialisthelsetjenesten konservativt estimeres til ca. 1,3 millioner tonn CO2-ekvivalenter.
Kommunale helse- og omsorgstjenesters utslipp kan grovt estimeres til ca. 1,3 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Dette er beregnet ved å bruke utslippstall for tjenesten i 22 kommuner mellom 2015 og 2021, og oppskalere disse til å gjelde alle kommuner ved hjelp av data om antall innbyggere og økonomisk forbruk på helse og omsorg fra SSB og KOSTRA.
Sentral helseforvaltning hadde i 2019 klimagassutslipp på 68 300 tonn CO2-ekvivalenter, grovt estimert av DFØ i et verktøy for beregning av klimafotavtrykket til statlige bruttobudsjetterte virksomheters innkjøp.
I tillegg til utslipp på ca. 2,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter fra spesialisthelsetjenesten, kommunale helse- og omsorgstjenester og den sentrale helseforvaltningen, tilkommer andre utslipp fra sektoren som ikke er estimert her. Som kontekst rapporterte Norge om nasjonale utslipp på 48,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter under Paris-avtalen i 2021. Ut fra forventet befolkningsvekst og demografisk utvikling framover, kan man forvente at utslippene fra sektoren vil øke dersom det ikke iverksettes tiltak. Funnene i rapporten tilsier at det ligger et stort potensial i å arbeide videre for å redusere utslipp i vår sektor.
Innsatsområder framover
Arbeidet med klimagassregnskap og utslippsreduksjon i helse- og omsorgssektoren framover vil bestå av en rekke innsatser og tiltak. Arbeidet med Veikartet mot en bærekraftig lavutslipps helse- og omsorgssektor, er en anledning til å forsterke eksisterende arbeid og gi retning for sektoren i årene framover. I rapporten gir Helsedirektoratet eksempler på eksisterende tiltak og peker på mulige innsatsområder, basert på vår nåværende forståelse av feltet. Innsatsområder som velges i veikartet vil bygge på en bredere dialog.
Spesialisthelsetjenesten har vedtatt mål på innsatsområder som ble vurdert som mest aktuelle å starte med for å redusere klima- og miljøbelastningen. Målene omhandler helsetjenesteassosierte infeksjoner, miljøvennlige produkter og legemidler, energiforbruk og digital samhandling, matavfall, fossilfri virksomhet og reisevirksomhet for medarbeidere, og miljøbevisste medarbeidere i alle enheter.
Kommunale klimagassregnskap ser som regel energibruk, overgang til fossilfri bilpark og klimavennlige anskaffelser under ett. Det er likevel mulig å etablere indikatorer som gjelder den kommunale helse– og omsorgstjenesten når det gjelder transport og energi. Andre aktuelle indikatorer som er særlig relevant for helse- og omsorgstjenestene er knyttet til anskaffelser, mat og matsvinn. Videreutvikling av datagrunnlag for indikatorer bør ses i sammenheng med Miljødirektoratets utviklingsarbeid. I arbeidet med å videreutvikle metoder for å kartlegge klimautslipp i kommunene bør man vurdere å utvikle en nasjonal standard for hvordan beregne scope 3 utslipp for varer og tjenester, samt en standard for hvor høye klimaintensiteter ulike tjenester og varer bør ha.
Den sentrale helseforvaltningens arbeid med eget klimafotavtrykk er i startgropen. Flere etater har igangsatt ulike tiltak, men disse er sporadiske og ikke satt i system. Det vil være hensiktsmessig å sette tydeligere mål og utvikle tilhørende indikatorer, samt vurdere hvordan etatene kan ivareta klima- og miljøarbeid i sine samfunnsoppdrag.
Ut fra kunnskap fra utlandet og slik vi er kjent med situasjonen i Norge per nå, vurderer Helsedirektoratet at det vil være hensiktsmessig med innsats langs flere akser framover:
- styrke arbeidet med å utvikle klimagassregnskap og tilgjengeliggjøre relevante data, for å bedre identifisere hensiktsmessige tiltak, følge opp effekten av disse og vurdere måloppnåelse. Det er blant annet behov for å utvikle egnede indikatorer (herunder for den kommunale helse- og omsorgssektoren), standardisere metoder for utregning, og å ta i bruk og videreutvikle styringsverktøy slik som dashboards.
- peke på innsatsområder og gi en felles retning for arbeidet med utslippsreduksjon i helse- og omsorgssektoren, i en involverende prosess der aktører kan gi innspill om muligheter og barrierer i arbeidet. Vi anser blant annet følgende som mulige innsatsområder i veikartet: anskaffelser; bygg, energi og naturbaserte løsninger; transport og luftforurensning; forebygging, helsekompetanse og ulikheter i helse; overdiagnostikk/overbehandling og strømlinjeforming av tjenester; mat og matsvinn; og anestesigasser og astmainhalatorer.
- tiltak for å øke kompetanse blant ledere og ansatte, utvikle ny kunnskap, og fremme dialog og samarbeid mellom aktører i og omkring helse- og omsorgssektoren, er nødvendig for å gjennomføre omstillingene som trengs.
Ved innføring eller justering av tiltak i helsetjenesten bør det alltid gjøres vurderinger av nytte og kostnader. Innsats langs de tre aksene nevnt over vil ikke bare være nyttig for å utvikle en bærekraftig lavutslipps helse- og omsorgssektor i tråd med de norske forpliktelsene under COP26-helseprogrammet.
Det vil også bidra til at ressursutnyttelsen i helse- og omsorgssektoren på sikt kan vurderes bedre opp mot virkninger på klima og miljø, og dermed i et mer helhetlig perspektiv enn i dag.