Grovt oppsummert kan man si at kompetansehevende tiltak som benyttes i dag inkluderer:
- Hospitering og undervisningsaktiviteter knyttet til faglige tema/områder (for eksempel fagdager, faglunsj, team med ansvar for gitte tema/områder)
- Bedriftsinterne kurs og større opplæringsprogram, inkludert som ledd i kvalifisering til nye kliniske oppgaver eller delegert ansvar (for eksempel via digital plattform, simulering, klinisk stige, "on-boaring av nyansatte)
- Formelle kliniske videreutdanninger av kortere varighet (typisk på inntil 60 studiepoeng)
- Formell videreutdanning til mastergrad (120 studiepoeng)
Disse tiltakene brukes enkeltvis eller i kombinasjon ut fra lokale vurderinger og strategisk satsning.
Bedriftsinterne løsninger som beskrives som relevante tiltak i møte med behov for avansert klinisk sykepleiekompetanse, fremstår som utviklet for å styrke deler av klinisk breddekompetanse, samt utformet for å gi trygghet til å gjøre klart avgrensede oppgaver i en bestemt klinisk kontekst. Det er uklart om dette gir avansert klinisk sykepleiekompetanse eller kun kompetanse til å utføre avgrensede oppgaver med høyere kompleksitet. Bedriftsinterne kurs kan sies at brukes til å kvalitetssikre en etablert klinisk praksis. Det fremstår som mindre egnet kompetansehevende tiltak for å møte behov for omstilling og utvikling av nye tjenestemodeller eller gi nye kliniske karriereveier. Det er samlet sett delte synspunkter på om bedriftsinterne løsninger er tilstrekkelig for å oppnå avansert klinisk sykepleiekompetanse eller om avansert må forstås som en referanse til det akademiske gradssystemet og representerer en heving av et samlet sett av kompetanseområder fra bachelor til masternivå.
Uavhengig av synspunkter på utdanningstilbud, peker flere på at avdelingene må uansett ha kompetansehevende tiltak for sykepleiere som både treffer behov på kort og lang sikt, gir rom til å gjøre individuelle tilpasninger ut fra motivasjon hos sykepleierne selv for fagutvikling og hensyntar rammevilkår for drift. Figur 1 oppsummerer vurderinger som understøtter oppdatering av grunnleggende sykepleiekompetanse og utvikling av avansert sykepleiekompetanse med referanse til kompetansehevende tiltak som benyttes i dag.
Figur 2 Oppdatering og utvikling av sykepleiekompetanse
Mastergrad i avansert klinisk allmennsykepleie
Avansert klinisk allmennsykepleie er spesielt innrettet for å øke sykepleieres kompetanse i klinisk, pasientnært arbeid og bygger på grunnutdanningen for sykepleiere. For å møte pasienter med sammensatte lidelser og komplekse behov på en effektiv og kunnskapsbasert måte fremheves behovet for avansert klinisk breddekompetanse hos sykepleieren. Dette oppnås etter mastergrad i avansert klinisk allmennsykepleie. Utredningen viser at det er igangsatt lokale initiativ ved sykehus for å ta i bruk avansert klinisk sykepleiekompetanse kvalifisert etter oppnådd mastergrad i avansert klinisk allmennsykepleie.
Kompetanseområdene som etterspørres for avansert klinisk sykepleie i sykehusene ved sengepost, poliklinikk, dagenhet, ambulante team og hjemmesykehus, sammenfaller i stor grad med behovene som ble sett for kommunale helse- og omsorgstjenester (Helsedirektoratet, 2017, 2019). Forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie er spesielt utviklet for å møte disse kompetansebehovene i helse- og omsorgstjenesten i kommunene. En avansert klinisk allmennsykepleier har avansert kompetanse innenfor:
- Vurderings- og handlingskompetanse innen kliniske områder
- Avansert kompetanse og fordypning innen kliniske områder
- Teknologi og digitale løsninger
- Samhandling og koordinering
- Endringsprosesser og fagutvikling
- Forbedringsmetodikk og innovasjon
- Forskning
Innspill fra utdanningsinstitusjonene og tjenestene som har tatt i bruk AKS, peker på at felles utdanningsprogram i avansert klinisk allmennsykepleie som utvikles for å møte overlappende kompetansebehov i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten, kan stimulere til innovasjon, samhandling og vekt på helhetlige sykepleietjenester på tvers av sektorer. Dette gir også mulighet for at kompetansen kan rekrutteres på tvers av sektorene, noe som kan gi flere kliniske karriereveier for sykepleiere generelt, samt kunne øke kjennskap og systemforståelse på tvers av sektorene gjennom erfaringsutveksling. Dette forutsetter imidlertid at særlig lokal og sentral ledelse i sykehusene ser at utdanningsprogrammet er klinisk relevant og nyttig. Drammen sykehus og Universitet i Sørøst-Norge har over flere år samarbeidet for å utvikle masterutdanning i avansert klinisk sykepleie med dette målet for øye. Hvordan dette samarbeidet er utviklet er beskrevet i kapittel 4. Representanter fra tjenestene i referansegruppen har også understreket at klinisk relevans kan styrkes ved at studenter (sykepleier) i samarbeid med arbeidsgiver får velge fordypningsområde og klinisk relevant problemstilling for mastergradsprosjektet ut fra indentifiserte, lokale kompetansebehov og målsetninger. Videre at utdanningsinstitusjonene legger til rette for at allerede gjennomførte videreutdanning kan gis innpass som del av utdanningsplanen til den enkelte student. Utdanningsinstitusjonene har systemer for dette i dag.
Helsedirektoratet tror på bakgrunn av en samlet vurdering at videreutdanningstilbud i avansert klinisk allmennsykepleie kan være relevant for sykepleiere i sykehus generelt og ved de nevnte tjenestestedene spesielt. Nytte og omfang av slik kompetanse kan avgjøres ut fra lokale behov. Det ligger til arbeidsgiveransvaret å vurdere om slik kompetanse er nødvendig for å sikre riktig og forsvarlig kompetansesammensetning.
Behov for tilpasning av mastergrad i avansert klinisk allmennsykepleie
I dag er forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i avansert klinisk allmennsykepleie eksplisitt rettet mot å styrke kvaliteten på helse- og omsorgstjenester i kommunene. Det er viktig at behovene for kompetanse i den kommunale helse- og omsorgstjenesten møtes. Behovet for avansert klinisk allmennsykepleiere i denne sektoren er stort, jf. Kompetanseløft 2020 og 2025. Dersom man velger å inkludere spesialisthelsetjenesten i formålet for mastergrad i avansert klinisk allmennsykepleie på lik linje med helse- og omsorgstjenester i kommunene, kan dette understøtte at utdanningsprogrammene videreutvikles i et samarbeid som likestiller kompetansebehovene i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Slik formålet er utformet i forskriften nå, vil utdanningsinstitusjonene kun være forpliktet til å møte kompetansebehov i helse- og omsorgstjenester i kommunene. For eksempel kan det være at dagens mastergradsprogram for avansert klinisk allmennsykepleie ikke favner kompetansebehovene i spesialisthelsetjenesten innenfor teknologisk utvikling. Det er uklart fra gjennomgangen av utdanningsprogrammene hvorvidt løsninger og verktøy som er særlig aktuelle i sykehus er dekt. Utdanningsinstitusjonene i referansegruppen har uttrykt at de ser positivt på en slik endring av forskriftens formål i arbeidet med å videreutvikle mastergrad i avansert klinisk allmennsykepleie.
En annen forutsetning for fremtidsrettet og klinisk relevant mastergrad i avansert klinisk allmennsykepleie, er at tjenestene er med å bygge fagmiljøet som behøves for å dekke fagområdene i utdanningsprogrammet. En mulig positiv følge av et slikt samarbeid er at det inviterer til samlet innsats fra utdanningssektoren og tjenestene for å definere AKS-rollen og kompetansen som skal utvikles. Dette vil sannsynlig underbygge at dette er en masterutdanning som kvalifiserer til pasientrettet arbeid i klinisk virksomhet og at avansert klinisk sykepleiekompetanse kommer til nytte for pasientene. Da kan man unngå at dette blir en mastergradutdanning som i hovedsak leder sykepleiekompetansen vekk fra klinisk virksomhet.