2. Donasjonsprosesser for donasjon fra død donor

Det finnes to donasjonsprosesser for donasjon fra død donor: 

• DBD (Donation after Brain Death): Donasjon når døden inntreffer etter primær hjerneskade.
• DCD (Donation after Circulatory Death): Donasjon når døden inntreffer som følge av hjerte- og åndedrettsstans (sirkulasjonsstans).

I begge tilfelle er pasienten innlagt på intensivavdeling, og donasjon kan bli aktuelt etter at det er truffet en beslutning om at livsforlengende behandling skal avsluttes, jf. transplantasjonslova § 12. Se Helsedirektoratets veileder Beslutningsprosesser ved begrensning av livsforlengende behandling.

DCD kan deles i to grupper: 

• Ukontrollert (uDCD): Etter uventet hjerte- og åndedrettsstans.
• Kontrollert (cDCD): Etter hjerte- og åndedrettsstans som følge av kontrollert tilbaketrekning av livsforlengende behandling.
  • cDCD med bruk av Normoterm regional perfusjon (NRP)

    Etter dødserklæringen etableres en normoterm regional perfusjon av bukorganer ved hjelp av en ekstern oksygenator (ECMO). ECMO er en hjerte-lunge-maskin som ved hjelp av et filter og en pumpe opprettholder blodsirkulasjon i bukorganene. Anleggelse av et aortaokklusjonskateter i øvre del av aorta descendens, i nivå med diafragma (mellomgulvet), forhindrer reperfusjon (gjenopprettelse av blodgjennomstrømning med oksygenrikt blod) til hjertet og opprettholder sirkulasjonsstans i hjernen. (Kilde: fhi.no).

    inngår som én av flere metoder under fellesbetegnelsen cDCD, og er den metoden som brukes i Norge. Premortale (før døden er stadfestet) organbevarende tiltak inngår i varierende grad ved cDCD.
  • Metoden cDCD er aktuell for pasienter med alvorlige hjerneskader og hvor man på uavhengig medisinsk grunnlag har bestemt at man skal avslutte livsforlengende behandling.