3. Salg av alkoholholdige drikker

3.1.1 Generelt om bestemmelsen

Første og andre ledd regulerer hvem som kan selge alkoholholdig drikk. 

Første ledd slår fast at salg av alkoholholdig drikk i gruppe 2 og 3 bare kan skje fra AS Vinmonopolets utsalg på grunnlag av kommunal bevilling eller fra utsalg på flyplasser på grunnlag av tillatelse til avgiftsfritt salg fra Skatteetaten, jf. § 3-1a. Salg av visse typer alkoholholdig drikk i gruppe 2 kan også skje på grunnlag av bevilling til salg av alkoholholdig drikk tilvirket i egen virksomhet, jf. § 3-1b og 3-1c dersom kravene, i henholdsvis § 1-7f, første og andre ledd.

Andre ledd slår fast at salg av alkoholholdig drikk i gruppe 1 bare kan skje på grunnlag av kommunal bevilling, på grunnlag av tillatelse til salg av alkoholholdig drikk på flyplasser, jf. § 3-1a, bevilling til salg av alkoholholdig drikk tilvirket i egen virksomhet, jf. § 3-1b eller når salgsbevilling er gitt til samme lokale som skjenkebevilling , jf. 3-1c.

Bestemmelsens tredje og fjerde ledd regulerer AS Vinmonopolets virksomhet.

Femte ledd regulerer hvem som regnes som lovlige leverandører og AS Vinmonopolets mulighet til å besørge auksjon. Regelen om at det kun kan selges alkoholholdig drikk som er levert av en som har relevant bevilling eller tillatelse, gjelder for så vel AS Vinmonopolet som for selgere av alkoholholdig drikk gruppe 1.

AS Vinmonopolet kan likevel besørge auksjon av alkoholholdig drikk på vegne av og mellom juridiske og fysiske personer uten rett til omsetning av alkoholholdig drikk, jf. femte ledd annet punktum. Se mer om Vinmonopolets auksjonsadgang i merknadene til alkoholloven § 8-6 tredje ledd.

3.1.2 Salg av alkoholholdig drikk i gruppe 2 og 3

AS Vinmonopolet har etter første ledd enerett til detaljsalg til forbruker av alkoholholdig drikk i gruppe 2 og 3 med over 4,7 volumprosent alkohol, men trenger kommunal bevilling for å etablere slikt utsalg. Bevilling til AS Vinmonopolet kan bare gis dersom kommunen også gir bevilling til salg av alkoholholdig drikk i gruppe 1 i kommunen, jf. § 3-1 tredje ledd, siste punktum. Se også merknadene til § 3-3.

Alkoholholdig drikk i gruppe 2 og 3 kan videre selges til reisende ved avreise eller ankomst til norske flyplasser fra utlandet. Slikt salg krever tillatelse til avgiftsfritt salg fra Skatteetaten. Se merknadene til § 3-1a.

Alkoholholdig drikk i gruppe 2 som er tilvirket i egen virksomhet, jf. 3-1b kan også selges til forbruker direkte fra produksjonssted dersom kravene i § 1-7f, første og andre ledd er oppfylt.

I tredje ledd fremgår det at kommunal salgsbevilling for AS Vinmonopolet ikke kan omfatte salg av alkoholholdig drikk i gruppe 1. AS Vinmonopolet skal imidlertid tilby alkoholfrie festdrikker, jf. vinmonopolloven § 3. Videre går det fram at AS Vinmonopolet ikke kan inneha tilvirkningsbevilling jf. § 6-1 eller drive engrossalg jf. § 1-4c.

AS Vinmonopolets virksomhet er således begrenset til å utøve eneretten til detaljsalg av alkoholholdig drikk i gruppe 2 og 3. Selskapet kan ikke drive egen import og må gjøre sine innkjøp fra den som har rett til å drive engrossalg eller tilvirkning. Bestemmelsen innebærer ikke noe forbud mot at AS Vinmonopolet selger til skjenkesteder, men det må skje til samme pris som til forbruker.

AS Vinmonopolet er ikke gitt noen generell mulighet til å innføre alkoholholdig drikk for salg i egen virksomhet, da en slik ordning vil være uforenelig med selskapets monopolordning på detaljleddet. Derimot er det gitt en forskriftshjemmel i alkoholloven § 2-1 andre ledd, som gir departementet mulighet til å gi AS Vinmonopolet en innførselsrett.

I forskrift om AS Vinmonopolets innkjøpsvirksomhet § 7-1 jf. alkoholforskriften § 15-3, er AS Vinmonopolet forpliktet overfor forbruker å levere på bestilling produkter som ikke er i produktutvalget, men som kan leveres av grossist. Innførselsretten omfatter bare varer til kundens private forbruk, ikke til utskjenking eller annen ervervsmessig bruk jf. alkoholforskriften § 15-3. 

Eneretten innebærer at alt salg er forbudt for andre enn AS Vinmonopolet uansett om alkoholen er fremskaffet lovlig eller ulovlig, f. eks. salg fra en privatperson til en annen, vin- eller brennevinsauksjoner (se også § 8-6) eller overdragelse av ubrukte partier mellom skjenkesteder (med mindre selgeren også har rett til å drive engrossalg eller omfattes av reglene i § 1-10). Se krav til lovlig leverandør i bestemmelsens femte ledd.

3.1.3 Salg av alkoholholdig drikk i gruppe 1

Salg av alkoholholdig drikk i gruppe 1 krever kommunal bevilling, jf. andre ledd. Dette gjelder også hvis salget skal drives av et selskap som helt eller delvis eies av kommunen. Salg av alkoholholdig drikk i gruppe 1 kan også skje på grunnlag av tillatelse til salg av alkoholholdig drikk på flyplasser, jf. § 3-1a,  bevilling til salg av alkoholholdig drikk tilvirket i egen virksomhet, jf. § 3-1b eller når salgsbevilling er gitt til samme lokale som skjenkebevilling , jf. 3-1c.

3.1.3.1 Antall bevillinger

Kommunen kan bestemme hvor mange bevillinger den vil gi, jf. § 1-7a andre ledd. Det følger av bestemmelsen at kommunen selv kan eie utsalget (kommunalt salgsmonopol) eller at bevillingen kan gis til et selskap der kommunen har de dominerende interessene.

3.1.3.2 Bestemt lokale

Salgsbevillinger må knyttes til et bestemt angitt areal. Salg kan bare skje i de lokalene som er omfattet av bevillingen. Bevillingshaver må derfor fremlegge en arealbeskrivelse som kan legges til grunn for søknadsbehandlingen og fastsettelse av salgsarealet. Hvis virksomheten ikke lenger drives i de samme lokalene som da bevillingen ble gitt, bortfaller bevillingen. Dette gjelder også ved flytting innen samme bygning. Det vil være en endring av salgslokalet dersom virksomheten flyttes fra en etasje til en annen i samme bygg, så lenge ingen del av de opprinnelige lokalene benyttes. Det er uten betydning om virksomheten beholder samme gårds- og bruksnummer. Mindre innskrenkninger eller utvidelser av lokalene omfattes ikke og kan skje uten ny bevillingssøknad.

3.1.3.3 Bestemt type virksomhet

Bevillingen må knyttes til et driftskonsept, for eksempel en dagligvareforretning, en spesialforretning, salg over disk osv. Når et salgssted har skiftet karakter, for eksempel fra dagligvareforretning til spesialforretning, kreves ny bevilling. Bevillingsmyndigheten bør derfor kreve at det blir lagt frem en konseptbeskrivelse, som kan legges til grunn for behandlingen. Innenfor den rammen som bevillingsvedtaket og den underliggende søknaden gir, kan bevillingshaver likevel foreta enkelte mindre endringer. Se også merknader til forbudet mot salgsbevilling i kiosker og bensinstasjoner i alkoholforskriften § 3-4 jf. alkoholloven § 3-8.

3.1.3.4 Forbud mot salg og skjenking i samme lokale

Det følger av § 1-7g at salgsbevilling ikke kan utøves sammen med skjenkebevilling i samme lokale, med mindre vilkårene i § 3-1c er oppfylt. Innføringen av unntaket er nærmere omhandlet i Prop. 88L (2019-2020).

Lovens hovedregel innebærer imidlertid at det ikke kan gis bevilling til salg og skjenking i samme lokale. Dette betyr at det ikke kan gis skjenkebevilling til lokaler hvor det allerede foreligger en salgsbevilling, og omvendt. Se punkt 1.7g.1 for nærmere merknader om hva dette innebærer.

3.1.3.5. Nettsalg

Alkoholloven har ingen særskilte regler for hvordan salg av alkohol bestilt på nett skal foregå med unntak av alkoholforskriften § 14-3 nr. 10 om alkoholreklame ved nettsalg. Det har imidlertid etablert seg en praksis hvor § 3-1 annet ledd også anses å omfatte bevilling til nettsalg.

Bevilling for nettsalg må knytte seg til ett bestemt lokale og en bestemt type virksomhet, jf. alkoholloven § 3-1 andre ledd. Virksomheten må ha bevilling i alle de kommuner hvor alkoholholdig drikk skal utleveres.

Utlevering av alkohol bestilt på nett kan foregå ved hjemlevering, henting på varelager og fra særskilte utleveringspunkter. Salgsformen gir utfordringer når det gjelder kontroll med utlevering av varene.

Det vises for øvrig til alkoholloven § 1-9, jf. alkoholforskriften kapittel 9 om kontroll.

Kommunens skjønn og saksbehandling

Kommunen har en vid skjønnsmessig adgang som vil kunne innebære at utfallet av en søknad kan variere fra kommune til kommune. Forhold som bevillingsmyndigheten må ta hensyn til ved behandling av søknad om slik bevilling er blant annet utfordringer knyttet til kontroll med utlevering av alkoholholdig drikk. En kommune står fritt til å avslå søknad fra aktører som driver nettsalg med utlevering dersom kommunen ikke ønsker slik virksomhet i kommunen.

Kontrollhensynet og internkontroll
Bevillingshaver må påse at utleveringen skjer innenfor alkohollovens rammer, jf. blant annet regler om aldersgrenser, salgstider, forbud mot utlevering til personer som er åpenbart påvirket av rusmidler og kravet om forsvarlig utøvelse av bevillingen (§§ 1-5, 3-7, 3-9 og alkoholforskriften § 3-1).

Enhver bevillingshaver skal føre internkontroll med at virksomheten drives i henhold til bevillingen, alkoholloven og bestemmelser fastsatt i medhold av loven, jf. alkoholforskriften § 8-1. Dette ansvaret er det samme ved nettsalg som ved annet salg. Hvilke kontrollordninger og rutiner som er etablert skal således fremgå av internkontrollsystemet.  Nærmere retningslinjer for internkontrollsystemet finnes i Helsedirektoratets guide til internkontroll.

Vilkår knyttet til bevillingen
Kommunen kan sette vilkår som kan bidra til å lette kontrollen. Vilkårsadgangen etter alkoholloven følger av den alminnelige forvaltningsretten (se merknader til alkoholloven § 3-2.)

For nettsalg vil det det være særlig aktuelt å sette vilkår som bidrar til å sikre at alders- og tidsbestemmelser overholdes og som bidrar til at kommunens kontroll med utøvelsen lettes.

Det kan settes både generelle vilkår for alle salgsbevillinger som omfatter nettsalg og individuelle vilkår i tilknytning til hvert enkelt bevillingsvedtak.

Tidsinnskrenkninger
Utlevering av alkoholholdige drikk må skje innenfor de åpningstider som gjelder for bevillingen. Dette gjelder uavhengig av om varen utleveres i butikken, er bestilt over Internett eller blir kjørt hjem til kunden på grunnlag av annen avtale. Varer kan imidlertid bestilles når som helst utenom dette tidspunktet.

Selvbetjente hentepunkter
Alkoholholdig og alkoholsvak drikk kan ikke utleveres på selvbetjente hentepunkter, da dette vil være i strid med forbudet mot salg fra automat i alkoholforskriften § 2-5 og alkohollovens aldersgrensebestemmelser i § 1-5 andre ledd. Med selvbetjente hentepunkter menes ubetjente hentepunkter hvor kunden gis tilgang til å hente ut bestilte og betalte varer for eksempel ved bruk av en kode/passord.

Nærmere om kravet til styrer og stedfortreder
Det fremgår av § 1-7c første ledd, første punktum at "For hver bevilling skal det utpekes en styrer med stedfortreder som må godkjennes av bevillingsmyndigheten". Dette gjelder også for nettsalg.

Det stilles ikke krav om at styreren eller stedfortrederen skal være fysisk tilstede til enhver tid. Styrer har likefullt ansvaret for at utøvelsen av bevillingen er forsvarlig også når vedkommende ikke er til stede. Styrer skal være kontrollmyndighetenes kontaktperson og skal sørge for at det pekes ut personer som kontrollmyndigheten kan forholde seg til ved kontroll i deres fravær.

En person kan være styrer for flere bevillinger, men må godkjennes av bevillingsmyndigheten for hver bevilling. Ved behandling av søknad om salgsbevilling for netthandel, med utlevering hos kunden eller andre utleveringssteder, må kommunen vurdere om hensynet til kontroll med utlevering av varene er ivaretatt. Ved godkjenning av styrer og stedfortreder som også innehar disse vervene i andre kommuner, vil det være naturlig å se hen til hvorvidt hensynet til forsvarlig kontroll ivaretas eller ikke. Dersom kommunen anser at organiseringen av virksomheten og de fremlagte rutinene tilsier at styrer og stedfortreder ikke har mulighet til å føre kontroll med utleveringen, i den grad kommunen ønsker, vil kommunen kunne avslå søknad om salgsbevilling.

Alkohollovens reklameforbud
Alkohollovens bestemmelser om reklame i § 9-2, jf. alkoholforskriften kap. 14 kommer til anvendelse for nettsalg av alkoholholdig drikk. Se spesielt merknadene til alkoholforskriften § 14-3 nr. 10 om unntak for nøkterne produkt- og prisopplysninger ved nettsalg.

Innlevering av omsetningsoppgaver
Innehaver av en kommunal salgsbevilling plikter å sende inn omsetningsoppgave og betale et omsetningsgebyr jfr. alkoholforskriften §§ 6-1 og 6-3 til bevillingsmyndigheten. (Se mer om omsetningsoppgaver i merknadene til disse bestemmelsene).

Det skal kun rapporteres om omsatt mengde til den kommune hvor utleveringen faktisk skjer. En aktør som innehar salgsbevilling i flere kommuner, skal rapportere til flere kommuner. Omsatt mengde det skal rapporteres om skal kun omfatte alkoholholdig drikk som er utlevert i den enkelte kommune. Uavhengig av omsetningens størrelse skal det betales et minstegebyr jf. alkoholforskriften § 6-2.

3.1.4 AS Vinmonopolets plikt til likebehandling

Det fremgår av fjerde ledd at AS Vinmonopolet har plikt til å likebehandle leverandører og produkter, uavhengig av nasjonalitet eller opprinnelsesland. Det er gitt forskrifter om AS Vinmonopolets innkjøpsvirksomhet og om nemnd for prøving av AS Vinmonopolets beslutninger om innkjøp.

3.1.5 Krav om innkjøp fra lovlige leverandører

Det følger av bestemmelsens femte ledd at det bare kan selges alkoholholdig drikk som er levert av noen som har tilvirknings- eller salgsbevilling, eller som kan drive engrossalg. I tillegg kan det selges alkoholholdig drikk som er innført eller tilvirket i medhold av salgsbevilling etter § 3-1b, eller som er innført av AS Vinmonopolet med hjemmel i § 2-1 andre ledd. Det stilles m.a.o. krav til hvor innehaveren av salgsbevillingen har kjøpt den alkoholholdige drikken som selges. Dette gjelder for så vel Vinmonopolet som for selgere av alkoholholdig drikk gruppe 1.

3.1.5.1 Vinmonopolets auksjonsadgang

Det følger av bestemmelsens femte ledd annet punktum at AS Vinmonopolet kan besørge auksjon av alkoholholdig drikk på vegne av og mellom aktører uten rett til omsetning av alkoholholdig drikk. «Rett til omsetning» omfatter alle bevillinger og tillatelser etter alkoholloven. Med begrepet «personer» menes både fysiske og juridiske personer, dvs. privatpersoner og virksomheter av ulike slag uten rett til omsetning. AS Vinmonopolet kan la seg bistå av auksjonshus i forbindelse med auksjonen, jf. begrepet «besørge».

Det fremgår av bestemmelsens forarbeider (Prop. 48 L (2010-2011)) at det kan utarbeides en katalog over produktene som skal auksjoneres bort, og at denne også kan legges ut på auksjonshusets hjemmesider. Katalogen må inneholde nødvendig informasjon om varen, slik som navn, årgang m.m., lik den informasjon som legges ut på Vinmonopolets internettsider om produktene der. Det kan benyttes bilder i en slik katalog, men disse kan kun gjøres tilgjengelige for interessenter på forespørsel for eksempel ved at katalog sendes eller ved passordbeskyttet nettside. For mer informasjon om bruk av bilder i katalog ved auksjon, se merknadene til alkoholforskriften § 14-3 nr. 11.

AS Vinmonopolet kan ikke besørge auksjon på vegne av og mellom næringen (dvs. som har produksjon og/eller omsetning av alkohol som en del av sin virksomhet). Auksjon som har til formål å øke omsetningen og/eller oppmerksomheten rundt produkter er ikke tillatt. AS Vinmonopolet kan ikke auksjonere bort egne varer. I forbindelse med auksjon skal selskapet påse at bestemmelsene i §§ 1-5 og 8-11 er tilstrekkelig ivaretatt.

Det går fram av femte ledd tredje punktum at departementet kan gi nærmere forskrift om slik auksjon. Slik forskrift er ikke gitt.

Første ledd inneholder bestemmelsen om at tillatelse til avgiftsfritt salg av alkoholholdig drikk ved utreise fra og ankomst til norske flyplasser kan gis av Skatteetaten.

Hovedregelen er at salg av alkoholholdig drikk i Norge krever bevilling etter alkoholloven. Avgiftsfritt salg på norske flyplasser ved reise til utlandet og ankomst til Norge innebærer et unntak fra denne hovedregelen. Unntaket gjelder kun for salg av alkoholholdig drikk, og ikke skjenking av slik drikk. Det er krav om kommunal skjenkebevilling for virksomheter som ønsker å servere alkoholholdig drikk til reisende som oppholder seg på norske flyplasser.

Unntaket fra bevillingsplikten for avgiftsfritt salg på norske flyplasser innebærer ikke noe generelt unntak fra alkohollovens regler for slikt salg. Unntaket innebærer imidlertid at de reglene i alkoholloven som er knyttet til bevilling til salg av alkoholholdig drikk, ikke kommer til anvendelse. For eksempel gjelder ikke reglene i §§ 1-7b, 1-7c og 3-7.

De øvrige generelle reglene i alkoholloven gjelder for slikt salg. For eksempel gjelder aldersgrensebestemmelsene, forbudet mot reklame for alkoholholdig drikk og forbudet mot å dele ut alkoholholdig drikk i markedsføringsøyemed fullt ut på norske flyplasser, medregnet i transittområder og utsalg der tillatelse til salg er gitt av Skatteetaten.

I første ledd tredje punktum er det presisert at tillatelse til avgiftsfritt salg ikke kan gis for salg til personer på reise til eller fra Svalbard, Jan Mayen og installasjoner på kontinentalsokkelen.

I andre ledd er det presisert at regelen i § 3-1 femte ledd om at det bare kan selges alkoholholdig drikk som er levert av en som har en av de nærmere presiserte bevillinger eller tillatelser, gjelder tilsvarende for avgiftsfritt salg etter tillatelse fra Skatteetaten.

Innledning

Tilvirkning/produksjon av alkoholholdig drikk krever enten statlig tilvirkningsbevilling, jf. alkoholloven § 6-1, eller en utvidet kommunal salgs- eller skjenkebevilling med rett til tilvirkning i egen virksomhet, jf. alkoholloven § 3-1 b (salg) og § 4-2 (skjenking). Helsedirektoratet er bevillingsmyndighet for statlige tilvirkningsbevillinger og kommunen er bevillingsmyndighet for utvidet kommunal salgs- eller skjenkebevilling med rett til tilvirkning.

En kommunal salgsbevilling kan utvides til å omfatte salg av alkoholholdig drikk som er innført eller tilvirket for salg i egen virksomhet. Dette betyr følgende:

1. Rett til innførsel gir rett til salg av innført alkoholholdig drikk på salgsstedet. Dette omfatter kun alkoholholdig drikk i gruppe 1.
2. Rett til tilvirkning, gir rett til salg av tilvirket alkoholholdig drikk direkte fra produksjonsstedet til forbruker dersom visse vilkår er oppfylt. Dette kan omfatte alkoholholdig drikk i gruppe 1 og eller visse alkoholholdige drikker i gruppe 2 som ikke er tilsatt brennevin.

Den enkelte kommune har anledning til å beslutte hvorvidt og i hvilket omfang den ønsker slike salgsbevillinger i sin kommune.

3.1b.1 Innførsel av alkoholholdig drikk for salg i egen virksomhet - utvidet kommunal salgsbevilling

Retten til salg av alkoholholdig drikk i gruppe 1 kan utvides til å omfatte innførsel av alkoholholdig drikk for salg i egen virksomhet, jf. § 3-1 b første ledd.

Det eksisterer en parallell ordning for tillatelse til tilvirkning og innførsel for skjenking i egen virksomhet, se merknadene til § 4-2 tredje ledd. Regelverket for innførselsordningene og tilvirkningsordningen er, så langt som mulig, like.

3.1b.1.1 Innførselsordningens hovedelementer

Ordningen administreres av kommunen som er bevillingsmyndighet for de kommunale salgsbevillingene, jf. § 3-1 andre ledd.

Kommunen kan, etter en skjønnsmessig vurdering, utvide en salgsbevilling til også å omfatte rett til innførsel av alkoholholdig drikk i gruppe 1 for salg i egen virksomhet. Slik utvidet bevilling kan gis enten samtidig med eller som tillegg til en allerede eksisterende salgsbevilling.

Det stilles ikke ytterligere krav for å inneha en slik utvidet bevilling enn de som gjelder for salgsbevillingen.

Bevillinger for en bestemt del av året eller for en enkelt bestemt anledning kan ikke utvides til å omfatte innførsel for salg i egen virksomhet.

Alkoholholdig drikk som innføres i henhold til utvidet salgsbevilling kan kun selges ved det salgssted som har den salgsbevillingen som innførselstillatelsen er knyttet til. Drikken kan ikke omsettes på annen måte.

3.1b.1.2 Tillatelsens lengde, inndragning og fornyelse

Tillatelsen til innførsel er knyttet til salgsbevillingen. Det betyr bl.a. at den vil følge salgsbevillingen ut bevillingsperioden, med mindre kommunen bestemmer noe annet i vedtaket.

Utvidet kommunal bevilling til innførsel for salg av alkoholholdig drikk gruppe 1 kan gis for perioder på inntil 4 år, og med opphør senest 30. september året etter at nytt kommunestyre tiltrer jf. alkoholloven § 1-6, 2. ledd.

Videre betyr det at inndragning av en salgsbevilling, uavhengig av årsak, også vil omfatte en eventuell tillatelse til innførsel, jf. alkoholloven § 1-8. Motsatt vil overtredelser av alkoholloven eller annen lovgivning i forbindelse med selve innførselen, kunne føre til inndragning av salgsbevillingen, jf. alkoholloven § 1-8, jf. alkoholforskriften kapittel 10.

Det ligger videre i alkohollovens system at kommunen kan foreta en ny vurdering av den del av bevillingen som gjelder innførsel i forbindelse med fornyelsen, jf. alkoholloven § 1-6. Det er imidlertid ingen automatikk i at en virksomhet som har hatt utvidet bevilling til innførsel i en periode, også får det i den neste perioden.

3.1b.1.3 Vandelskrav mv.

Det er ikke fastsatt noen særskilt regulering av vandelsvurdering mv. i forbindelse med kommunens behandling av søknader om tillatelse til innførsel. En søknad om tillatelse til innførsel som ikke mottas samtidig med søknad om salgsbevilling, er en god anledning for bevillingsmyndigheten til å foreta en ny undersøkelse og vurdering av om vandelskrav mv. er oppfylt, men loven pålegger ikke bevillingsmyndigheten å gjøre dette. Det henvises for øvrig til merknadene til § 1-7b.

3.1b.1.4 Generelt om bevillingsmyndighetens saksbehandling av søknad

Ved behandling av en søknad om innførsel i tilknytning til en salgsbevilling skal kommunen på vanlig måte vurdere de alkoholpolitiske sidene. Bevillingsmyndigheten står like fritt, når den behandler søknader om utvidet bevilling til også å omfatte innførsel, som den står når den behandler søknader om ordinær salgsbevilling. Kommunen må ta stilling til om den ønsker at salgsbevillingen skal utvides til å omfatte innførsel. Avslag skal begrunnes, jf. forvaltningsloven § 24.

Det stilles ikke krav til at innførselen skal skje som ledd i virksomhetens helhetlige karakter og tilbud, jf. alkoholloven § 3-1b, jf. § 1-7f, slik det er for den parallelle ordningen for tillatelse til tilvirkning for salg og skjenking. Bevillingsmyndigheten står fritt til å la dette og andre skjønnstema som etter alkoholloven er lovlige, saklige og ikke urimelige hensyn, gå inn i grunnlaget for vurderingen når søknaden behandles.

Den enkelte kommune står fritt til å ha en bevillingspolitikk som innskrenker adgangen til å få utvidet salgsbevilling til også å omfatte innførsel for salg i egen virksomhet, dersom denne er begrunnet i alkoholpolitiske hensyn. Eksempelvis vil det kunne vedtas et eget "tak" for antall salgsbevillinger med innførselstillegg eller besluttes at søknader som ikke kan knyttes til konkrete planer om innførsel, ikke vil bli innvilget. En kommune kan også vedta at det ikke skal gis utvidede bevillinger til innførsel i kommunen i det hele tatt.

Kontroll

Ordningen griper ikke inn i bevillings- og kontrollmyndighetens mulighet for kontroll med omsetning av alkoholholdig drikk. Betaling av bevillingsgebyr og kontroll av dette er et viktig ledd i kontrollen. Også innkrevingen av særavgift på alkohol representerer et viktig kontroll-ledd.

Gebyr

Det er ikke knyttet særskilte gebyrer til innførselstillatelsen. Særavgift skal betales etter vanlige regler til avgiftsmyndighetene. Salg av alkoholholdig drikk som er innført etter ordningen, vil på vanlig måte inngå i beregningsgrunnlaget for bevillingsgebyr etter alkoholloven § 7-1.

3.1b.1.5 Forholdet til statlig tilvirkningsbevilling og rett til engrossalg

Ordningen er ment å gi små virksomheter mulighet til å få innførselstillatelse på en måte som er enklere å administrere og forholde seg til enn registrering som importør etter særavgiftsforskriften § 5-1. Dette kan for eksempel være aktuelt hvor det er en bestemt type alkoholholdig drikk det kan være vanskelig å få tak i, i de ellers vanlige salgskanalene, eller av økonomiske hensyn.

Innførselsordningen representerer ingen begrensning i innehavere av salgsbevillingers rett til å søke om å bli registrert som importør etter særavgiftsforskriften § 5-1. Ordningen etter alkoholloven § 3-1b første ledd vil likevel ikke være aktuell for enhver virksomhet som driver både innførsel og salg. Å bli registrert etter særavgiftsforskriften vil fortsatt være det mest aktuelle alternativet for de fleste importører av alkoholholdig drikk, jf. at det for ordningen etter alkoholloven stilles krav om at de importerte varene skal selges i henhold til virksomhetens salgsbevilling.

3.1b.1.6 Forholdet til annet regelverk og andre etater

Viktig regelverk på området, i tillegg til alkohollovgivningen, er for eksempel avgiftslovgivningen med dens bestemmelser om særavgift, registreringsplikt og sikkerhetsgaranti.

3.1b.2 Tilvirkning av alkoholholdig drikk for salg i egen virksomhet - utvidet kommunal salgsbevilling

Generelt

En kommunal salgsbevilling kan, dersom vilkår som følger av § 1-7f første og andre ledd er oppfylt, utvides til å omfatte tilvirkning for salg av alkoholholdig drikk i egen virksomhet. En kommunal salgsbevilling med rett til tilvirkning kan utvides til å omfatte tilvirkning av alkoholholdig drikk i gruppe 1 og/ eller omfatte tilvirkning av visse alkoholholdige drikker i gruppe 2. Produktene som tilvirkes kan ikke tilsettes brennevin.

Innehavere av statlig tilvirkningsbevilling kan også søke om kommunal salgsbevilling for alkoholholdig drikk i gruppe 1 og visse produkter i gruppe 2 direkte fra stedet for tilvirkning.

For å få en kommunal salgsbevilling utvidet på denne måten kan salget kun skje ved produksjonsstedet. Det kreves også at salget og tilvirkningen skjer som «en del av stedets helhetlige karakter og salgstilbud», jf. § 1-7f første ledd. Når det gjelder tilvirkning og salg av visse produkter i gruppe 2 stilles det i tillegg vilkår om egenproduksjon av 1/3 av innsatsvarene. Det er også en volumbegrensning for salget, se for øvrig merknadene i pkt. 3.1b.2.2, og at salget bare kan skje ved produksjonsstedet.

Virksomheter som ønsker å produsere alkohol for salg utenfor tilvirkningslokalet, må søke om statlig tilvirkningsbevilling, jf. alkoholloven kapittel 6 og rett til engrossalg, jf. alkoholloven § 1-4c  

3.1b.2.1 Salg av egenprodusert alkoholholdig drikk i gruppe 1

Bevillingshavere med kommunal salgsbevilling kan søke om å få utvidet sin salgsbevilling til å omfatte tillatelse til tilvirkning for salg i egen virksomhet av alkoholholdig drikk gruppe 1 direkte fra produksjonsstedet, dersom tilvirkningen skjer ved salgsstedet. Salget og tilvirkningen må utgjøre en del av stedets helhetlige karakter og salgstilbud, jf. § 1-7f første ledd.

3.1b.2.1.1 Tilvirkningen og salget må skje ved salgsstedet - krav til produksjonssted

Kravet om at tilvirkningen skal skje ved salgsstedet innebærer at alkoholholdig drikk som er tilvirket med grunnlag i utvidet salgsbevilling, ikke kan omsettes utenfor lokalet som har fått den utvidede bevillingen. Det stilles videre krav om tilknytning mellom tilvirkningslokaler og salgslokaler.

Tilvirkningen kan bare skje i tilvirkningslokaler som ligger i samme lokaler som eller i naturlig forbindelse med salgsstedet. Det typiske eksempel på slik naturlig forbindelse er kjeller eller eget bryggerhus på en gård. Av hensyn til at det skal være mulig å kontrollere tilvirkning og salg under ett, og mulighet for kontroll med at alt det som tilvirkes eller selges i samsvar med tillatelsen, må det være nærhet mellom tilvirkningslokalet og salgslokalet.

Kravet om tilknytning mellom tilvirkningslokaler og salgslokaler medfører at salget må finne sted på produksjonsstedet. Salget kan ikke finne sted gjennom nettbutikk eller ved bestilling og tilsending av produktet.

Dette innebærer at en slik utvidet salgsbevilling ikke kan gjelde utenfor produksjonsstedet, og kan således ikke utvides for en enkelt bestemt anledning (gjelder både tilvirkningen og salget) for arrangementer som finner sted andre steder, som for eksempel markeder, festivaler, messer osv. Skal det tilvirkes alkohol for salg utenfor produksjonsstedet må det foreligge statlig tilvirkningsbevilling jf. alkoholloven § 6-1.

Vilkåret om at tilvirkningen skal skje ved salgsstedet må ses i sammenheng med vilkåret om at tilvirkning og salg skal inngå i en helhetlig totalopplevelse. Jo større fysisk avstand det er mellom tilvirkning og salg desto mindre vil tilvirkningen og salget ha preg av å være en del av det samme helhetlige tilbudet.

Salg kan ikke skje i samme lokale som skjenking da salgsbevilling etter alkoholloven ikke kan utøves sammen med skjenkebevilling i samme lokale jf. alkoholloven § 3-1 andre ledd, 4 punktum og § 4-1 første ledd.

Salgsbevillingen gir rett til salg av varer som skal tas med for senere konsum, og bevillingsmyndigheten skal blant annet kontrollere at varene ikke konsumeres på stedet.

3.1b.2.1.2 Tilvirkningen skal skje som del av et tilbud med helhetlig karakter

Tilvirkningen skal inngå som del av et tilbud med helhetlig karakter jf. alkoholloven § 1-7f første ledd.  Kravet om helhetlig karakter og tilbud er et absolutt vilkår. Utvidelsen gir ikke rett til engrossalg.

Hva som skal til for at vilkåret om helhetlig karakter og tilbud er oppfylt, må vurderes konkret i den enkelte sak. Ved vurderingen av om vilkåret er oppfylt, kan bevillingsmyndigheten for eksempel legge vekt på hensynet til lokale tradisjoner. Dette vil bl.a. kunne fremme lokal kultur og turisme. Det stilles ikke krav om at råvarene som benyttes i tilvirkningen av alkoholholdigdrikk er egenprodusert, for eksempel at produksjonen av sider må foregå med egen dyrket frukt, men dette vil også være et moment ved vurderingen av helheten i tilbudet. (For tilvirkning av visse typer alkoholholdig drikk i gruppe 2 er det imidlertid et krav om at minst en tredjedel av innsatsvarene som gir produktets dets karakter må være egenprodusert. Se mer om dette under pkt. 3.2.3).

Den alkoholholdige drikken som tilvirkes, kan bare selges fra den virksomheten som har salgsbevillingen som tillatelsen er knyttet til, og kan ikke omsettes på annen måte. Dette innebærer at drikk som er innført eller tilvirket etter ordningen som følger av første ledd og annet ledd, bare kan selges i eget utsalg.

Det kan i vurderingen videre legges vekt på om det er en historisk og kulturell sammenheng mellom tilvirkning, anvendelse og salgsstedets øvrige tilbud. Videre må kommunen legge betydelig vekt på om tilbudet omfatter mer enn salg, for eksempel kulturelle aktiviteter, gjestenes mulighet til deltakelse i innhøsting og produksjon mv. Lokal tilvirkning av alkoholholdig drikk vil, sammen med mat, produksjon, og salg og eventuell servering, stedets karakter, omgivelsene for øvrig og muligheten til å være tilstede under produksjonen, kunne være et sentralt element i en totalopplevelse. Denne opplistingen av vurderingsmomenter er ikke uttømmende. Det vil ikke være tilstrekkelig i seg selv at produksjon og salg av alkoholholdig drikk kan skje på samme sted.

Ordningen er ikke ment å omfatte salgssteder hvor en bevillingshaver ønsker å starte produksjon av alkoholholdig drikk, og dermed tilby eget «brygg» som en kuriositet, uten at dette inngår i et bredere og mer sammensatt tilbud.

Hvorvidt det skal gis tillatelse til en slik utvidelse, er videre underlagt det kommunale skjønnet etter de vanlige kriteriene, jf. § 1-7a. Dette gjelder enten spørsmålet kommer opp som egen sak om utvidelse eller i forbindelse med tildelingen av ny salgsbevilling.

3.1b.2.2 Salg av visse typer egenprodusert alkoholholdig drikk i gruppe 2

Bevillingshavere med kommunal salgsbevilling kan søke om å få utvidet sin salgsbevilling til også å omfatte tilvirkning for salg i egen virksomhet av visse produkter i gruppe 2 (som inneholder over 4,7 og opp til 22 volumprosent), direkte fra produksjonsstedet, dersom kravene i § 1-7f første og annet ledd er oppfylt. Det påpekes at kravet om at tilvirkningen skal skje som en del av et tilbud med helhetlig karakter også gjelder for denne ordningen. Hvorvidt kravet er oppfylt skal vurderes av hver enkelt kommune.

Dette innebærer at det kan gis en tillatelse til å selge egenprodusert alkoholholdig drikk som inneholder opp til 22 volumprosent alkohol direkte til forbruker fra egen virksomhet dersom tilvirkningen og salget utgjør en del av stedets helhetlige karakter og salgstilbud. Se mer om vilkårene som fremgår av § 1-7f første ledd, i merknadene til punkt 3.2.2.

For alkoholholdig drikk i gruppe 2 er det i tillegg til vilkårene som fremgår av § 1-7f første ledd stilt ytterligere vilkår som følger av § 1-7f andre ledd. Kravene etter bestemmelsens andre ledd er:

• Den alkoholholdige drikken som tilvirkes må være omfattet av produktlisten i kommentar til posisjon 22.06 i Tolltariffen.
• Det kan ikke tilsettes brennevin eller alkoholholdige produkter som ikke er omfattet av denne produktlisten.
• Minst en tredjedel av innsatsvarene som gir produktet dets karakter, må være egenprodusert.
• Det er en volumbegrensning på 15 000 liter solgt per år.

Innehavere av statlig tilvirkningsbevilling etter kapittel 6 kan også søke om kommunal salgsbevilling for salg av tilsvarende produkter, direkte fra stedet for tilvirkning dersom kravene i § 1-7f første og annet ledd er oppfylt. Kravet til helhetlig karakter og tilbud gjelder således også for innehavere av statlig tilvirkningsbevilling.

3.1b.2.2.1 Hvilke produkter i gruppe 2 som omfattes av ordningen

Det fremgår av § 1-7 b andre ledd at «Den alkoholholdige drikken må være omfattet av produktlisten i kommentar til posisjon 22.06 i Tolltariffen og kan ikke være tilsatt brennevin eller blandet med alkoholholdige produkter utenfor produktlisten i kommentar til posisjon 22.06 i Tolltariffen.»

Det er adgang til å tilvirke og selge produkter som ikke er tilsatt brennevin og som er omfattet av listen over produkter som fremkommer av kommentaren til HS-systemet for posisjon 22.06 i Tolltariffen. Dette er produkter som vil omfattes av gruppe 2 i alkoholloven, ikke gruppe 3. Dette innebærer at produkter ikke kan gjøres sterkere ved å tilsette brennevin og at produkter ikke kan blandes med alkoholholdige produkter som er omfattet av andre tolltariffposisjoner (som for eksempel øl og vin). Ordningen er begrenset til produktlisten i kommentar til posisjon 22.06 i Tolltariffen som for eksempel eplevin, pærevin og mjød.

Blanding med alkoholfrie drikker er ikke forbudt. Det er adgang til å tilsette alkoholfrie drikker til det man selv produserer, såfremt øvrige krav er oppfylt.

Bevillingshaveren har et selvstendig ansvar for å følge med på hvilke produkter som til enhver tid omfattes av tolltariffposisjon 22.06.

3.1b.2.2.2 Produktene må bestå av minst en tredjedel egenproduserte innsatsvarer som gir produktet sin karakter

Det stilles krav om at minst en tredjedel av innsatsvarene som gir produktet dets karakter må være egenproduserte. Kravet om egenproduserte innsatsvarer er knyttet til den enkelte produsent og ikke til en region eller til Norge. Utsalgssteder fra rene produksjonsanlegg uten produksjon av råvarer omfattes ikke av ordningen.

«Innsatsvare»
Med betegnelsen «innsatsvarer» menes den råvaren som gir det endelige produktet sin karakter, typisk den varen som gjæres i tilvirkningsprosessen. For eksempel vil innsatsvaren for pærevin være pærer. Dersom produktet består av flere råvarer som i like stor grad kan sies å gi det endelige produktet sin karakter, som for eksempel eple- og pæresider, vil begge råvarene anses som innsatsvarer.

Dersom et produkt er tilsatt ingredienser som for eksempel påvirker produktets smak, lukt og farge, vil det være råvaren som danner basisen for produktet som kravet om innsatsvarer knytter seg til. For eksempel vil det for en sider som er gjæret på epler være epler som er innsatsvaren som gir produktet sin karakter. Dersom sideren er tilsatt ingredienser som påvirker smak, lukt og farge som for eksempel ingefær eller sitron vil det fortsatt være epler som er innsatsvaren som gir produktet sin karakter.

Hvis det for eksempel benyttes ulike eplesorter vil det stilles krav om at minst en tredjedel av eplene, uavhengig av eplesort, er egenproduserte.

«Egenprodusert»
Kravet om at varen må være egenprodusert innebærer at råvaren må være dyrket på egen eller leiet jord eller høstet i utmark gjennom egen arbeidsinnsats eller gjennom arbeidskraft som produsenten selv anskaffer.

Det er innehaveren av salgsbevillingen som må kunne verifisere at en tredjedel av innsatsvarene som gir produktet dets karakter, er egenprodusert. Se mer under avsnittet under om Krav til dokumentasjon og sporbarhet av innsatsvarer og egenproduksjon.

Andel - minst en tredjedel
Dersom produktet består av flere råvarer som i like stor grad kan sies å gi det endelige produktet sin karakter, skal minst en tredjedel av den totale mengden innsatsvarer som benyttes, være egenproduserte. Kravet om at minst en tredjedel av innsatsvarene skal være egenproduserte, sikrer bruk av faktiske råvarer og ikke kun bruk av konsentrat.

Dersom det i tillegg benyttes innkjøpt konsentrat, må det foretas en omregning til faktisk mengde innsatsvarer slik at det reelt inngår en tredjedel egenproduserte innsatsvarer i det endelige produktet. Dette betyr at hvis det for eksempel benyttes 100 kg egendyrkede epler i produksjonen kan det maksimalt benyttes konsentrat av ikke-egendyrkede epler tilsvarende 200 kg epler.

Pressing av egenproduserte innsatsvarer
Det kan tenkes at bevillingshaver har behov for å leie inn utstyr eller kjøpe tjenester som er nødvendig i tilvirkningsprosessen. Dette kan for eksempel være å leie utstyr eller tjenester i forbindelse med pressing av ulike innsatsvarer. Dersom bevillingshaver kjøper denne tjenesten hos en annen aktør, må det påses at det er de egenproduserte innsatsvarene som returneres til bevillingshaver og ikke innsatsvarer som er levert av andre.

Krav til dokumentasjon og sporbarhet av innsatsvarer og egenproduksjon
Den enkelte produsent må kunne dokumentere at produktene som er over 4,7 volumprosent alkohol, er fremstilt av minst en tredjedel egenproduserte innsatsvarer.

Dette innebærer at innholdet i et ferdig produkt som selges, skal kunne spores tilbake til en helt konkret andel egenproduserte innsatsvarer som gir produktet dets karakter. Det må kunne dokumenteres at hver enkelt batch oppfyller kravene om at minst en tredjedel av innsatsvarene som gir produktet dets karakter er egenproduserte. Svinn og tap skal også dokumenteres i internkontrollsystemet.

Det følger av alkoholforskriften § 8-1 at innehavere av salgs- og skjenkebevillinger skal føre internkontroll for å sikre at virksomheten drives i henhold til bevillingen, alkoholloven og bestemmelser fastsatt i medhold av alkoholloven. Kravet om internkontroll innebærer at bevillingshaver systematisk skal kontrollere at de krav til virksomheten som er fastsatt i eller i medhold av loven, herunder bevillingen, overholdes. Internkontrollen skal dokumenteres og dokumentasjonen skal til enhver tid være oppdatert og tilgjengelig for kontrollmyndigheten, jf. alkoholforskriften § 8-3. Dette vil også omfatte dokumentasjon som underbygger at produktene som er over 4,7 volumprosent alkohol, er fremstilt av minst en tredjedel egenproduserte innsatsvarer.

Det er kommunen som er kontrollmyndighet og skal kontrollere at vilkårene er oppfylt.

Volumbegrensning på 15 000 liter per år
Maksimalt salgsvolum for ordningen er 15 000 liter per år per produsent jf. § 1-7f annet ledd, første punktum. Begrensningen på salgsvolum gjelder antall liter som kan selges direkte fra produksjonsstedet. Det er ikke en begrensning på antall liter som kan produseres, eventuelt skjenkes, eller en begrensning på det volumet som for eksempel en produsent med statlig tilvirkningsbevilling kan omsette engros.

Volumbegrensningen gjelder kun alkoholholdige produkter i gruppe 2 og ikke for alkoholholdige produkter i gruppe 1.

Dokumentasjon av omsatt mengde
Bevillingshaver har plikt til å oppgi sin omsetning ved å sende inn omsetningsoppgave over forrige års omsetning og forventet omsetning i inneværende år. Det er kommunen som fastsetter frist for innsendelse av omsetningsoppgave og tidspunkt for innbetaling av gebyr, jf. § 6-3.

Når det gjelder rutiner knyttet til dokumentasjon av omsatt mengde vises det til alkoholforskriften § 6-3, første ledd og merknadene til bestemmelsen.

Ingen dispensasjonsadgang
Bestemmelsene inneholder ingen dispensasjonsadgang, og dispensasjon fra vilkårene i alkoholloven § 1-7f, første og annet ledd kan således ikke gis.

3.1b.3 Nærmere om tredje ledd

Bevillinger gitt for en bestemt del av året eller for en enkelt bestemt anledning, jf. § 1-6 annet ledd, kan ikke utvides til å omfatte tillatelse til innførsel eller tilvirkning for salg i egen virksomhet eller til å omfatte salg i egen virksomhet av alkoholholdig drikk i gruppe 2 tilvirket i henhold til statlig tilvirkningsbevilling etter kapittel 6. Slik rett til tilvirkning, innførsel og salg av egentilvirket drikk etter bestemmelsens første og annet ledd kan bare knyttes til helårlige bevillinger, ikke sesongbevillinger eller bevilling for én enkelt anledning.

3.1b.4 Nærmere om fjerde ledd

Det følger av bestemmelsen at lovens alminnelige bestemmelser i kapittel 1 og 3 får anvendelse så langt de passer for bevillinger etter første og annet ledd. Dette gjelder uavhengig av om det er sagt eksplisitt i den enkelte bestemmelsen at den kommer til anvendelse på saker om tillatelse til tilvirkning for salg i egen virksomhet.

Det er ikke fastsatt noen andre eller strengere krav til vandel for bevillingshaver eller styrer og stedfortreder i forbindelse med søknad om utvidet kommunal salgsbevilling med rett til tilvirkning for salg i egen virksomhet, enn det som gjelder for salgsbevillingen alene. Det er imidlertid en forutsetning at bevillingshaver til enhver tid fyller vilkårene for å inneha salgsbevillingen. Av dette følger blant annet at bevillingsmyndigheten når som helst i løpet av bevillingsperioden kan foreta ny vandelsvurdering av bevillingshaver.

Bevillingsmyndigheten kan også undersøke om andre vilkår for den gitte bevilling er i orden, og i denne forbindelse innhente uttalelse fra politiet eller skatte- og avgiftsmyndighetene. Se også alkoholloven § 1-15 om opplysnings- og meldeplikt. En søknad om tillatelse til tilvirkning, som ikke mottas samtidig med søknad om salgsbevilling, kan være en god anledning for kommunen til å foreta en ny undersøkelse og vurdering av om vandelskrav mv. er oppfylt.

At tillatelsen til tilvirkning er knyttet til salgsbevillingen, betyr bl.a. at den vil følge salgsbevillingen ut bevillingsperioden, med mindre en alminnelig bevilling bare er utvidet for en enkelt bestemt anledning, jf. § 1-6. Videre betyr det at inndragning av en salgsbevilling også omfatter en eventuell tillatelse til tilvirkning. Overtredelser av alkoholloven eller annen lovgivning i forbindelse med tilvirkningen må vurderes i forhold til bestemmelsene i § 1-8, jf. alkoholforskriften kapittel 10 om inndragning av salgsbevilling og eventuelt sanksjoneres med slik inndragning. Tilsvarende vil en inndragning av salgsbevillingen, uavhengig av årsak, også omfatte tilvirkningsdelen.

Dette ligger videre i alkohollovens system at kommunen, ved søknad om fornyet bevilling, står fritt til å vurdere også den del av bevillingen som gjelder tilvirkning. Det er ingen automatikk i at en virksomhet som har hatt utvidet bevilling i en periode, også skal ha det i den neste.

Det er ikke knyttet særskilte gebyrer til ordningen. Alminnelige bestemmelser knyttet til omsetningsgebyr og avgifter for tilvirkning og salg vil gjelde.

I tillegg til alkohollovgivningen er andre viktige regelverk på området, for eksempel avgiftslovgivningen med dens bestemmelser om særavgift, registreringsplikt og sikkerhetsgaranti.

Også lover og forskrifter innen næringsmiddelområdet vil komme til anvendelse for virksomheter som får kommunal tillatelse til tilvirkning av alkoholholdig drikk som tillegg til en salgsbevilling.

3.1b.5 Nærmere om femte ledd

Femte ledd presiserer at tilvirkning på bakgrunn av kommunal utvidet bevilling ikke kan skje i samme tilvirkningslokaler som statlig tilvirkningsbevilling. Bestemmelsen innebærer imidlertid ikke et forbud mot samproduksjon etter utvidet salgsbevilling etter § 3-1b og utvidet skjenkebevilling etter § 4-2 tredje ledd.

Dersom en innehaver av en utvidet kommunal salgsbevilling med rett til tilvirkning vil selge tilvirket alkoholholdig drikk til andre aktører enn kun i egen virksomhet, kreves det en statlig tilvirkningsbevilling og rett til engrossalg.

Tilvirkningsordningen representerer ingen begrensning i innehavere av salgsbevillingers rett til å søke om statlig tilvirkningsbevilling etter alkoholloven kapittel 6. En bevilling etter denne ordningen vil kunne utøves i påvente av at søknad om statlig tilvirkningsbevilling behandles. Når vedtak om statlig tilvirkningsbevilling foreligger og denne bevillingen tas i bruk, må den utvidete kommunale salgsbevillingen med rett til tilvirkning endres til ordinær salgsbevilling uten rett til tilvirkning. 

Innledning

Bestemmelsen innebærer et begrenset unntak fra hovedregelen om at salg og skjenking ikke kan skje i samme lokale, jf. § 1-7g. Se punkt 1.7.g.1. Innføringen av unntaket er nærmere omhandlet i Prop. 88L (2019-2020).

Unntaket er  knyttet til de situasjonene der det foregår skjenking i tilknytning til tilvirkningen, og det er ønskelig at kunden også skal kunne kjøpe med seg en smaksprøve. For eksempel kan dette skje når kunden  oppsøker stedet på grunn av stedets egenproduksjon eller at drikken ikke er allment tilgjengelig i alkoholutsalg.
 

3.1c.1 Salg og skjenking av egenprodusert alkoholholdig drikk i gruppe 1 i samme lokale

Unntaket i bestemmelsens første ledd fastslår at kommunal salgsbevilling for egenprodusert alkoholholdig drikk i gruppe 1 kan gis i samme lokaler som skjenkebevilling dersom enkelte vilkår er oppfylt.

Første ledd bokstav a til c stiller opp kumulative vilkår som alle må være oppfylt for at unntaket skal kunne anvendes. Oppfyllelse av vilkårene vil imidlertid ikke gi rettskrav på salgs- og skjenkebevilling for samme lokale, jf. forholdet til det lokale selvstyret. Det vises til alkohollovens bestemmelser om kommunens skjønnsfrihet til å vurdere om en kommunal bevilling skal gis, jf. § 1-7a.

Dersom vilkårene er oppfylt, kan det gis kommunal salgsbevilling avgrenset til å gjelde salg av egenprodusert alkoholholdig drikk  i gruppe 1 og kommunal skjenkebevilling for samme lokale.

Unntaket innebærer en mulighet for at tilvirkere kan forestå salg og skjenking i forbindelse med sin tilvirkningsvirksomhet, selv om de har begrenset plass til rådighet der hvor tilvirkningen skjer. Dersom virksomheten har tilgang til andre lokaler eller andre eiendommer i nærheten av der tilvirkningen skjer, vil behovet for eller ønsket om samlokalisert salg og skjenking ikke skille seg fra andre aktørers behov for dette. Av hensyn til likebehandling med andre aktører som har salgs- og/eller skjenkebevillinger uten tilknytning til tilvirkning, vil det ikke være aktuelt å åpne for samlokalisering av salg og skjenking i slike tilfeller.

Vilkårene som må være oppfylt for at det skal kunne gis salgsbevilling til samme lokale som skjenkebevilling er:

a) Bevillingshaver har rett til tilvirkning

Vilkåret i bokstav a innebærer at bevillingshaver må ha rett til å tilvirke alkoholholdig drikk. Vilkårene for rett til tilvirkning går fram av alkoholloven §§ 3-1b, 4-2 og  6-1.

b) Bevillingen skal utøves ved bevillingshavers tilvirkningssted

Det må være en tilknytning mellom tilvirkningslokalet og salgs- og skjenkelokalet. Begrepet «ved tilvirkningsstedet» skal forstås på samme måte som i Ot.prp. nr. 42 (2001–2002), Prop. 48 L (2010–2011) og Prop. 116 L (2015–2016). Tilvirkning i forbindelse med dette unntaket, kan derfor bare skje i tilvirkningslokaler som ligger i samme lokaler som, eller i naturlig  forbindelse med, skjenkestedet. Eksempel på en slik naturlig forbindelse er kjeller eller eget bryggerhus på en gård.

Typiske eksempler hvor unntaket kan innvilges vil være der et produksjonslokale med tilvirkningsbevilling opptar deler av et industribygg, og det opprettes et lokale for salg og skjenking i et rom ved siden av der tilvirkningen foregår. Et annet eksempel kan være der et mindre bryggeri holder til i kjelleren eller bakgården på en bygård, og man kan se for seg at salg og skjenking kan skje fra bygårdens første etasje.

I kommunens vurdering av om ordningen skal innvilges skal det legges vekt på om det er en naturlig forbindelse til tilvirkningsstedet. Kravet om tilknytning til en tilvirkningsbevilling, innebærer at det må være samme bevillingshaver for både tilvirkning, salg og skjenking. Bevillingshaver må således være samme juridiske person.

c) Bevillingen skal gjelde for et mindre lokale hvor det ikke er praktisk gjennomførbart med separate lokaler for salg og skjenking 

Bevillingen skal kun gjelde for et mindre lokale hvor det ikke er praktisk gjennomførbart med separate lokaler for salg og skjenking. Begrepet «mindre lokale», skal tolkes strengt. Vilkåret er ment å gi en klar begrensing på størrelsen uten at det er gitt en eksakt kvadratmeterbegrensing eller størrelse for hva dette innebærer.

Kravet om at «det ikke er praktisk gjennomførbart med separate lokaler for salg og skjenking» innebærer at det i tillegg til en vurdering av om lokalet er lite, må foretas en konkret vurdering av om det ville være mulig å gi to bevillinger for ulike deler av det aktuelle lokalet, en for salg og en for skjenking. Med praktisk gjennomførbart menes både at det skal være håndterbart for bevillingshaver, og at det skal være kontrollerbart for kommunen som tilsynsmyndighet.

Begrensningen framgår gjennom at loven fastsetter skjønnsmessige kriterier. Dette for å kunne  ivareta særlige forhold ved det enkelte tilvirkningssteds lokaler. Dersom vilkårene i bokstav a til c er oppfylt, kan det gis kommunal salgsbevilling avgrenset til å gjelde salg av egenprodusert drikk og kommunal skjenkebevilling for samme lokale.

De aktuelle bevillingene kan være alminnelige, gitt for en bestemt del av året eller en enkelt anledning jf. §1-6, andre ledd. Dette følger ikke direkte av § 3-1c, men av lovens alminnelige system.

3.1c.2 Enkelte typer alkoholholdig drikk i gruppe 2

Det følger av bestemmelsens annet ledd at salgsbevillingen kan innebære rett til salg av enkelte drikker i gruppe 2, dersom vilkårene i § 1-7f annet ledd er oppfylt.

Når det gjelder gruppe 2, er det gjort et begrenset unntak for nærmere bestemte typer drikker dersom enkelte vilkår er oppfylt. Se § 1-7f og 3-1b og merknadene til ordningen under punkt 3.1b.2.2
 

3.1c.3 Hjemmel for forskrift

I bestemmelsens siste ledd er det  inntatt en forskriftshjemmel. Slik forskrift er ikke gitt.

3.2.1 Vilkåret må være saklig og ikke uforholdsmessig tyngende

Adgangen til å stille vilkår i salgs- og skjenkesaker er et alkoholpolitisk instrument som gir kommunene mulighet til å næringen i ønsket retning.

Det følger av bestemmelsen at vilkårsadgangen etter alkoholloven er i samsvar med vilkårsadgangen som følger av den alminnelige forvaltningsretten, utviklet gjennom langvarig rettspraksis og juridisk teori. Den ulovfestede vilkårslæren gir forvaltningen adgang til å stille tyngende vilkår for begunstigende vedtak, forutsatt at vedtaket er truffet på bakgrunn av forvaltningsskjønn. Adgangen er begrunnet i en "fra det mer til det mindre"-tankegang: Dersom forvaltningen har adgang til å avslå en søknad, må det også være tillatt å innvilge søknaden, men med visse begrensninger eller på gitte betingelser.

Det kan settes både generelle vilkår for alle salgssteder i kommunen og individuelle vilkår i tilknytning til hvert enkelt bevillingsvedtak. Vilkår kan også settes for avgrensede grupper bevillinger for eksempel ut i fra geografisk beliggenhet, konsept, målgruppe og salgs- og skjenketider.

Vilkår kan settes for alle typer bevillinger; alminnelige salgsbevillinger, bevillinger for en bestemt del av året eller for en enkelt bestemt anledning og utvidede salgsbevillinger med rett til innførsel for salg i egen virksomhet.

De hovedhensyn som begrunner vilkårsfastsettelsen bør nevnes i vedtaket eller gjøres kjent for søkeren på annen måte, jf. forvaltningsloven § 25 tredje ledd.

Krav til saklig sammenheng

Vilkårslæren setter også grenser for hvilke vilkår som kan stilles. For det første må det foreligge saklig sammenheng mellom godet som tildeles og vilkåret som stilles. Hvorvidt et vilkår er saklig begrunnet vil bero på en tolkning av loven, hvor lovens formål og formålet bak de enkelte bestemmelsene vil ha betydelig vekt. Vilkår som bidrar til å fremme lovens formål, avverge skadevirkninger som tillatelsen kan få eller lette kontrollen med ordningen vil normalt anses som saklige. Et vilkår etter alkoholloven kan for eksempel være begrunnet i et ønske om å begrense tilgjengeligheten til alkohol, lette kontroll med utøvelsen av bevillingen eller bidra til at bevillingen utøves forsvarlig, jf. § 4-7, slik at risikoen for regelbrudd reduseres.

Det kan for eksempel stilles vilkår om at et salgssted skal føre et rimelig utvalg av alkoholsvake drikker, for eksempel alkoholfritt øl og øl som inneholder mellom 0,7 og 2,5 volumprosent alkohol. 

Det kan også stilles vilkår om forbud mot annen virksomhet, eksempelvis for å hindre tilgjengelighet til alkohol i kombinasjon med spill eller idrett.

Det kan videre stilles vilkår som er begrunnet i hensynet til forsvarlig utøvelse av bevillingen. Dette kan for eksempel være krav knyttet til sikring av alder og påvirkningsgrad i kasser eller ved hjemlevering (for eksempel krav om oversyn av selvbetjente kasser, belysning for å sikre god legitimasjonskontroll, tekniske løsninger for alderskontroll ved hjemlevering) eller krav til fysisk utforming av salgslokale (for eksempel krav om plassering av alkohol for å sikre oversikt) eller krav om at ansatte ikke må drikke alkohol i arbeidstiden. Det kan også stilles som vilkår at alkoholholdig drikk skal være betalt innen salgstidens slutt. Slike krav vil i noen grad følge direkte av alkoholloven § 3-9 om forsvarlig utøvelse av bevillingen, men bruk av vilkår kan bidra til å tydeliggjøre bevillingshavers ansvar og lette kommunens kontroll med utøvelsen. Kommunen har også anledning til å kreve at bevillingshaver fremlegger et ferdig utformet internkontrollsystem før søknad om bevilling innvilges.

Vilkår om salg skal skje over betjent disk anses også å være saklig. Dette gjelder også for AS Vinmonopolet, selv om det nå generelt er åpnet for selvbetjente vinmonopolutsalg.

Kommunen kan ikke uten videre stille vilkår om gjennomføring av noe som samfunnsmessig sett er ønskelig, men som lovgivningen går inn for å fremme gjennom andre lover og andre organer. For eksempel vil krav om overholdelse av arbeidsmiljøloven, tobakkskadeloven § 25 (røykeloven) eller krav for å fremme miljøhensyn normalt ikke oppfylle saklighetskravet. Imidlertid er det eksplisitt nevnt i bestemmelsens forarbeider at kommunen kan sette vilkår om at stedet er godkjent av brannvernmyndighetene, Mattilsynet etc.

I forarbeidene er det videre uttalt at de hensyn som kan tillegges vekt ved avgjørelsen av om det skal stilles vilkår, i stor grad vil være de samme skjønnsmessige hensyn som kan vektlegges ved avgjørelsen av hvorvidt en bevilling skal gis – og som er omtalt i alkohollovens § 1-7a første ledd; stedets karakter, beliggenhet, målgruppe, trafikk- og ordensmessige forhold og hensynet til lokalmiljøet for øvrig. I følge forarbeidene er imidlertid adgangen til å sette vilkår noe snevrere enn adgangen til å vektlegge hensyn i medhold av § 1-7a. Ved fastsettelse av vilkår kreves en tettere forankring til loven.

Krav til forholdsmessighet

Selv om det foreligger tilstrekkelig saklig sammenheng, vil vilkåret ikke være gyldig dersom det er uforholdsmessig tyngende i forhold til det som søkes oppnådd, eller det av andre grunner er urimelig.

Dette innebærer at det må foretas en helhetsvurdering, hvor de offentlige behov og interesser må ses i sammenheng med virkningene for bevillingshaver. Jo klarere vilkåret fremmer lovens formål, desto tyngre vilkår kan aksepteres.

Det må her presiseres at lovgiver har forutsatt og akseptert at alkoholpolitiske restriksjoner som regel vil medføre konsekvenser for næringen, og at det langt på vei er opp til kommunen å foreta denne avveiningen (se Ot. prp. nr. 7 (1996-97)). Vilkåret kan likevel ikke være så inngripende at tillatelsen blir uten mening eller på annen måte fremstår som svært urimelig, f. eks. at salgsstedet ikke kan drives med rimelig økonomisk lønnsomhet.

I henhold til praksis anses vilkår om at alle ansatte på salgs- eller skjenkesteder skal ha bestått kunnskapsprøven, jf. § 1-7c tredje ledd, jf. alkoholforskriften kapittel 5, som et uforholdsmessig vilkår. Begrunnelsen er at dette er en prøve som er rettet mot styrere og stedfortredere og som derfor stiller langt høyere krav til kompetanse om alkohollovgivningen enn det som må kunne forventes av en ordinær ansatt på et salgs- eller skjenkested. 

I henhold til forarbeidene vil normalt heller ikke vilkår som har form av å være økonomisk vederlag eller en tilleggsytelse fra bevillingshaver anses forholdsmessige, selv om de har en saklig, alkoholpolitisk begrunnelse. Dette vil for eksempel gjelde krav om at en del av omsetningen skal gå til frivillige organisasjoner som arbeider mot rus eller krav om at lokale produkter må inntas i vareutvalget.

Et vilkår som griper inn i den personlige integritet eller frihet vil normalt anses uforholdsmessig, selv om det åpenbart er saklig begrunnet.

3.2.2 Ulovlige vilkår, nye vilkår i løpet av bevillingsperioden, brudd på vilkår

Statsforvalteren kan prøve om et fastsatt vilkår er lovlig, jf. § 1-16.

Dersom vilkåret er ulovlig, er hovedregelen at ugyldigheten bare rekker så langt ugyldighetsgrunnen tilsier. Hvis det viser seg at et fastsatt vilkår er ulovlig, vil det i utgangspunktet føre til at vilkåret faller bort mens vedtaket forøvrig blir stående. Unntak kan imidlertid tenkes der vilkåret har vært en vesentlig forutsetning for at bevilling i det hele tatt ble gitt. I et slikt tilfelle vil bortfallet av vilkåret kunne medføre at selve bevillingsvedtaket bortfaller.

Fastsettelse av nye vilkår i løpet av bevillingsperioden vil være en endring til skade for bevillingshaver og kan derfor bare skje i den utstrekning forvaltningsloven § 35 tillater det. Kommunen kan imidlertid fastsette nye vilkår for bevillinger i samme utstrekning som ved behandling av ny bevilling, jf. alkoholloven § 1-6, 3. ledd, siste punktum.

Brudd på fastsatte vilkår vil kunne gi grunnlag for inndragning. Se merknadene til § 1-8.

Etter denne bestemmelsen kan departementet fastsette både antall salgsbevillinger i landet som helhet og en geografisk fordeling av disse. Det er AS Vinmonopolet, som innenfor rammen, tar stilling til om og i tilfelle hvor det skal søkes om bevilling til å opprette utsalg.

Kommunestyret godkjenner det enkelte utsalgs beliggenhet. Formelt gis det bare én salgsbevilling for hver kommune selv om det opprettes flere utsalg. Bestemmelsen gir ikke kommunen rett til å pålegge AS Vinmonopolet en bestemt beliggenhet for utsalget, bare til å nekte å godkjenne den plassering AS Vinmonopolet har valgt.

I henhold til bestemmelsens siste punktum får § 1-7a første ledd første punktum anvendelse. Det innebærer at kommunen, også ved behandling av søknad fra AS Vinmonopolet eller ved godkjenning av plassering av et vinmonopolutsalg, kan legge vekt på blant annet beliggenhet, trafikk- og ordensmessige forhold, næringspolitiske hensyn og hensynet til lokalmiljøet for øvrig.  

Bestemmelsen fastslår innenfor hvilke tidspunkter og på hvilke dager det er tillatt å selge alkoholholdig drikk fra AS Vinmonopolets utsalg. Tidsbegrensningene gjelder også utlevering av alkohol som er bestilt via Vinmonopolets nettbutikk eller pr. telefon.

De tillatte tidspunktene og dagene er lik for alle typer alkoholholdig drikk og samsvarer med lovens utleveringstider ved privatimport jf. § 2-5.

3.4.1 Nærmere om første ledd

Bestemmelsen angir i første ledd de tidsmessige ytterrammene for salg fra AS Vinmonopolets butikker. På dager før søn- og helligdager er åpningstiden begrenset fra kl. 10 til kl. 16. Dette gjelder ikke dagen før Kristi Himmelfartsdag og dagen før offentlige høytidsdager, dvs. 1. og 17. mai.

Bestemmelsen i første ledd siste punktum innebærer at kommunens fastsatte salgstid for annen alkoholholdig drikk (dvs. alkoholholdig drikk med høyst 4,7 volumprosent) skal danne grunnlaget for AS Vinmonopolets åpningstid. Dette innebærer at AS Vinmonopolets salgstider ikke kan være lengre enn de lengste fastsatte salgstider som gjelder for butikkene.

Salgstidene for AS Vinmonopolet kan ikke utvides utover de lovfastsatte tidsrammene som følger av første ledd første og annet punktum. Salg fra AS Vinmonopolets utsalg må stenge i henhold til de tider som følger av første ledd, selv om kommunens fastsatte salgstider i dagligvarehandelen skulle være lenger.

3.4.2 Nærmere om andre ledd

Med hjemmel i andre ledd har departementet bestemt at utsalgsstedene kan ha åpent innenfor rammene som er fastsatt i første ledd (maksimaltidene). Dette betyr at AS Vinmonopolet, uten godkjenning av departementet, selv kan fastsette åpningstidene for det enkelte utsalg innenfor de tidsmessig ytre rammene. AS Vinmonopolet må ha kommunal bevilling for sine utsalg, jf. §§ 1-7 og 3-1 første ledd, og må vurdere hva slags åpningstider og -dager som er ønskelige når de søker om bevilling.

Det er ikke gitt forskrift om at salgstiden skal begrenses til ukens 5 første hverdager.

3.4.3 Nærmere om tredje ledd

Tredje ledd bestemmer at salg fra AS Vinmonopolet er forbudt på visse dager. Dette gjelder søn- og helligdager, 1. og 17. mai og julaften.

Innenfor de rammene alkoholloven setter, er det opp til kommunene å vurdere hvilke salgstider de vil tillate. Kommunestyret kan foreta en beslutning om å holde stengt enkelte dager. AS Vinmonopolet må selv vurdere hva slags åpningstider og -dager som er ønskelige når de søker om bevilling, eventuelt søker om endring i eksisterende bevilling.

AS Vinmonopolet kan, innenfor lovens bestemmelser om åpningsdager, holde åpent for eksempel på påske- og pinseaften samt på valg- og stemmedager, men er ikke pålagt etter loven. Det må foretas en konkret vurdering for det enkelte utsalg hvilke åpningstider og -dager det skal søkes om bevilling for. Dette vil kunne medføre at enkelte Vinmonopolutsalg er stengt på for eksempel valgdagen og påskeaften.

Bestemmelsens første ledd gir innehaver av bevilling etter § 3-1b og 3-1c mulighet til å selge alkoholholdig drikk som bevillingen gjelder for (gruppe 1 og eventuelt enkelte produkter i gruppe 2) innenfor bestemmelsens normaltid/maksimaltid. Bestemmelsens normal- og maksimaltider tilsvarer § 3-7 om tidsinnskrenkninger for salg og utlevering av alkoholholdig drikk med høyst 4,7 volumprosent alkohol

Dette innebærer at visse produkter i gruppe 2 som oppfyller kravene i § 1-7f ikke er omfattet av AS Vinmonopolets salgstider, men kan selges fra eget produksjonssted innenfor tidsbegrensingene for gruppe 1.

Andre og tredje ledd er likelydende alkoholloven § 3-7 andre og tredje ledd. Det vises således til merknadene til § 3-7.

Bestemmelsen er opphevet.

Bestemmelsen er opphevet.

Bestemmelsen regulerer hvilke tidspunkter og dager det kan selges alkoholholdig drikk i gruppe 1, det vil si alkoholholdig drikk som inneholder over 2,5 og høyst 4,7 volumprosent alkohol, fra innehaver av kommunal salgsbevilling. Salgstiden fastsettes av kommunen innenfor lovens maksimaltider.

Tidsbegrensningene gjelder også utlevering av alkohol fra utleveringssteder for eksempel i forbindelse med salg fra nettbutikker med kommunal salgsbevilling. Slike utleveringssteder kan blant annet være i butikk, på postutleveringssted, hjemme hos kunden og fra andre utleveringssteder.

3.7.1 Nærmere om første ledd

I første ledd er det fastsatt en normaltid. Kommunen kan innskrenke eller utvide salgstiden i forhold til normaltiden, men ikke lenger enn den maksimaltiden som følger av loven.

3.7.1.1 Normaltid

Dersom kommunen ikke har sagt noe bestemt om salgstiden, skal lovens normaltid i første ledd følges, dvs. at salg av alkoholholdig drikk i gruppe 1 kan skje fra kl. 08.00 til kl. 18.00 på hverdager og til kl. 15.00 på dager før søn- og helligdager. Dagen før Kristi Himmelfartsdag er unntatt og regnes i denne sammenheng som alminnelig hverdag. Det samme gjelder dagen før 1. og 17. mai, jf.lov om 1 og 17. mai som høgtidsdager § 2.

3.7.2 Nærmere om andre ledd

3.7.2.1 Kommunens frihet

Kommunestyret kan generelt for kommunen eller for det enkelte salgssted innskrenke eller utvide tiden for salg i forhold til det som følger av første ledd.

Salgstiden kan fastsettes særskilt i bevillingsvedtaket for det enkelte salgssted ved forskrift, eller ved en kombinasjon av enkeltvedtak og forskrift. Det kan fastsettes ulike salgstider for forskjellige dager og for ulike deler av året. Kommunen kan bestemme at det ikke skal selges alkoholholdig drikk i gruppe 1 på bestemte ukedager og på bestemte tider på dagen, jf. andre ledd siste punktum. Det kan for eksempel av alkoholpolitiske grunner bestemmes at det ikke skal være salg av alkoholholdig drikk i gruppe 1 på lørdager, julaften eller valgdager.

Salgstiden kan fastsettes for det enkelte salgssted ved tildeling eller fornyelse av bevilling. Dette kan gjøres i selve bevillingsvedtaket eller i separat vedtak. Veiledning for fastsettelse av salgstider bør gis i kommunale retningslinjer som inntas i kommunens alkoholpolitiske/rusmiddelpolitiske handlingsplan eller i en bredere folkehelseplan. Se merknadene til § 1-7d.

Generelle regler om innskrenkninger og utvidelser av salgstiden skal fastsettes som forskrift, jf. forvaltningsloven kapittel VII. En forskrift om salgstid må ikke nødvendigvis gjelde alle salgssteder i kommunen. Det kan for eksempel differensieres etter type salgssted eller beliggenhet. Dersom kommunestyret skal kunne dispensere fra forskriften, må dette gå uttrykkelig frem av denne, jf. forvaltningsloven § 40.

Dersom salgstiden er bestemt i et enkeltvedtak, vil en endring av salgstiden i bevillings­perioden være en omgjøring i forvaltningslovens forstand. Omgjøring kan bare skje dersom vilkårene i forvaltningsloven § 35 er oppfylt. Generelle regler i forskrifts form kan likevel i realiteten omgjøre tidligere enkeltvedtak.

3.7.2.2 Maksimaltid

I andre ledd andre punktum er det fastsatt maksimaltider for salg og utlevering av alkoholholdig drikk i gruppe 1. Kommunene kan ikke fastsette salgstider utover maksimaltidene. Det er ikke adgang til å selge eller utlevere alkoholholdig drikk gruppe 1 etter kl. 20.00 på hverdager og etter kl. 18.00 på dager før søn- og helligdager. Dagen før Kristi Himmelfartsdag regnes ikke som dag før helligdag i denne sammenheng. Det samme gjelder dagen før 1. og 17. mai, jf. merknad i punkt 3.7.1.1.

3.7.2.3 Salgstidens slutt

Bevillingshaver har ansvaret for at alkoholholdig drikk ved salgstidens slutt ikke lenger er tilgjengelig i butikken. Betaling kan skje etter dette tidspunkt dersom kunden har forsynt seg med den alkoholholdige drikken før salgstidens slutt.

Kommunen kan imidlertid sette vilkår om at drikken skal være betalt innen salgstidens slutt. Også butikken selv kan nekte kunden å betale drikken etter salgstidens utløp. Butikken kan for eksempel ha sperre/lås på kassen for innslag av alkoholholdig drikk etter salgstidens slutt eller andre rutiner for å hindre at salg finner sted etter salgstidens slutt.

Utlevering av alkoholholdige drikk må skje innenfor de åpningstider som gjelder for bevillingen. Dette gjelder uavhengig av om varen utleveres i butikken, er bestilt over Internett eller blir kjørt hjem til kunden på grunnlag av annen avtale.

3.7.3 Nærmere om tredje ledd

Ifølge bestemmelsens tredje ledd er det forbudt å selge eller utlevere alkoholholdig drikk gruppe 1 på søn- og helligdager, 1. og 17. mai.

Forbudet mot å selge alkohol i gruppe 1 på valg- og stemmedager samt påske- og pinseaften opphørte 1.1.2016. Dette innebærer at bevillingshaver kan selge alkohol på disse dagene dersom kommunen ikke eksplisitt bestemmer noe annet i alkoholpolitisk plan, forskrift eller bevillingsvedtak. Dersom kommunens salgsdager- og -tider fremkommer i lokal forskrift eller alkoholpolitisk plan, må denne derfor oppdateres etter lovendringen dersom kommunen ønsker å åpne for salg disse dagene.

Innenfor de rammene alkoholloven setter, er det opp til bevillingsmyndigheten å vurdere hvilke salgstider, herunder hvilke salgsdager, de vil tillate. På denne bakgrunn vil det kunne være utsalgssteder i kommuner hvor kommunestyret foretar en beslutning om å holde stengt enkelte dager. Dette vil igjen medføre at enkelte butikker ikke selger alkohol i gruppe 1 på for eksempel valgdagen og påskeaften.

Bevillingshaver står fritt til å bestemme sin egen salgstid innenfor de rammer som følger av bevillingsvedtaket og loven.

Slik forskrift er gitt, se alkoholforskriften § 3-4 og merknadene til denne.

Bestemmelsen regulerer bevillingshavers plikter med hensyn til utøvelsen av salgsbevillingen. De betingelsene som gjelder for bevillingen må være oppfylt til enhver tid. Dette gjelder alle krav i alkoholloven og tilhørende forskrifter samt eventuelle vilkår i bevillingsvedtaket. Kravene i alkoholloven omfatter bl.a. vandelskravet etter § 1-7b.

Bevillingen må for øvrig utøves på en forsvarlig måte, jf. første ledd. Dette innebærer at selv om en handling eller omstendighet i seg selv ikke er spesifikt forbudt, kan den være i strid med bevillingssystemet og etter omstendighetene også innebære at salget ikke skjer forsvarlig.

Ved brudd på kravet om forsvarlig drift, skal bevillingsmyndigheten i utgangspunktet tildele bevillingshaver 8 prikker jf. alkoholforskriften § 10-3 som igjen kan gi grunnlag for inndragning av bevillingen, jf. § 1-8, jf. alkoholforskriften § 10-3. Ethvert brudd på alkohollovgivningen med tilhørende forskrifter vil kunne gi grunnlag for inndragning. Salget må også skje på en forsvarlig måte, innenfor rammen av alkohollovens system.

Forsvarlighetskravet i § 3-9 har et selvstendig innhold. Det er for eksempel ikke oppstilt noe konkret forbud i alkoholloven mot at ansatte ved salgssteder drikker alkohol, forlater salgslokalet eller er påvirket av rusmidler i arbeidstiden, men i de fleste tilfeller vil et slikt forhold være i strid med forsvarlighetskravet i § 3-9. Spørsmålet må imidlertid undergis en vurdering i hvert enkelt tilfelle, da det kan tenkes situasjoner hvor dette ikke er tilfelle, for eksempel hvor den ansatte i sitt arbeid verken har befatning med salg av alkohol eller kunder.

Etter andre ledd kan det gis forskrifter som utfyller og presiserer innholdet i plikten til å utøve bevillingen i samsvar med bestemmelser gitt i eller i medhold av alkoholloven. Det er gitt en rekke forskriftsbestemmelser, jf. også de mer spesifikke hjemlene i § 1-5 om aldersgrenser og § 1-9 om kontroll med salgs- og skjenkebevillinger. Dette fordi det er nær sammenheng mellom bevillingshavers plikter og bevillingsmyndighetens mulighet for å føre kontroll med utøvelsen av bevillingene.

Kommunen må vurdere om kravene for å få bevilling faktisk ikke lenger overholdes. Politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene er pålagt å melde fra dersom de avdekker forhold som kan antas å ha vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet, jf. § 1-15 andre ledd.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 1-7b om vandelskrav til bevillingshaver og andre personer, § 1-8 om inndragning og § 3-2 om vilkårsadgang.