8. Spesielle påbud og forbud

Bestemmelsen innebærer at det er forbudt å produsere/omdestillere brennevin uten tillatelse. Adgangen til å gi slik tilvirkningsbevilling er delegert til Helsedirektoratet, se kapittel 6.

Forbudet i § 8-1 gjelder både kommersiell produksjon og produksjon for privat bruk. Alkoholloven § 1-3 andre ledd inneholder definisjon av begrepet brennevin. Produksjon av alkoholholdig drikk som ikke er brennevin, er tillatt så lenge dette skjer til eget bruk, jf § 6-1 første ledd, siste punktum.

Som tilvirkning regnes enhver teknisk prosess for å øke alkoholinnholdet i en væske på annen måte enn ved gjæring. I praksis vil dette først og fremst omfatte destillering. Også rensing av sprit gjennom aktivt kull er i praksis å anse som tilvirkning av brennevin. Se for øvrig merknadene til § 6-1.

Bestemmelsen rammer lagring og forvaring av ulovlig tilvirket eller omdestillert brennevin. Den rammer så vel varer beregnet på omsetning som varer beregnet til eget bruk. Bestemmelsen rammer både den person som lagrer varen til eget bruk, og den som forvarer den for andre. Det er derfor ikke nødvendig å ta stilling til om lagringen eller forvaringen skjer med tanke på eget bruk eller ikke.

Det er heller ikke nødvendig å ta stilling til hvorledes vedkommende har fått tak i drikkevarene. Forbudet rammer så vel drikkevarer som er ervervet ved gave og kjøp som drikkevarer som er egenprodusert. Produksjon og kjøp vil for øvrig rammes av egne bestemmelser, jf. §§ 8-1 og 8-2a.

Det er etter dette ikke nødvendig å foreta noen kvantummessig grensedragning mellom lagring til eget bruk og lagring for videresalg, ettersom begge forhold rammes av samme straffebestemmelse i alkoholloven § 10-1.

Bruk av ulovlig tilvirket eller omdestillert brennevin er ikke i seg selv forbudt. Dette innebærer at besittelse som er knyttet til umiddelbart bruk, vil falle utenfor lovens forbud. Det som rammes av forbudet vil være lagring til senere bruk. Et glass eller en åpen flaske på bordet vil derfor ikke rammes av forbudet. Dette hindrer likevel ikke at ulovlig tilvirket brennevin som besittes, kan inndras og destrueres. Dette følger av § 10-3.

Bestemmelsen rammer kjøp av brennevin som er produsert her i landet av andre enn de som har tillatelse til det. Kjøp av brennevin som er ulovlig tilvirket eller omdestillert, rammes av straffebestemmelsen i § 10-1. Både forsettlig og uaktsom overtredelse omfattes, også medvirkning til kjøp omfattes.

Kjøp av brennevin som er smuglet inn i landet er straffbart etter tolloven § 63.

Bestemmelsen innebærer en forlengelse og effektivisering av forbudet mot hjemmebrenning. Også produksjon, overdragelse og oppbevaring av sats er forbudt, uavhengig av mengde. Hjemmeproduksjon av drikk som ikke er brennevin, er tillatt. Det forutsettes at den ferdige drikk er drikkbar i seg selv og at den kun er ment til eget bruk. Ellers er det naturlig å oppfatte dette som sats for fremstilling av hjemmebrent. Skal drikken omsettes, kreves det alltid tilvirkningsbevilling.

Regelen i andre ledd har selvstendig betydning. Det er ikke forbudt å selge råstoffer til fremstilling av drikk som ikke er brennevin, men gjærende og udestillert ugjæret væske til dette formålet rammes av forbudet i andre ledd. Forutsetningen er med andre ord at fremstillingen må skje hos kjøperen. Selger kan ikke tilby lokale som er spesielt egnet til produksjon av alkoholholdige drikkevarer, der kjøper kan plassere en ferdig blanding til gjæring.

En ordning der råstoff kjøpes og blandes hos selger og hentes ut som ferdig vare strider mot alkohollovens regler.

I alkoholforskriften kapittel 16 er det gitt nærmere bestemmelser om aldersgrenser ved innførsel, salg og kjøp av vinråstoff mv. Se mer om dette i merknadene til forskriften.

Det er ikke gitt forskrifter om kontroll med og forbud mot innførsel av druesaft, maltekstrakt og preparater og andre varer som hovedsakelig anvendes ved tilvirking av eller som tilsetning til alkoholholdig drikk.

Spesielt om essenser
De essenser som selges i dagligvarehandelen er ikke å anse som alkoholholdig drikk i lovens forstand. Essensene skal være godkjent av Tolldirektoratet. Omsetningsformen er maks. 50 ml pr. enhet. Ved vurdering av om et produkt skal godkjennes, skal det ta stilling til om produktet kan misbrukes.

Alkohollovens bestemmelser om bevillingsplikt for omsetning omfatter ikke produkter som er godkjent som essens etter Finansdepartementets regelverk. Produktene er likevel delvis regulert i alkoholloven og tilhørende forskrifter.

I § 9-1 tredje ledd fremgår at alkohollovens reklameforbud også kommer til anvendelse på bl.a. disse produktene. Videre fremgår det av forskriften kapittel 16 at disse produktene ikke skal selges eller utleveres til personer under 18 år, og at betjening under 18 år ikke skal ha befatning med salg av disse produktene. Se for øvrig merknadene til forskriftens kapittel 16.

Bestemmelsen rammer omsetning av hjemmebrenningsapparater, både i ferdig stand og i deler. Forbudet gjelder også andre apparater, som i og for seg er til for andre formål, så lenge de er egnet til fremstilling av hjemmebrent. Dette omfatter apparater som er til for destillasjon av vann, fremstilling av eteriske oljer mv. Alternativene «bestemt for» og «tjenlige for» skal ikke vurderes isolert, men undergis en totalvurdering.

Forbudet rammer besittelse, innføring eller omsetning av apparater, hele eller i deler, selv om det krever en del teknisk ferdighet for å sette apparatet sammen. Forbudet kan derfor ramme apparater som i utgangspunktet har andre hovedformål, men som ved tekniske justeringer kan endres til apparat for destillasjon av sprit.

For å få tillatelse til å inneha slike apparater må en søke dispensasjon. Adgangen til å gi slik dispensasjon er delegert til Helsedirektoratet. Direktoratet kan innhente uttalelse fra politi og kommune. Direktoratet kan videre sette vilkår for bruken, for eksempel at apparatet skal destrueres når bruken det er gitt dispensasjon for avsluttes.

Bestemmelsen rammer bruk av alkohol som premie ved ulike former for konkurranse. Den rammer også enhver form for auksjon.

8.6.1 Nærmere om bestemmelsen

8.6.1.1 Auksjons- og premieringsforbudet

Enhver form for auksjon av alkoholholdig drikk er forbudt. Forbudet mot auksjon retter seg mot enhver person og gjelder selv om vedkommende har bevilling for omsetning av alkoholholdig drikk eller er registrert som importør/grossist. Eksempelvis er det ikke tillatt for importører/grossister å auksjonere bort alkoholholdig drikk til salgs- og skjenkesteder. Bestemmelsen rammer den som avholder auksjonen, arrangøren og den som tillater at auksjonen blir holdt, f.eks. utleier.

Forbudet innebærer at private auksjonsforretninger ikke kan avholde auksjoner av alkoholholdig drikk. Det rammer auksjoner av alkoholholdig drikk, selv om det må antas at drikken først og fremst har samlerverdi, og selv om det kan foreligge en mulighet for at den er udrikkelig.

Alkohol som premie eller gevinst i konkurranser er forbudt. Forbudet gjelder både ferdighets­konkurranser og konkurranser der utfallet beror på tilfeldighet.

Bestemmelsen tar blant annet sikte på utlodding. Bruk av for eksempel terningkast er utlodding, men utloddingen må gjelde selve den alkoholholdige drikken. Fastsettelse av prisen ved terningkast er ikke å anse som utlodding av alkoholholdig drikk, med mindre prisen settes til et helt bagatellmessig beløp eller utfallet av terningkastet blir at man i realiteten får varen gratis.

Bruk av alkohol som ren gave rammes ikke av forbudet, men kan etter omstendighetene rammes av andre regler i alkoholloven, f.eks. § 8-6a om bruk av alkohol i markedsførings­øyemed.

8.6.1.2 Unntak

Lotteri- og premieforbudet tar først og fremst sikte på å ramme virksomhet som retter seg mot offentligheten. Det er gjort unntak fra forbudet om bruk av alkohol som premie der det skjer i privat sammenheng. På samme måte som ved bevillingsløs skjenking, jf. § 8-9, holdes virksomhet av privat karakter utenfor.

Begrepet privat sammenheng skal forstås snevert. At et lotteri avholdes for en engere krets eller et bestemt formål, vil ikke gjøre det lovlig dersom det er åpent for en relativt ubestemt krets av personer. En forening kan ikke avholde lotteri rettet mot en ubestemt krets av personer, der alkohol inngår som premie. Forbudet vil også omfatte lotteri rettet mot alle foreningens medlemmer. Derimot vil et kor, en syklubb eller en mindre forening kunne avholde lotteri, der alkoholholdig drikk inngår som gevinst, blant sine medlemmer. En arbeidsplass vil kunne ha et vinlotteri rettet mot de ansatte uten at dette rammes av forbudet. Forutsetningen for dette er at de som deltar i lotteriet, utgjør en naturlig enhet som har daglig kontakt med hverandre. Større bedrifter eller etater kan ikke avholde vinlotteri for alle sine ansatte.

Bestemmelsen forbyr all form for gratis utdeling av alkohol til forbruker i markedsføringsøyemed.

Forbudet rammer direkte profilering av alkoholholdige drikkevarer overfor forbrukere i form av utdeling av alkohol som smaksprøve, produkttesting, premie o.l.

Begrepet «markedsføringsøyemed» er det samme som er brukt i alkoholforskriften § 14-2 om reklame. I henhold til forskriften § 14-2 er reklame definert som «enhver form for massekommunikasjon i markedsføringsøyemed». Formidling av gratis alkohol til forbruker kan ses på som en form for markedsføring og vil derfor i mange tilfeller rammes av reklameforbudet. Alkoholloven § 8-6a vil imidlertid fange opp tilfeller hvor grensedragningen mot hva som skal anses som massekommunikasjon volder tvil.

Forbudet rammer også utdeling som skjer mot et symbolsk vederlag.

Produktpresentasjon overfor ansatte i næringen omfattes ikke av forbudet, idet presentasjonen ikke skjer overfor forbruker, men til bevillingshavere etter alkoholloven og bransjens egne folk. Med produktpresentasjon forstås eksempelvis foredrags- og kursvirksomhet, trykksaker og vareprøver. Hvem som har den nødvendige tilknytningen til bransjen må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Når det gjelder informasjon til skjenkesteder, vil de personer som har en legitim interesse i å vurdere nye alkoholprodukter med henblikk på kjøp, falle innenfor kretsen av personer som kan motta informasjon, vareprøver mv. Eksempler på personer som det kan være naturlig å invitere er styrer, stedfortreder, innkjøpssjef, hovmester og barsjef, mens øvrige ansatte i baren, regnskapsfører, dørvakt, vaskehjelp etc. som regel ikke vil falle innenfor denne personkretsen. Se for øvrig alkoholforskriften § 14-3 nr. 2 og merknadene til denne.

Bestemmelsen er opphevet.

Bestemmelsen fastslår at det er forbudt å kjøpe alkohol med henblikk på å overlate den til noen som ikke er gammel nok i henhold til aldersgrensene i lovens § 1-5. Kjøp «på vegne av» rammer alle former for formidlingsvirksomhet, for eksempel såkalt «langing» til mindreårige. Forbudet er ikke knyttet til om den mindreårige betaler for varen. Det er ikke straffbart for den som er for ung å kjøpe til seg selv.

Forbudet mot langing rammer også formidling som skjer på salgs- og serveringssteder.

Generell innledning
Lovens utgangspunkt er at all servering av alkohol mot vederlag krever bevilling (jf. §§ 1-4 og 4-1), mens servering av alkohol uten vederlag normalt er tillatt uten bevilling.

§ 8-9 fastsetter imidlertid at det for enkelte typer lokaler, steder og sammenhenger som hovedregel kreves bevilling for servering av alkohol, selv om det skjer uten vederlag. På slike steder er det også forbudt å drikke alkohol, med mindre det skjer i samsvar med en gitt skjenkebevilling.

Formålet med bevillingsplikten og drikkeforbudet er at alkohol ikke skal brukes i rom som allmennheten ferdes i, uten at det er underlagt den kontroll som bevillingssystemet medfører.

I § 8-9 tredje og fjerde ledd gjøres det unntak fra bestemmelsens hovedregel, slik at vederlagsfri servering likevel kan skje uten bevilling i rom som nevnt i enkelte spesifiserte tilfeller.

Det er politiet, ikke bevillingsmyndigheten, som skal drive kontroll med og gripe inn overfor bevillingsløs skjenking.

8.9.1 Bestemmelsens hovedregel

Hovedregelen etter § 8-9 er at det er forbudt å drikke eller servere alkohol uten skjenkebevilling i den type lokaler og på de typer steder som er nevnt. Det presiseres at dette gjelder selv om serveringen skjer uten noen form for vederlag. Forbudet rammer både den som serverer, den som drikker og den som er ansvarlig for stedet.

8.9.1.1 Lokaler og steder som er omfattet av forbudet

8.9.1.1.1 Serveringssteder

Forbudet gjelder lokaler og tilliggelser hvor det drives serveringsvirksomhet som krever serveringsbevilling i henhold til serveringsloven. Dette innbefatter alle steder hvor det regelmessig serveres mat og/eller drikke, vanligvis som ledd i næringsutøvelse. Hva som ligger i tilliggelser må vurderes i hvert enkelt tilfelle og avgjøres skjønnsmessig. Typisk eksempel er uteareal i umiddelbar tilknytning til serveringslokalet, men serveringsstedets beliggenhet vil være av betydning for hvor stort område som regnes som tilliggelser.

8.9.1.1.2 Allment tilgjengelige lokaler

Forbudet gjelder videre lokaler som vanligvis er allment tilgjengelige for offentligheten. I «vanligvis» ligger at det i utgangspunktet er uten betydning om lokalet er tilgjengelig for offentligheten når serveringen/drikkingen faktisk pågår. Denne bestemmelsen omfatter lokaler som eies, leies eller drives av private eller offentlige organer, og hvor allmennheten vanligvis har adgang, f.eks. rådhus, samfunnshus, teater, kino, utstillingslokale, danselokale, spillehaller, forretningslokale.

8.9.1.1.3 Forsamlingslokaler mv.

Forbudet omfatter også forsamlingslokaler og andre felleslokaler som eies og drives av private, organisasjoner, bedrifter, foreninger o.l. Dette gjelder selv om de i hovedsak er beregnet på egen bruk, og selv om de vanligvis kun er tilgjengelig for medlemmer eller andre tilknyttede personer.

Se unntaksbestemmelser i tredje og fjerde ledd.

8.9.1.1.4 Allment tilgjengelige tilstelninger

Videre omfattes alle typer tilstelninger som er åpne for allmennheten, uavhengig av hvor disse finner sted. Eksempel på slike tilstelninger er konserter, festivaler, åpne messer og tivoli.

8.9.1.1.5 Offentlig plass og allment tilgjengelig transportmiddel

Bevillingsplikten og drikkeforbudet gjelder alle offentlige steder utendørs, samt i fellesarealer på alle innenriks transportmidler som er åpne for allmennheten, enten det dreier seg om rutetrafikk, charter eller annet. Eksempel på areal som ikke er fellesareal i denne forbindelse er kahytten på skip.

8.9.2 Ansvar og forbud mot oppbevaring mv.

Bestemmelsens andre ledd inneholder en tilleggsbestemmelse om forbud for eier eller annen ansvarlig mot oppbevaring av alkohol på steder som nevnt. Videre presiseres det at den ansvarlige for slike steder selv har forbud mot servering og heller ikke må tillate at andre serverer eller drikker alkohol på stedet.

8.9.3 Unntak fra forbudet for bestemte personer og bestemt anledning

8.9.3.1 Personer med tilknytning til lokalet

I bestemmelsens tredje ledd gjøres det unntak fra forbudet mot å servere eller drikke alkohol uten skjenkebevilling i lokaler som nevnt i første ledd nr. 1, 2 og 3 (hhv. serveringssteder, allment tilgjengelige lokaler og forsamlingslokaler), når det er personer med en spesiell tilknytning til lokalene som benytter dem i visse sammenhenger.

For det første kan den som eier eller leier lokalene, disponere dem til eget bruk til sluttet selskap uten å ha skjenkebevilling. Som «eier» regnes privat eier i egenskap av dette. Dersom andelslag, aksjeselskap, forening eller lignende er eier, kan den enkelte andelseier/aksjonær/medlem mv. ikke drive servering av alkohol uten bevilling når de som privatpersoner benytter lokalet. Andelslaget mv. er eier og kan servere alkohol uten bevilling dersom det dreier seg om arrangementer for laget som sådan. Med «leier» forutsettes leieforhold av noe varighet, ikke for en enkelt anledning eller leie i den hensikt å drive alkoholservering uten bevilling. Bestemmelsen er ment å gi leietakere, som gjennom leieforholdet har samme type tilknytning til lokalene som eier, de samme mulighetene til å disponere lokalene til privat bruk.

Dernest kan den som driver eller er ansatt i en virksomhet, benytte virksomhetens lokaler til eget bruk til sluttet selskap. Bestemmelsen gjelder både offentlig og privat virksomhet. Ansatte kan altså bruke arbeidsgivers lokaler til private selskapelige sammenkomster og servere alkohol uten bevilling. Det kreves ikke at de ansatte benytter lokalene i fellesskap.

Videre kan beboer av et boligsamvirke benytte eget lags forsamlings- eller felleslokaler til eget bruk som privatperson til sluttet selskap.

Unntaket i tredje ledd kommer til anvendelse, selv om det foreligger skjenkebevilling for det aktuelle lokalet. Dette innebærer at når bevillingsvirksomheten ikke utøves, så kan man skjenke alkohol i situasjoner som beskrevet i unntakene i § 8-9 tredje ledd.

Det er en forutsetning at det ikke benyttes varer som er knyttet til stedets ordinære skjenkedrift og varelager. Den alkoholholdige drikk som konsumeres, må være privat innkjøpt og bevillingshaver må kunne godtgjøre dette. Dersom det skjer en sammenblanding av skjenkevirksomhetens varer og private varer, vil dette være bevillingshavers ansvar. Det er videre et krav at bevillingshaver kan godtgjøre at lokalene disponeres til eget bruk og til sluttet selskap.

Samtidig utøvelse av skjenkebevilling vil ikke være mulig, jf. at kravene ovenfor da ikke vil kunne være oppfylt. For å muliggjøre nødvendig kontroll, vil kommunen kunne sette vilkår. Det er bevillingshavers ansvar å påse at kommunens kontroll med utøvelsen av skjenkebevillingen ikke vanskeliggjøres.

Adgang til å servere alkohol uten bevilling, som redegjort for ovenfor, gjelder ikke under noen omstendighet servering mot vederlag (se merknader til § 1-4) eller sammenkomster som person eller gruppe nevnt i bestemmelsen arrangerer på vegne av andre. Ved slike arrangementer må man søke bevilling dersom det skal serveres alkohol.

8.9.3.2 Lokaler som leies eller lånes

I bestemmelsens fjerde ledd gjøres det unntak fra forbudet mot å servere eller drikke alkohol uten skjenkebevilling i lokaler som nevnt i første ledd nr. 2 og 3, når lokalet benyttes av en privatperson for en enkelt bestemt anledning. Merk at unntaket ikke gjelder lokaler som nevnt i første ledd nr. 1. Bestemmelsen gjelder bare private arrangementer, det vil si tilstelninger som holdes av privatpersoner i leide eller lånte lokaler som alternativ til eget hjem. Privatpersoners selskapelighet unntas altså fra bevillingsplikt, selv om det serveres alkohol i lokaler hvor slik servering normalt forutsetter bevilling.

Hensikten med adgangen til alkoholservering uten bevilling etter denne bestemmelsen er å gi mulighet for privatpersoner til å avholde arrangementer i lokaler som leies eller lånes for en enkelt anledning, på samme måte som de ellers ville avholdt arrangementer hjemme hos seg selv, når dette på grunn av selskapets størrelse eller omgivelsene ikke er mulig eller ønskelig.

Det er kun adgang til alkoholservering uten bevilling ved slike private arrangementer i lokaler som leies eller lånes for en enkelt anledning når utleier/utlåner eller dennes representanter ikke er involvert i arrangementet på noen annen måte enn ved å stille lokalene til rådighet, og hvor leietaker medbringer sine egne drikkevarer.

Dersom utleier/utlåner står for innkjøp eller servering av mat eller drikke, vil det kreve bevilling, selv om dette gjøres uten vederlag. Det krever også bevilling dersom et utenforstående firma står for innkjøp eller servering av både mat og alkohol. For at alkoholserveringen skal kunne skje uten bevilling, må altså de alkoholholdige varene alltid skaffes av privatpersonene selv, på samme måte som man ville gjort dersom festen ble holdt hjemme. Det er imidlertid ikke noe til hinder for at man bestiller mat fra utenforstående firma, forutsatt at dette altså ikke involverer innkjøp eller servering av alkohol.

Vilkåret om at utleier/utlåner ikke må være involvert i arrangementet er absolutt. Ved utforming av bestemmelsen er det lagt vekt på at den ikke skal gi utleielokaler fordeler i konkurranse med serveringsbransjen. Videre er vilkårene utformet med tanke på å hindre «kreative» ordninger for å omgå reglene om bevillingsplikt ved skjenking. Bestemmelsen er imidlertid ikke til hinder for at det i lokalene finnes musikkanlegg, kjøkken, serveringsutstyr o.l., som stilles til disposisjon for den som benytter lokalene.

Unntaket i fjerde ledd gjelder ikke under noen omstendigheter skjenking mot vederlag (se merknader til § 1-4). Ved slike arrangementer må man søke bevilling dersom det skal serveres alkohol.

8.9.3.3 «Sluttet selskap»

Se merknader til § 4-5.

8.9.4 Om skjenking i institusjoner

I institusjoner eller boliger med heldøgns omsorgstjeneste kan det serveres alkohol uten bevilling til egne beboere og deres gjester. Dette gjelder enten institusjonen/boligen er privat eller offentlig. Selv om institusjonen/boligen ikke fullt ut kan likestilles med beboernes eget hjem, er det et sted der personer bor permanent, og servering kan skje uten bevilling, på samme måte som om den skjedde i et privat hjem

Servering av alkohol mot vederlag (se merknader til § 1-4) krever bevilling på vanlig måte, selv om det bare skjenkes til egne beboere.

Bestemmelsen er opphevet.

Forbudet i denne bestemmelsen retter seg mot alle som driver salg eller skjenking. Salg og skjenking er definert i lovens § 1-4 første og andre ledd. Forbudet omfatter salg og skjenking av alkoholholdig drikk.

Hvilket, eller hvilke, rusmidler en person er påvirket av, er ikke avgjørende for vurderingen av om det vil være forsvarlig å selge eller skjenke alkohol til vedkommende. Hvorvidt en person er, eller må antas å bli, åpenbart påvirket, vil ikke bare avhenge av om vedkommende er synlig ruset, men også av graden av påvirkning. For å være "åpenbart påvirket av rusmidler" kreves det at rusmiddelpåvirkningen er kvalifisert.

Forbudet mot skjenking på en slik måte at vedkommende må antas å bli åpenbart påvirket, setter bl.a. grenser for hvor mye som kan skjenkes til en person av gangen.

Bestemmelsen tar sikte på å hindre at alkoholholdig drikk blir tilbudt til redusert pris og forbyr derfor innehavere av salgsbevilling å gi spesielle rabattilbud ved omsetning av alkoholholdig drikk. Både kvantumsrabatter og spesielle tilbud på alkoholholdig drikk er forbudt.

Alkoholholdig drikk er i prinsippet under fri prisfastsettelse. Bestemmelsen er derfor ikke til hinder for at en butikk som opererer med rabattordninger for hele eller en betydelig del av sitt vareutvalg, også selger alkoholholdig drikk med tilsvarende rabatt. Det avgjørende er at prisen på alkoholholdig drikk gjenspeiler salgsstedets generelle pris- og avansesystem.

Bestemmelsen gjelder alt salg av alkoholholdig drikk til forbruker.

Forbudet gjelder ikke ved skjenking av alkoholholdig drikk. Det kan derfor gis spesielle tilbud for eksempel for en bestemt tid på dagen (såkalt "happy hour") eller ved bruk av klippekort. Det må imidlertid påses at skjenkestedets eventuelle rabattilbud ikke kommer i strid med alkoholreklameforbudet. Det vil si at et skjenkested ikke kan reklamere med at de opererer med eventuelle rabattilbud som "happy hour" og klippekort. Det er også forbudt å dele ut alkoholholdig drikk til forbruker i markedsføringsøyemed, jf § 8-6a.

Forbudet gjelder ikke ved engrossalg av alkoholholdig drikk til bevillingshavere.

Ingen merknader.