5. Statlige skjenkebevillinger

Bestemmelsen er opphevet.

Alkohollovens utgangspunkt er at skjenkebevilling gis av kommunen, med mindre det gis statlig bevilling etter kapittel 5, jf. § 1-7 første ledd.

5.2.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen innebærer at fly, tog og skip som er kollektive transportmidler, samt cruiseskip på turer av flere dagers varighet, kan søke statlig bevilling dersom det skal serveres alkohol ombord. Tog og skip som ikke er omfattet av denne bestemmelsen, må søke kommunal bevilling, jf. lovens § 1-7. Andre transportmidler, som for eksempel busser, må søke kommunal bevilling dersom det skal serveres alkohol ombord.

Det følger av § 5-2 første ledd at departementet gir statlig bevilling til tog, fly og skip som er kollektive transportmidler, samt til cruiseskip på turer av flere dagers varighet. For skip er det satt enkelte særlige begrensninger i skjenkeretten, se pkt. 5.2.4.1.

Myndigheten til å gi statlig bevilling etter § 5-2 er delegert fra departementet til henholdsvis Helsedirektoratet og statsforvalteren på følgende måte:

• Helsedirektoratet: Tog og fly, jf. § 5-2 første ledd nr. 1 og 2.,
• Statsforvalteren: Skip, jf. § 5-2 første ledd nr. 3

5.2.2 Tog

Bestemmelsen om statlig skjenkebevilling i § 5-2 første ledd nr. 1 gjelder bare for tog som er kollektive transportmidler. Et tog er et kollektivt transportmiddel dersom det går i rute på bestemte strekninger til fastsatte tider og er åpent for allmennheten. Det kan kun gis bevilling til å skjenke alkoholholdig drikk i gruppe 1 og 2 på tog som er kollektive transportmidler.

For skjenking på alle andre typer tog, som for eksempel chartertog, leievogner o.l., må det søkes om kommunal skjenkebevilling, jf. § 1-7 første ledd.

Statlig skjenkebevilling for tog gis inntil videre, jf. § 1-6 femte ledd. Det kan videre gis tidsbegrenset statlig og kommunal bevilling for ulike deler av året. Se mer om dette i merknadene i pkt. 5.2.5.

Myndigheten til å gi statlige bevillinger til tog i henhold til § 5-2 er delegert til Helsedirektoratet. Delegasjonen av bevillingsmyndigheten omfatter myndighet etter §§ 1-7c, 1-8, 1-9, 1-10 og 7-1. Dette betyr bl.a. at kontroll med utøvelsen av statlige skjenkebevillinger for tog tilligger direktoratet, som også fastsetter og krever inn gebyret.

5.2.3 Fly

Det følger av bestemmelsens første ledd nr. 2 at bevilling kan gis til skjenking i fly på innenlandske flygninger. Statlig bevillingsmyndighet omfatter både fly i rutetrafikk og chartervirksomhet. Ombord i fly kan det kun gis bevilling til å skjenke alkoholholdig drikk i gruppe 1 og 2. Internasjonale flygninger er ikke omfattet av alkohollovens bestemmelser om bevillingsplikt.

Statlig skjenkebevilling for fly gis inntil videre, jf. § 1-6 femte ledd.

Myndigheten til å gi statlige bevillinger til fly i henhold til § 5-2 er delegert til Helsedirektoratet. Delegasjonen av bevillingsmyndigheten omfatter myndighet etter §§ 1-7c, 1-8, 1-9, 1-10 og 7-1. Dette betyr bl.a. at kontroll med utøvelsen av statlige skjenkebevillinger om bord i fly tilligger direktoratet, som også fastsetter og krever inn gebyret.

5.2.4 Skip

Bestemmelsene om statlig skjenkebevilling i § 5-2 første ledd nr. 3 gjelder for skip som er kollektive transportmidler, og for cruiseskip på turer av flere dagers varighet.

Et skip er et kollektivt transportmiddel dersom det går i rute på bestemte strekninger til fastsatte tider og er åpent for allmennheten. Bestemmelsen omfatter primært skip som driver rutegående persontransport.  Det fremgår av forarbeidene (Ot. Prop nr. 7 (1996-1997) kap. 9.3.2.) at servering av mat og drikke om bord er å anse som et tilleggstilbud for de reisende på enkelte strekninger. Det er transporten av personer som er skipets primære næringsgrunnlag. I tillegg vil skipet som regel ha flere kommuner som virkefelt.

En statlig bevilling til skip som er kollektivt transportmiddel, gjelder også skjenking mens skipet ligger til kai, under forutsetning av at det kun skjenkes til passasjerer som følger skipet. De særlige begrensningene som gjelder for skjenking på skip med statlig bevilling, for eksempel når det gjelder hvem som kan skjenkes, må uansett overholdes (se punkt 5.2.4.1).

Et cruiseskip er et skip som frakter passasjerer på fornøyelsesturer, ofte med fast utgangs- og endepunkt, men også mellom ulike havner. For cruiseskip gjelder kravet om statlig skjenkebevilling for turer av flere dagers varighet. Kravet om varighet innebærer at det må være minst én overnatting på turen.

For cruiseturer av kortere varighet, eksempelvis dagsturer, kveldscruise o.l., kreves kommunal skjenkebevilling. Dette er nærmere begrunnet i forarbeidene (Ot. Prop nr. 7 (1996-1997), kap. 9.3.2.) hvor det heter «Den skjenkevirksomheten som skjer ombord i fartøyer som enten er rene restauranter, tilbyr rundturer, sightseeing, leies ut for dagsturer mv, vil ofte være alternativer til serveringssteder på land og representerer en annen type virksomhet enn kollektiv rutetrafikk. Disse fremstår i virkeligheten som alternative og konkurrerende serveringstilbud til landfast virksomhet. Hensynet til likebehandling av næringsutøvere og helhetlig alkoholpolitikk i den enkelte kommune tilsier at bevillingsmyndigheten på dette området er kommunal». Dersom skipet har anløp i flere havner, må det således søkes skjenkebevilling i hver kommune hvor slik skjenkevirksomhet er aktuelt.

Skip som benyttes som ordinært skjenkested, det vil si som er åpent for allmennheten, og hvor det hovedsakelig skjenkes fra kai, må ha kommunal bevilling, jf. § 1-7 første ledd.

Alkoholloven, og dermed bevillingsplikten, gjelder kun i norsk farvann (12 nautiske mil utenfor grunnlinjen). Bevillingsplikten og alkoholloven omfatter alle skip som begrenser sin fart til norske farvann, uavhengig av nasjonalitet. Plikten omfatter således utenlandske skip som driver passasjertrafikk bare i norske farvann og som tar ombord passasjerer i norske havner. Det samme gjelder for utenlandske skip som går mellom Norge og utlandet, men hvor hovedformålet er å drive trafikk i norske farvann og hvor skipet tar ombord passasjerer i Norge.

Utenlandske skip som går i rutetrafikk mellom Norge og utlandet, er ikke omfattet av alkoholloven mens skipet er underveis. Dersom det skal serveres alkohol ombord mens skipet ligger til kai i Norge, må det ha kommunal bevilling. Norske skip i trafikk mellom Norge og utlandet er omfattet av alkoholloven når skipet er i norsk farvann. Det typiske eksempelet på slik trafikk er fergene som går mellom Norge og Danmark.

Norske skip registrert i Norsk Internasjonalt skipsregister (NIS) er ikke underlagt bevillingsplikt når de seiler utenfor norsk territorialfarvann, jf. alkoholloven § 2, jf. NIS-loven § 3.

Les mer i merknadene til § 1-2 om alkohollovens virkeområde. 

Statlig skjenkebevilling for skip gis inntil videre, jf. § 1-6 femte ledd. 

Myndigheten til å gi statlige bevillinger til skip i henhold til § 5-2 er delegert til statsforvalteren. Delegasjonen av bevillingsmyndigheten omfatter myndighet etter §§ 1-7c, 1-8, 1-9, 1-10 og 7-1. Dette betyr bl.a. at statsforvalteren skal utøve kontroll og fastsette gebyr for statlig skjenkebevilling til skip. Det er Statens innkrevingssentral som krever inn gebyret på vegne av statsforvalteren.

5.2.4.1 Begrensninger i skjenkeretten på skip

§ 5-2 andre ledd setter begrensninger for hvem som kan skjenkes alkohol i henhold til en statlig bevilling gitt til skip: For det første kan passasjerene skjenkes alkohol. Dernest kan skipets mannskap og andre som følger skipet, serveres alkohol, forutsatt at skipsføreren har samtykket til dette. Bestemmelsen innebærer et forbud mot skjenking til personer som ikke følger skipet, for eksempel personer som bare er om bord i skipet under landligge, ved endestasjonene eller kommer om bord under kaiopphold, for eksempel i forbindelse med omvisninger, "åpent skip" osv.

Skjenkeretten på skip i kollektivtrafikk omfatter i utgangspunktet bare alkoholholdig drikk i gruppe 1 og 2 (som inneholder mindre enn 22 volumprosent alkohol). Det kan kun gis bevilling til skjenking av alkoholholdig drikk i gruppe 3 (som inneholder 22 volumprosent alkohol eller mer) på slikt skip dersom det går i fart mellom Norge og utlandet, eller det går i kystfart over fire dagers varighet. Det typiske eksempel på sistnevnte er kystruten mellom Bergen og Kirkenes (Hurtigruten), men også andre ruter kan tenkes å være omfattet. Det er ikke noe krav at den enkelte passasjer er ombord på skipet over fire dager.

5.2.5 Adgangen til å ha både statlig og kommunal skjenkebevilling

Det kan gis tidsbegrenset statlig bevilling til skip og tog for de deler av året som skipet/toget går i kollektiv persontrafikk, og tidsbegrenset kommunal bevilling for andre deler av året når skipet/toget for eksempel har fast tilholdssted i kommunen som restaurant i sommerhalvåret.

Bevillingshaver på skip og tog kan også ha kommunal og statlig bevilling samtidig dersom skipet/toget driver flere typer virksomhet i samme periode. Dette vil for eksempel være nødvendig når et skip eller tog, som vanligvis er kollektivt transportmiddel med statlig bevilling, leies ut til formål som krever kommunal bevilling.

Det understrekes at selv om det kan gis kommunal og statlig bevilling for samme periode kan det ikke gis kommunal og statlig bevilling for samme tidsrom, jf. Ot.prp. nr. 7 (1996-97) kap.  9.3.2. Det må være et klart skille mellom når de enkelte bevillingene utøves og dette bør fremgå av bevillingsvedtakene. Kommunal og statlig bevilling vil ikke kunne benyttes på samme tid. Kontrollhensyn kan imidlertid være en begrunnelse for at bevillingsmyndigheten i det enkelte tilfellet ikke tillater en slik kombinasjon av bevillinger.

5.2.6 Saksbehandling, vilkår og innskrenkninger

Bestemmelsens fjerde ledd gir bevillingsmyndigheten anledning til å innhente uttalelse fra skatte- og avgiftsmyndighetene. Bestemmelsen har sammenheng med skattemyndighetens opplysnings- og meldeplikt etter § 1-15. En uttalelse vil gjerne inneholde både opplysninger om og en vurdering av søker og søknad. Det er ikke noe krav om at slik uttalelse innhentes, se merknader til §§ 1-7 og 1-15.

Fjerde ledd legger imidlertid ingen begrensninger på bevillingsmyndighetens adgang til å innhente uttalelser fra andre etater. Det kan for eksempel være aktuelt å innhente uttalelse fra politiet, sosialtjenesten og eventuelt andre kommunale myndigheter på de mest aktuelle steder for stopp/landing/anløp.

Hvilke uttalelser som anses nødvendige for å få et godt nok beslutningsgrunnlag i de enkelte tilfeller, vil være opp til bevillingsmyndigheten selv å vurdere, innenfor rammene av forvaltningsloven § 17 om forvaltningsorganets utredningsplikt.

I henhold til femte ledd kan Helsedirektoratet og statsforvalteren pålegge søkeren å dokumentere opplysninger som er nødvendige for å kunne ta stilling til om kravene i §§ 1-7b og 1-7c er oppfylt. Se merknader til disse bestemmelsene.

Helsedirektoratet og statsforvalteren kan, i henhold til sjette ledd, fastsette de vilkår og innskrenkninger knyttet til bevillingen som de til enhver tid finner nødvendig. I henhold til alminnelig forvaltningsrett er det et krav at vilkårene er saklig begrunnet og i tråd med lovens formål. Videre må vilkåret ikke være uforholdsmessig tyngende for bevillingshaver. Se også merknadene til alkoholloven § 4-3 om vilkår.

Hvorvidt en statlig skjenkebevilling skal omfatte ett eller flere transportmidler må bero på en vurdering av hvert enkelt tilfelle. For noen skip, som i realiteten er flytende hoteller (f. eks. hurtigrutene), er det mest i samsvar med alkohollovens system at det gis en bevilling til hvert skip.

En statlig bevilling kan i enkelte tilfeller omfatte flere transportmidler, der flere skip/tog /fly av samme type trafikkerer samme strekning. Det kan i disse tilfellene gis en bevilling som omfatter hele strekningen/ruten. 

I følge alkoholloven § 1-7c skal det utpekes en styrer med stedfortreder for hver bevilling. Disse personene må godkjennes av bevillingsmyndigheten. Det vil imidlertid ikke være noe krav om at det skal utpekes en styrer med stedfortreder for hvert skip i de tilfellene hvor en bevilling omfatter flere skip. I tilfeller hvor det gis en bevilling til et skip som har fast skiftordning, kan det være hensiktsmessig at en styrer følger det ene skiftet og en stedfortreder det andre, men det er ikke noe krav om at styrer eller stedfortreder skal være til stede til enhver tid.

Bevillingsmyndigheten kan imidlertid, hvis det er ønskelig, med hjemmel i § 4-3 og alkohollovens formål, sette som vilkår at det utpekes styrer og stedfortreder for hvert skip, selv om det bare er gitt én bevilling til flere skip. Bevillingsmyndigheten kan på den annen side også velge å godkjenne personer i rederiets landbaserte virksomhet som styrer og stedfortreder for en bevilling som omfatter flere skip, så lenge disse oppfyller alkohollovens vilkår. Det samme gjelder for tog og fly som har flere tog/fly som trafikkerer samme rute.

Se for øvrig merknadene til § 1-7c om styrer og stedfortreder.

Bestemmelser om kontroll med utøvelsen av statlig bevilling er fastsatt i § 1-9 og bestemmelser om bevillingsgebyr er fastsatt i § 7-1.

Myndigheten til å inndra statlige bevillinger er delegert i samsvar med myndigheten til å gi bevilling. Bevillingsmyndigheten kan når som helst inndra bevilling etter § 1-8 siste ledd, uavhengig av om det er skjedd brudd på alkohollovens bestemmelser. Alkoholforskriftens kapittel 10 om prikktildelingssystemet kommer således ikke til anvendelse på statlige skjenkebevillinger.

Myndigheten til å gi statlig bevilling etter § 5-3 er delegert fra departementet til henholdsvis Helsedirektoratet, Forsvaret og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap på følgende måte:

• Helsedirektoratet: Forsvarets messer for militært tilsatte som drives i samsvar med retningslinjer for slik virksomhet, jf. § 5-3 første ledd
• Forsvaret og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap: Forsvarets messer for militært tilsatte ved anlegg som av hensyn til rikets sikkerhet er sikkerhetsgradert jf. § 5-3 andre ledd, se mer om dette i merknadene til bestemmelsen.

5.3.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen regulerer skjenkebevillinger til Forsvarets messer for militært tilsatte. Det er kun messer for militært tilsatte, som drives i samsvar med bestemmelser og retningslinjer for skjenking av alkohol i Forsvaret, fastsatt av Forsvarsstaben og Forsvarets personell og vernepliktssenter, som kan gis statlig skjenkebevilling.

Bestemmelsene er en del av Forsvarets interne regulering og ble lagt til grunn da bestemmelsen om bevillingsplikt for befalsmesser ble vedtatt. Messene kan ikke benyttes av vernepliktige som er inne til tjeneste.

Bestemmelsen åpner ikke for

• skjenking i kantiner eller andre lokaler beregnet for bruk av vernepliktige
• privat bruk av befals- og fritidsmessene, selv om enkelte av brukerne er befal (for eksempel utleie av lokalene i forbindelse med bursdager, bryllup osv.)

Slik bruk og eventuell utleie av lokalene vil kreve ambulerende bevilling, jf. alkoholloven § 4-5. Slik søknad må rettes til kommunale bevillingsmyndigheter.

Utenlandske militæravdelinger på øvelse i Norge trenger ikke bevilling for å skjenke alkohol, forutsatt at skjenkingen er forbeholdt den utenlandske militæravdelingens eget personell, samt eventuelle norske gjester. Dersom det skjenkes andre enn de nevnte gruppene, kreves skjenkebevilling på vanlig måte som for messer for militært tilsatte.

5.3.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

Myndigheten til å gi statlige bevillinger til Forsvarets messer for militært tilsatte i henhold til § 5-3 første ledd er delegert til Helsedirektoratet. Delegasjonen av bevillingsmyndigheten omfatter myndighet etter §§ 1-7c og 1-8 i disse sakene. Kontrollmyndigheten tilligger kommunen, jf. § 1-9. Kontrollmyndigheten følger altså ikke bevillingsmyndigheten for disse bevillingene.

Særregler gjelder også for gebyret. Det følger av § 7-1 at bevillingsmyndigheten fastsetter gebyret. For bevillinger gitt etter § 5-3 første ledd er imidlertid statsforvalteren delegert myndighet til å fastsette årlig skjenkegebyr. Gebyret tilfaller kommunen, som også står for innkrevingen. Bevillingsmyndigheten, det vil her si Helsedirektoratet, fastsetter førsteårsgebyret samtidig med at ny bevilling gis.

Videre er myndigheten til å behandle søknader om utvidet skjenketid og skjenkeareal for en enkelt anledning delegert til statsforvalteren, dog slik at det ikke gis utvidet skjenketid utover kl. 02.00.

Øvrige vilkår og innskrenkninger for utøvelsen av bevillingen fastsettes av departementet.

5.3.3 Adgang til å gi skjenkebevillinger i særlige tilfeller

Ifølge § 5-3 andre ledd kan departementet delegere bevillingsmyndighet for Forsvarets messer for militært tilsatte, knyttet til anlegg som er sikkerhetsgradert, til Forsvaret og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Vilkåret er at det foreligger «særlige grunner» som medfører at ordinær saksbehandling av søknad om bevilling ikke kan gjennomføres for messen knyttet til det aktuelle anlegget. De særlige grunnene må ha sammenheng med hensynet til rikets sikkerhet.

I henhold til tredje ledd er det ikke krav om innhenting av uttalelser fra kommunale myndigheter for bevillinger til slike messer. Dette kravet gjelder kun bevillinger etter bestemmelsens første ledd.

I bestemmelsens femte ledd er det presisert at heller ikke bestemmelsene i lovens kapittel 4 kommer til anvendelse for bevillinger hvor bevillingsmyndighet er gitt til Forsvaret eller Direktoratet for sivilt beredskap. Delegasjonen av bevillingsmyndigheten omfatter bevillingsmyndighet etter §§ 1-7c, 1-8 og 1-9. 

Av § 7-1 tredje ledd følger det at gebyret på bevillinger etter § 5-3 andre ledd tilfaller staten.

5.3.4 Saksbehandlingen når Helsedirektoratet er bevillingsmyndighet

Bestemmelsens tredje ledd stiller krav om at det innhentes forhåndsuttalelser. Uttalelser fra politi, sosialtjeneste og kommunestyret skal innhentes. En uttalelse vil gjerne inneholde både opplysninger om, og en vurdering av, søker og søknad mv. fra gjeldende instans. Se merknader til §§ 1-7 og 1-15. Vandelskravet i § 1-7b gjelder imidlertid ikke for bevilling etter § 5-3.

I henhold til fjerde ledd kan Helsedirektoratet fastsette de vilkår og innskrenkninger knyttet til bevillingen som det til enhver tid finner nødvendig. I henhold til alminnelig forvaltningsrett er det et krav at vilkårene er saklig begrunnet og i tråd med lovens formål. Videre må vilkåret ikke være uforholdsmessig tyngende for bevillingshaver.

Helsedirektoratet kan når som helst inndra bevilling etter § 1-8 siste ledd, uavhengig av om det har skjedd brudd på alkohollovens bestemmelser.

For øvrig gis bevillinger til skjenking i befals-/fritidsmesser etter bestemmelsene i kapittel 4. Dette innebærer blant annet at:

• Det bare kan skjenkes alkoholholdig drikk som er levert av lovlige leverandører jf. § 4-1 andre ledd.
• Bevillingen kan gjelde alkoholholdig drikk i gruppe 1, gruppe 1 og 2 eller all alkoholholdig drikk, jf., § 4-2 første ledd.
• En statlig skjenkebevilling kan utvides til å omfatte innførsel for skjenking i egen virksomhet, jf. § 4-2 tredje ledd.
• Bevillingen gjelder for et bestemt lokale, jf. § 4-2 fjerde ledd.
• Skjenketidsbestemmelsene i § 4-4 kommer til anvendelse.
• De bestemmelser som gjelder for bevillingen skal til enhver tid være oppfylt og bevillingen skal for øvrig utøves på en forsvarlig måte, jf. § 4-7.

Listen er ikke uttømmende.