Selv om en definitiv diagnose av meningeom krever histopatologisk undersøkelse, vil bildediagnostikk ofte gi en tentativ diagnose og kan være tilstrekkelig diagnostisk grunnlag for behandling.
For mer detaljert om radiologi, se det mer generelle «Handlingsprogram for hjernesvulst».
CT
På grunn av god tilgjengelighet vil CT caput ofte være den første radiologiske undersøkelsen som gjøres. På CT med kontrast ser man oftest en velavgrenset, ekstraaksial lesjon med en bred tilhefting til dura mater. Enkelte ganger sees forkalkninger. Affeksjon av tilstøtende ben i form av hypertrofi, reaktiv sklerose og/eller innvekst kan forekomme (Pieper et al., 1999).
En utfordring med CT er at meningeomer ofte er isointense sammenlignet med omkringliggende hjernevev dersom man ikke benytter seg av intravenøs kontrast. Dette kan medføre falske negative undersøkelser. Etter kontrastinjeksjon vil et meningeom typisk ha et homogent og kraftig kontrastopptak. Ved signalforandringer på MR som gir mistanke om forkalket meningeom (hypointenst T2-signal) kan CT være nyttig for å vurdere grad av kalsifisering. Vekstpotensialet i forkalkede meningeomer er oftest mer begrenset.
Som hovedregel bør CT suppleres med MR-undersøkelse hvis man påviser et sannsynlig meningeom på CT. Oppfølging gjøres alltid med MR caput, ikke minst på grunn av at MR ikke medfører strålebelastning.
MR
Cerebral MR er den viktigste bildeundersøkelsen ved mistanke om meningeom. Primærutredningen benytter en standard tumor MR-protokoll som omfatter T1-vektede bildeserier før og etter intravenøs kontrast, samt volumserie FLAIR med eller uten vanlige T2-bilder og diffusjonsvektede sekvenser. T1-serien med kontrast bør være en volumserie (3D) for best mulig å definere tumors størrelse og utbredelse. T2- og FLAIR-sekvens er nyttig for å vurdere påvirkning av hjernevevet som ligger nær meningeomet, spesielt utvikling av ødem. Ved MR-kontroll av ubehandlede meningeomer, eller etter kirurgi av benigne meningeomer, kan man, av ressurshensyn, benytte en forkortet bildeprotokoll, for eksempel kun 3D FLAIR og 3D T1 etter intravenøs kontrast. En slik forkortet protokoll gir en skanntid på bare 10-12 minutter.
De fleste meningeomer er velavgrensede og skyver hjernevevet foran seg uten å infiltrere det. De har vanligvis et sterkt og homogent kontrastopptak etter kontrastinjeksjon. Et annet fenomen som ofte sees er en kontrastladende dural randsone omkring tumor, som kalles en dural hale.
Det er vanskelig å skille et atypisk eller ondartet meningeom fra et godartet meningeom utelukkende på grunnlag av MR-undersøkelser.
Positronemisjonstomografi (PET)
PET-avbildning av meningeomer kan være nyttig og har vært vurdert av RANO/PET-gruppen (Galldiks et al., 2017). Basert på dette er forslag om bruk av somatostatinreseptor (SSTR) tracere kommet med i European Association of Neuro-Oncology (EANOs) veiledning for diagnose og behandling av meningeom fra 2021 (Goldbrunner et al., 2021). Somatostatinreseptor subtype (SSTR) 2 uttrykkes i nesten alle meningeomer og litteratur viser at SSTR-PET (dotatoc- og dotatate-tracer) kan være mer nyttig enn aminosyre-PET og FDG-PET for avgrensning av meningeom, med høy tumorkontrast og lavt bakgrunnsopptak (Dutour et al., 1998). Opptaket er uspesifikt, men pleier å være høyere i meningeom enn andre type lesjoner. SSTR PET kan være nyttig i situasjoner hvor MR er tvetydig eller det er vanskelig å vurdere tumorutbredelse eller residiv, for eksempel i intraossøse lesjoner eller ved skallebasis. Siden det er lite opptak i normale hjernestrukturer bortsett fra hypofysen, er det en stor fordel om undersøkelsen utføres som hybrid PET/MR på en dedikert maskin.
Nyttige indikasjoner for SSTR-PET er differensiering av orbitameningeomer fra andre prosesser, vurdering av utbredelse/antall lesjoner særlig i forbindelse med skalleforamina meningeomer og intraossøs meningeomvekst, og i tilfeller hvor MR er påvirket av artefakter. Det er økende bevis på at SSTR-PET kan gi bedre avgrensning av tumorvev i noen tilfeller i planlegging av strålebehandling, og SSTR-PET nevnes som en tilleggsundersøkelse i ESTRO ACROP retningslinje for målvolumavgrensning av skallebasistumores (Combs et al., 2021).
Radiologiske differensialdiagnoser
Selv om meningeom er langt den vanligste årsaken til en solitær, duranær, ekstraaksial, kontrastladende intrakraniell lesjon, kan andre sykdomsprosesser involvere dura eller subduralrommet og etterligne et meningeom. Disse inkluderer blant annet metastaser, sarkoidose og dural solitær fibrøs tumor.Generelt sett kan hverken CT, MR eller PET sikkert skille slike tilstander fra et meningeom, men atypiske billedfunn som for eksempel et påfallende stort perifokalt ødem, omfattende bendestruksjon, eller klar invekst i hjernevev eller leptomeningene kan indikere en annen patogenese enn meningeom, eller en høyere WHO-grad av meningeomet.