Kapittel 6.1Nasjonalt senter for E-helseforskning

Forskningsresultatene fra utprøvingen av velferdsteknologi til barn og unge har vist at velferdsteknologi kan bidra til å bedre kommunikasjon, sosial samhandling, struktur og planlegging, tidsforståelse og mestring av aktiviteter for barn og unge med funksjonsnedsettelser. Det har særlig bidratt til å understøtte barnas selvstendighetsprosess, enten det har vært å få bedre oversikt over tid og gjøremål, i større grad kunne utføre aktiviteter selv, være alene hjemme eller andre steder på egenhånd. Dette gjelder særskilt teknologi til tid, planlegging og struktur, lokaliseringsteknologi og språk- og kommunikasjonsteknologi. Det er disse "små skrittene" som kan ha stor betydning for foresattes følelse av økt trygghet og avlastning, samtidig som barna selv opplever mestring[1]. 

Teknologi som har som primærhensikt å styrke barnas språklige ferdigheter ble også løftet fram av foreldrene som bidragsyter til en selvstendiggjøringsprosess. Begrensede språkferdigheter (muntlig og lesing) var en barriere for at enkelte turte å bevege seg på arenaer som andre jevnaldrende gjør, enten det var butikker, kjøpesenter, kino eller annet.

Flere av studiene viser at det oppstår teknologiske og organisatoriske utfordringer ved utprøving av velferdsteknologi og at det er nødvendig å møte disse, inkludert kompleksiteten dette innebærer. Videre er det flere studier som adresserer betydningen av VFT som del av et helhetlig helsetjenestetilbud.

I 2016 startet Nasjonalt velferdsteknologiprogram og Nasjonalt senter for e-helseforskning (NSE) et samarbeid med mål om gjennom forskning og utredning til å øke kunnskapen nasjonalt på Velferdsteknologi-feltet. Dette 5-årige samarbeidet er knyttet til kommunene som har fått tilskudd fra det nasjonale programmet, og har resultert i en prosjektportefølje på 4 forskningsrapporter, 2 kunnskapsoppsummeringer og en vitenskapelig artikkel [1-6][2].

I fase 1 (2016-2017) ble det først gjennomført en kunnskapsoppsummering om eksisterende velferdsteknologiske utprøvinger til barn og unge med funksjonsnedsettelser i Norden [1], som viste at det fantes lite skriftlig dokumentasjon eller vitenskapelige artikler om dette. De studiene som fantes viste likevel gode erfaringer med bruk av velferdsteknologi for målgruppen, og at det har et stort potensial til hjelp og mestring av aktiviteter og gjøremål for denne målgruppen. I fase 3 gjennomførte NSE en utvidet, internasjonal kunnskapsoppsummering for å se om det hadde skjedd en økning av forskningsstudier i dette feltet [6].

Som en del av fase 1 utførte NSE en kvalitativ forskningsstudie om brukererfaringene knyttet til utprøvingene som ble satt i gang i Drammen og Horten kommuner [2]. Hensikten var å gi kunnskap om hvordan velferdsteknologi kan bistå barn og unge med nedsatt funksjonsevne til deltakelse og mestring av fritidsaktiviteter, ved å se på hvordan dette fungerte i praksis for familiene som deltok i de to utprøvingsprosjektene. Det ble konkludert med at velferdsteknologi hadde et stort potensial for barn og unge med funksjonsnedsettelser, da det var kun et fåtall av familiene som av sammensatte årsaker hadde opplevd lite eller ingen nytteverdi av det så langt.

I prosjektets fase 2 (2017-2018) ble det gjennomført en ny forskningsstudie som satt søkelys på organisatoriske forutsetninger for innføring av velferdsteknologi på bakgrunn av utprøvinger i fire kommuner (Drammen, Horten, Risør og Sandnes) [3]. Oppsummert viste studien et komplekst bilde av organisatoriske forutsetninger på bruker-, tilrettelegger- og ledelsesnivå, hvor det er nødvendig å avklare prinsipielle spørsmål om roller og ansvar, etablere gode retningslinjer, sørge for samarbeid mellom kommunale etater og relevante instanser som NAV hjelpemiddelsentral, samt god forankring og forpliktende lederinvolvering. Det ble konkludert med at gjennom målrettet innsats på alle disse nivåene kan velferdsteknologi være et meningsfylt og nyttig verktøy i kommunenes tjenestetilbud til barn og unge med funksjonsnedsettelser [3, 4].

I fase 3 (2018-2020) har NSE bygd videre på funn og kunnskapsgrunnlaget i de to foregående fasene. Fase 3 består av tre deler, hvor den første var et oppfølgingsstudie om der tidligere intervjuede foreldre i Horten og Drammen kommuner ble intervjuet på nytt om sine erfaringer med utprøving gjennom 2 ½ år [5]. Resultatene viste at familiene fortsatt hadde gode erfaringer med bruk av velferdsteknologi, og løftet brukerinvolvering som en nøkkelfaktor for å lykkes. Det var bred enighet om at velferdsteknologi bør inngå som del av et offentlig, likeverdig tjenestetilbud til barn og unge med funksjonsnedsettelser gjennom hele livsløpet.

En nye kunnskapsoppsummeringen av relevant internasjonal litteratur ble gjennomført høsten 2019. Den viste at det har skjedd en kunnskapsutvikling, der nye teknologier som VR, roboter og spillteknologi i større grad bringes inn og forskes på. Disse teknologiene syntes å ha betydning for å redusere følelsen av ensomhet og fremme sosiale ferdigheter og inkludering med tanke på å øke sosial deltakelse. Målgruppens livsløpsperspektiv synliggjøres gjennom disse studiene, der det å lære seg dagligdagse ferdigheter i tidlig alder er avgjørende for et selvstendig voksenliv. Kunnskapsoppsummeringen viser også at det finnes få studier med fokus på koordinering og informasjonsflyt mellom barna og aktørene rundt, og at dette fortsatt synes som ett uutforsket område.

Den siste rapporten [7] er basert på en kvalitative casestudie som undersøker hvordan dette kan inngå i et helhetlig tjenestetilbud, knyttet til velferdsteknologiutprøving til et barn med funksjonsnedsettelser, foreldre, ergoterapitjeneste og skole i Bodø kommune. Den finner at innføring krever tid og økonomiske- og personalmessige ressurser. Forankring oppover i organisasjonen og innad i alle involverte tjenester er en forutsetning, slik at nødvendige ressurser stilles til rådighet for et fremtidig tjenestetilbud til målgruppen. Det forutsetter at kommunene som tilretteleggere må sørge for at alle faginstanser er godt inkludert og forberedt til å møte en ny praksis. En nøkkelfaktor er å skape gode arenaer for samarbeid med gjensidig forståelse av hverandres faglige perspektiv, arbeidshverdag og tilgjengelige ressurser.

Det er lenket til forskningsrapportene som er godt skrevet og anbefalt lesning. Disse gir et utfyllende bilde av gevinster, barrierer og suksessfaktorer, og gir et godt kunnskapsgrunnlag for innføring av velferdsteknologi til barn og unge med funksjonsnedsettelser som del av et helhetlig tjenestetilbud.