Kapittel 6.2Annen relevant forskning

Barn og unge 21

BarnUnge21 er en "nasjonal kunnskapsdugnad", som skal legge grunnlaget for en målrettet, helhetlig og koordinert nasjonal innsats for forskning, utvikling og innovasjon rettet mot utsatte barn og unge. Utsatte barn og unge er da å forstå som barn og unge, som står i fare for marginalisering og utenforskap, og/eller som over tid kan ha behov for bistand fra ulike hjelpetjenester. Dette er sammenfallende med målgruppen i utprøvingen av velferdsteknologi

Barne- og familiedepartementet er, på vegne av regjeringen oppdragsgiver for BarnUnge21. Fire nasjonale arbeidsgrupper har skrevet utkast til delrapporter om forskning, utdanning, ledelse og praksis, som er på høring per mai 2020. Helsedirektoratet har ansvar for Delrapport 3 Ledelse for kunnskapsbasert, samordnet og brukerrettet praksis. Denne rapporten tar særlig for seg ledelsesforankring, som en av syv forhold identifisert som avgjørende for å få til bedre samordnet praksis. De øvrige er tid og ressurser, struktur og rutiner, en koordinator, respekt for ulik kompetanse, geografisk nærhet/samlokalisering og brukermedvirkning[1].

Rapporten peker på de samme utfordringene som utviklingskommunene her har løftet frem under "barrierer" for vellykket implementering av velferdsteknologi: Barrierer for samarbeid og tverrfaglighet ser ut å være tett knyttet til det juridiske og økonomiske rammeverket. Når myndighet delegeres i linje til rett nivå, har man mulighet til å bygge faglig spisskompetanse innenfor de ulike områdene, men det medfører også økt kompleksitet og barrierer for en mer helhetlig og samordnet innsats. Dette har særlige konsekvenser når organisasjonen eller tjenestene blir stilt overfor komplekse problemstillinger – eller brukere som har omfattende og sammensatte behov[2].

0-24 samarbeidet trekker også frem at sektorene og tjenestene har forskjellig historie, kompetanse og kultur. De er organisert forskjellig, ansvar kan oppleves uklart, oppgaver overlapper hverandre og kjennskapen til hverandre er ofte liten[3].

KS har en pågående satsning for å styrke ledelse i kommunene hvor det blant annet legges vekt på ansattes mestringsevne og kompetanse, samt styring gjennom nettverk og i samarbeid med andre. Dette er styringsprinsipper som kan bidra til å styrke den helhetlige innsatsen; redusere glippsoner og gi et mer koordinert tjenestetilbud. I tillegg er det viktig å bygge en kultur for nyskaping og læring, godt arbeidsmiljø og høy etisk bevissthet (www.ks.no).

Dette er på linje med OECD[4] som også trekker frem at en mer helhetlig og samordnet styring vil gi et mer treffsikkert, helhetlig og brukerrettet tjenestetilbud til utsatte barn og unge og deres foresatte.

FAFO løfter også frem at et mer samordnet og helhetlig tjenestetilbud har vist seg å bidra til økt brukerorientering[5] Videre i sin rapport "Trøbbel i grenseflatene – Samordnet innsats for utsatte barn og unge"(2020), hvordan organisatoriske strukturer også i dag hemmer samarbeid, og peker på hvordan dette kan løses ved bedre kunnskap om hverandres tjenester, etablering av strukturer og reguleringer som understøtter informasjonsutvikling, samarbeid og samordning, samt økonomi- og finansieringssystemer for tverrsektorielle innsatser (2020:106).

Vitensentret for helse og teknologi/USN

Vitensentret for helse og teknologi, Universitetet i Sør-øst Norge, ved Janne Dugstad har forsket på innføring av velferdsteknologi i flere kommuner fra 2013 og frem til i dag[6], og oppsummerer sine funn om hva som skal til for å lykkes med implementering. Disse understøtter erfaringene og suksesskriteriene for vellykket implementering fra kommunene i dette prosjektet. De skriver:  

• Bygge kompetanse i alle ledd og skape møteplasser for læring.
• For å lykkes i arbeidet med å implementere velferdsteknologi må en jobbe systematisk med opplæring når ny teknologi tas i bruk. Dette innebærer opplæring i teknisk bruk, men like viktig er opplæring i lovverket som regulerer tjenesten.
• Videre kompetanseutvikling følges opp over tid. Det innebærer også å etablere rutiner for internkontroll for å kontrollere at rutiner følges, arbeidsprosesser endres, gevinster realiseres og tjenestene har ønsket kvalitet. 

Digital transformasjon innebærer radikal innovasjon i komplekse tjenester og organisasjoner. Det handler om ledelse, om å avsette ressurser og involvere berørte parter allerede i planleggingsprosessen og fastholde lederinvolveringen. Dette omfatter toppledere, ledere- i helse- og omsorgstjenestene, systemansvarlig, IT-tjeneste, leverandører, helsepersonell og brukere. Videre handler det om å skape møteplasser for læring, erfaringsdeling og etisk refleksjon på tvers av profesjoner og roller, hvor brukere, helsepersonell, teknologer (IT), leverandører og leder kan utvikle felles språk og forståelse, og sammen skape løsninger (teknologi, rutiner, organisering). For det tredje handler det om kompetanse i alle ledd, om å prioritere opplæring i startfasen og læring over tid, for å sikre trygge tjenester og bygge kapasitet for problemløsning, drift og skalering. Digital helse innebærer at IT-baserte, digitale tjenester integreres som en del av helse og omsorg, på linje med og komplementært til de ansattes arbeidsinnsats. Dette forutsetter et nytt tankesett, og omfatter organisering av kommunens samlede IT- og teknologikompetanse, slik at kompetansen er tilgjengelig  når tjenestene skal være i funksjon – som en integrert kompetanse, ikke parallell støtte-tjeneste[7].