Statistisk sett blir helsen i befolkningen gradvis bedre med økende inntekt. For eksempel var forventet levealder for 40-årige norske menn nesten 14 år lenger blant de 1 prosent rikeste sammenliknet med den fattigste prosenten. Forskjellen i andeler som rapporterer om helseproblemer mellom den rikeste og fattigste tidelen i befolkningen, er på 20-25 prosentpoeng1.
Det finnes flere forklaringer på sammenhengen mellom inntekt og helse2. For det første påvirker personlig økonomi helsen mer eller mindre direkte, gjennom ulike sosiale mekanismer. God økonomi gir større tilgang til sunne boliger, rekreasjonsmuligheter, kosthold og helsetjenester. I litteraturen kalles slike direkte årsaksforklaringer kausalitet.
En variant av kausalitetsforklaringen legger vekt på psykososiale mekanismer (som stress og mestring) snarere enn materielle mekanismer (som bolig og økonomi). Den mest kjente – og omdiskuterte – versjonen av psykososiale forklaringer på inntekt-helse-sammenhengen er trolig den såkalte inntektsulikhetshypotesen. I følge denne hypotesen er inntektsulikhet i seg selv skadelig for folkehelsa, fordi det medfører mindre samhold og solidaritet, mer kriminalitet osv. Et samfunn med store inntektsulikheter vil ifølge denne hypotesen ha dårligere gjennomsnittshelse enn et samfunn med små inntektsforskjeller.
En annen forklaring på sammenhengen mellom inntekt og helse er at det kan finnes bakenforliggende, felles årsaker til begge. Ofte er for eksempel yrker med store arbeidsmiljøbelastninger også lavtlønnsyrker. Det er da ingen direkte årsakssammenheng mellom inntekt og helse, men yrke påvirker begge faktorer.
En tredje forklaring på sammenhengen mellom inntekt og helse er det som kalles seleksjon eller sosial mobilitet: dårligere helse medfører lavere inntekt. For eksempel vil en arbeidstaker som av helsemessige grunner går over på uførepensjon, slik uførepensjonsordningen er utformet, få lavere inntekt. Omfattende forskning fra nordiske land tyder på at helse i liten grad påvirker mobiliteten i arbeidsmarkedet (altså i mesteparten av befolkningen), men spiller en viktig rolle for mobilitet inn i og ut av arbeidsmarkedet.
Det kurvelineære forholdet mellom inntekt og helse innebærer i teorien at omfordeling av inntekt fra rike til fattige vil øke befolkningens gjennomsnittshelse. Sett at vi fra en relativt rik person overfører en gitt sum til en relativt fattig person. Den rike personen ender med en lavere inntekt, men et beskjedent helsetap, siden sammenhengen mellom inntekt og helse er forholdsvis svak øverst i inntektshierarkiet. Den fattige personen ender med tilsvarende høyere inntekt, men en vesentlig helsegevinst, siden sammenhengen nederst i inntektshierarkiet er sterk. Siden den fattige tjener mer helse enn den rike taper, øker gjennomsnittshelsen i befolkningen.
Hvorvidt inntektsutjevning faktisk medfører slike folkehelsegevinster, avhenger av i hvor stor grad forholdet mellom inntekt og helse er kausalt. I følge kunnskapsoppsummeringen fra Høgskolen i Oslo og Akershus er det grunn til å anta at sammenhengen mellom inntekt og helse er knyttet både til kausalitet, helserelatert sosial mobilitet og felles bakenforliggende faktorer. Dette taler for å iverksette tiltak som kan modifisere alle disse mekanismene (s. 229).
Dette kapitlet viser utviklingen i ulike indikatorer på inntektsforskjeller, lavinntekt (fattigdom) og fordeling av formue, i hovedsak fram til inntektsåret 2019. Vi kan dermed ikke se eventuelle effekter av koronatiltak i disse tallene. Det er lagt vekt på å videreføre tidsserier fra tidligere rapporter, og indikatorsettet er dermed i all hovedsak det samme som i forrige utgave av Folkehelsepolitisk rapport (2017).
1 Anders Barstad (2020): Økonomi, helse og livskvalitet. En analyse av Levekårsundersøkelsen EU-SILC 2017 (Rapporter 2020/29). Oslo: Statistisk sentralbyrå
2 Dahl, Bergsli og Wel (2014): Sosial ulikhet i helse: en norsk kunnskapsoversikt, Høgskolen i Oslo og Akershus, s. 226-229.