Nederst i inntektsfordelingen er det åpenbare negative helseeffekter av inntekt som en følge av materiell deprivasjon. Et sunt liv med tilstrekkelige mengder mat, varme klær og sunne boforhold krever et minimum av materielle ressurser. Noe eksakt tall for hvor en grense for materiell deprivasjon eller absolutt fattigdom går, har vi ikke. I stedet brukes som regel et relativt mål for lavinntekt. EU setter for eksempel grensen for lavinntekt ved 60 prosent av medianinntekten (medianinntekten er den midterste inntekten, der halvparten av befolkningen tjener mer og halvparten mindre). Selv om helse blir påvirket av inntekt over hele inntektsfordelingen, er det viktig å følge med på hva som skjer nederst i fordelingen. I tillegg til de generelle indikatorene på inntektsulikhet, viser vi her derfor også noen særskilte indikatorer for lavinntekt (fattigdom), i hovedsak basert på EUs definisjon.
For å følge utviklingen i størrelsen på lavinntektsgruppen, benytter vi en hovedindikator basert på objektive observasjoner (registerdata), supplert med en spørreskjemabasert EU-indikator på opplevd fattigdom, samt to indikatorer for barnefattigdom (henholdsvis totalt og etter landbakgrunn):
- Hovedindikator:
- Andel med vedvarende lavinntekt, 3-årsperiode
- Supplerende indikatorer:
- Risiko for fattigdom eller sosial eksklusjon
- Andel personer med vedvarende lavinntekt, fireårsperioder, etter alder
- Andel personer 0-17 år med vedvarende lavinntekt etter landbakgrunn
Andelen med vedvarende lavinntekt beregnes her over en treårs-periode for å luke ut personer som «tilfeldigvis» har lav inntekt et gitt år.
Risiko for fattigdom eller sosial eksklusjon er utviklet av Eurostat («At risk of poverty or social exclusion» eller «AROPE») og basert på tre delindikatorer: a) lavinntekt (definert som vår hovedindikator, men ikke i en 3 års-periode); og/eller b) materielle mangler (målt ved andelen som ikke har råd til fire av ni nærmere spesifiserte goder), og/eller c) lav arbeidsintensitet (andelen personer bosatt i en husholdning der de voksne jobber mindre enn 20 prosent av deres arbeidskapasitet). Siden det er tilstrekkelig å oppfylle ett av delkriteriene, inkluderer denne indikatoren nødvendigvis flere enn den rene lavinntektsindikatoren:
Andeler med vedvarende lavinntekt, fireårs-årsperioder, etter alder har endret seg vesentlig de siste 15 årene. Spesielt gjelder dette de yngste og eldste aldersgruppene. Mens om lag en tredel av hele lavinntektsgruppa var personer over 67 år i 2007, er den tilsvarende andelen i dag under 20 prosent. Særlig de yngste aldersgruppene – barn og unge voksne – har økt sine andeler tilsvarende. Det har dermed skjedd en aldersforskyvning i lavinntektsgruppen over tid, fra eldre til yngre. Denne utviklingen var særlig sterk i perioden 2007-2015. De siste årene har alderssammensetningen vært relativt stabil.
En vesentlig og stadig økende andel i gruppen barn med vedvarende lavinntekt (det vil si barn fra husholdninger med lavinntekt), er enten innvandrere eller barn av innvandrere. I 2019 hadde 6 av 10 barn med vedvarende lavinntekt innvandrerbakgrunn. Men det er stor variasjon etter landbakgrunn, og for mange landgruppers vedkommende synker andelen med vedvarende lavinntekt over tid (se Figur 1-7).
